Redigerer Statssekretariatet (avsnitt)

==Historie==

Sekretatiatet ble opprettet ved den apostoliske konstitusjon ''Non Debet Reprehensibile'' av [[31. desember]] [[1487]]. Det het da ''Secretaria Apostolica'' («Det apostoliske sekretariat»), og besto av 24 apostoliske sekretærer med forskjellige oppgaver innenfor kirkens forvaltning. 

Pave [[Leo X]] etablerte en annen stilling, ''Secretarius Intimus'', for å assistere [[kardinal]]en som styrte statssekretariatet og for å ta seg av korrespondanse på andre språk enn [[latin]]. En av hovedoppgavene til denne sekretæren var kommunikaskjon med de pavelige [[nuntius|nuntier]], som på den tiden var i ferd med å utvikle seg til permanente diplomatiske representanter for paven. ''Secretarius Intimus'' var alltid en [[prelat]], og gjerne [[biskop]]. Først under [[Innocent X]] ble det foreskrevet at den som skulle få embetet måtte være kardinal før utnevnelsen, og ikke være et medlem av pavens familie. 

[[19. juli]] [[1814]] etablerte [[Pius VII]] ''Den hellige kongregasjon for ekstraordinære kirkelige anliggender''. Denne ble delt opp i tre av [[Pius X]] i [[1908]]. Den første seksjonen tok seg av ekstraordinære anliggender, den andre av alminnelige anliggender og den tredje, som inntil da hadde vært en uavhengig instans, forberedte og sendte ut pavelige skriv. Denne ordningen ble bekreftet i [[kirkerett (katolsk)|kirkeloven]] av [[1917]].

Da [[Paul VI]] i den apostoliske konstitusjonen ''[[Regimini Ecclesiaea Universae]]'' den [[15. august]] [[1967]] reformerte kurien, fikk statssekretariatet et nytt preg. Kanselliet for apostoliske brev, den tredje seksjon, ble nedlagt, og den første seksjonen ble omgjort til en nærmest selvstendig enhet. 

Neste reform kom i [[Johannes Paul II]]s konstitusjon ''[[Pastor Bonus]]'', som delte sekretariatet i to seksjoner: Første seksjon, for alminnelige anliggender, og andre seksjon, for relasjoner med statene. Dermed var det i praksis opprettet et indredepartement og et utenriksdepartement.