Redigerer Statsstipendiat (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Ivaraasen.jpg|thumb|Helt fra [[Ivar Aasen]] og like fram ...]]
[[Fil:Jonfosse1.png|thumb|... til [[Jon Fosse]] har språk- og litteraturarbeidere utgjort en stor andel av statstipendiatene]]
Allerede på 1800-tallet ble flere personer tildelt ''statsstipend'' av Stortinget for ulike typer kulturelt og vitenskapelig arbeid. [[Ivar Aasen]], [[Hans Ross]] og [[Andreas Aubert]] er eksempel på dette. Allerede dengang forelå det altså tilsynelatende en erkjennelse av at noen forskningsoppgaver best lot seg løse utenfor rammene av etablerte forskningsinstitusjoner, på den tiden i praksis bare [[Universitetet i Oslo]]. Noen ganger var det manglende formelle kvalifikasjoner som hindret tilknytning til Universitetet. Andre ganger var det snakk om forskningsfelt som det ikke fantes lærestoler for, eller om en mer allmenn virksomhet. 

Fra 1895 og fram til ca. 1920 var det en sterk vekst i antall statsstipend, med vekt på ''utforskningen av det nasjonale'': dialekter, folkemusikk, folketradisjoner og lokalhistorie.  [[Tov Flatin]], [[Ivar Kleiven]] og [[Jørgen Reitan]] er noen av eksemplene på dette. Er særtilfelle i ordningens historie er ''nasjonalgaven'' som fra 1913 ble gitt til [[Roald Amundsen]] og fra 1926 til [[Otto Sverdrup]]. 

Siden stipendordningen vokste fram, har det også vært en kraftig vekst i institusjoner som finansierer forskning og kulturarbeid. Likevel virker etterspørselen etter statsstipend stabil og økende. Stipendiene har betydning for ''frie forskere'' innenfor emner som faller utenfor institusjonene. Noen stipend gis også som en ukonvensjonell, personrettet støtte til institusjonen: flere jazzhistorikere tilknyttet [[Norsk jazzarkiv]] har fått stipend, på samme måte som [[Troldhaugen]]s første intendant. Andre stipend gis til utøvende kunstnere som kombinerer sitt virke med en grad av innsamlings- og formidlingsarbeid; [[Sven Nyhus]], [[Knut Buen]] og [[Kristian Kildal]] er eksempler på dette. Atter andre tildeles for kunst-, skribent- eller samfunnsvirksomhet av allmenn interesse; [[Iver Jåks]], [[Kjell Risvik]], [[Martin Nag]] og [[Walid al-Kubaisi]] er eksempler på dette. En annen kjent stipendiat er rørlegger [[Erling Johansen]] fra Østfold, han oppdaget som amatør-[[arkeolog]] en mengde nye helleristninger, og ble utnevnt av Stortinget i 1950. I Johansens – og andres – tilfelle ga ordningen rom for at kompetente amatører kunne få arbeidsvilkår ''på siden av'' det akademiske.

De fleste stipendiatene er ''godt voksne'' når de får statsstipend. Dette har flere årsaker: Stipendiatene må ha vist over tid at de har en kompetanse og et engasjement på et område. For manges vedkommende vil stipendiet også være en sosial og økonomisk ''trygghetsfaktor'', etter flere år som frilanser eller prosjektfinansiert.

I flere tilfeller, like fra [[G.O. Sars|Sars]] i 1918 til [[Asgaut Steinnes|Steinnes]] og [[Tønnes Sirevåg|Sirevåg]] på 60- og 70-tallet ble stipend gitt til fortjente statsansatte idet de fratrådte sine tidligere stillinger ved oppnådd pensjonsalder. Stipendet fikk på den måten preg av ''tilleggspensjon'', eller ''seniorstipend'' for å videreføre et arbeid av offentlig interesse som vedkommende hadde arbeidet lenge med. 

I noen tilfeller har stipendium blitt gitt som en form for ''kompensasjon'' for at vedkommende ikke fikk et embete. [[Amund B. Larsen]] og [[Torstein Høverstad]] er to av flere eksempler på dette.

Både innen akademiske kretser og innen kirken har statsstipend vært gitt til personer som har synspunkt, ofte velbegrunnede og av sterk overbevisning, som har ført dem inn i konfrontasjoner med fagmiljøet/overordnede. Blant de første statsstipendiater i denne kategorien kan nevnes geologen/etnografen [[Andreas Hansen]] fra 1908 og [[Frederik Macody Lund]] fra 1909; blant de senere kan nevnes [[Helge Hognestad]].

Ordningen kan fremstå som tilfeldig og brokete, og dette er et berettiget inntrykk. Som hovedregel tildeles stipend ''når og dersom'' det finnes personer med et prosjekt og/eller et behov; og det er ingen ''fast kvote'' av stipendier som skal oppfylles. Ettersom ordningen totalt sett er forholdsvis liten, har den sjelden hatt stor kulturpolitisk interesse eller oppmerksomhet. De siste 15–20 årene har det imidlertid festet seg som praksis at det utnevnes noen stipendiater hvert år. 

Oversikt over statsstipendiater finnes fra 1903 i [[Norges statskalender]].<ref>Ordningen føres inntil 1953 i samme kapittel som ordningen med [[kunstnerlønn]], men i et separat avsnitt. Fra 1954 finnes et eget kapittel for statsstipendiater i Statskalenderen</ref>