Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

==Funksjoner og prinsipper==
Det norske statsbudsjettet har både politiske, administrative og konstitusjonelle (demokratiske) funksjoner. Ulik politisk teori gjør det mulig å identifisere minst seks hovedfunksjoner for statsbudsjettet:<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/4.html?id=118627] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/4.html?id=118627|date=20080422060600}} NOU 2003:6 - ''Hva koster det'', kapittel 3.</ref>
* Fastslå prinsipper og retningslinjer for statens ressursbruk, herunder [[folketrygden]].
* Foreta overføring til kommunesektoren, med både øremerkede og frie midler.
* Fastslå satsene for et års forutsigbar innkreving av skatter og avgifter.
* Fungere som instrument i finanspolitikken, det vil si økonomisk styring gjennom offentlige utgifter, overføringer og skatter.
* Fungere som formell fullmakt for staten og dens virksomheter til å foreta drift, investeringer, overføringer, ansettelser og resultatoppfølging.
* Sikre demokratisk behandling av, og innsikt i statens virksomhet.

Utgiftene er delt inn i drift og investeringer, og siden investeringer kan pådra nye inntekter over tid skal disse budsjetteres eksplisitt. Inntektene er delt inn i direkte skatter (statsskatt), indirekte skatter (avgifter), og virksomhetenes øvrige inntekter (gebyrer, tjenestesalg og så videre). Statsbudsjettet er altså den formelle fullmakten statlige virksomheter har til å innkreve de avgifter, gebyrer, og øvrige inntekter de erverver.

===Bevilgningsreglementet===
Prinsippene for Statsbudsjettet er nedfelt i Bevilgningsreglementet.<ref>{{Kilde www |url=http://www.regjeringen.no/pages/1834672/Bevilgningsreglementet_26.mai2005.pdf |tittel=Statens bevilgningsreglement |besøksdato=2008-01-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131203000229/http://www.regjeringen.no/pages/1834672/Bevilgningsreglementet_26.mai2005.pdf |arkivdato=2013-12-03 |url-status=død }}</ref> Det ble vedtatt i [[1928]] og revidert i [[1959]] og [[2005]].<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/Statsbudsjettet.html?id=1437] Finansdepartementet:''Statsbudsjettet''</ref> Dette var mer formelle og språklige endringer som ikke endret selve budsjettmetodene nevneverdig. De reelle metodeendringene i [[1924]], [[1928]] og [[1961]] er beskrevet nedenfor under kapitlet «Statsbudsjettets historie». Hovedprinsippene for budsjettet er relativt uendret gjennom de siste åtti årene:<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/Statsbudsjettet/Statsbudsjettets-hovedprinsipper.html?id=439268 Finansdepartementet:''Statsbudsjettets hovedprinsipper'']</ref>
* Fullstendighetsprinsippet – budsjettet skal omfatte alle statlige utgifter og inntekter. Av dette prinsippet følger kravet om realistisk budsjettering. Det er for eksempel ikke godtatt å stille opp utenlandsbudsjett på siden av det formelle, selv om man bare måtte anvende oljeinntekter i et slikt ekstrabudsjett. Men det er unntak fra prinsippet – statsbudsjettet omfatter ikke budsjettene til statlige fond, helseforetak, særlovselskaper, fullmaktsselskaper eller statseide bedrifter. Bare statens årlige transaksjoner med slike fond, foretak eller bedrifter tas med.
* Enhetsprinsippet – det skal være mulig å bruke alle inntekter til å dekke alle utgifter. Av dette følger ønsket om et fleksibelt statsbudsjett med minst mulig [[øremerking]] av inntekter. Det er for eksempel ikke mulig å øremerke statlige bompengeinntekter til veiformål, selv om inntekten kommer fra bilister som bruker veier. Dette prinsippet skal blant annet styrke Stortingets evne til å prioritere politisk mellom ulike formål.
* Bruttoprinsippet (1884) – det skal budsjetteres med bruttobeløp, ikke nettobeløp. Av dette følger kravet om å føre både inntekter og utgifter for seg både i hvert kapittel og for hver enkelt virksomhet. Det er unntak for en rekke såkalte «nettobudsjetterende virksomheter», som først og fremst omfatter universiteter og flere høyskoler, statlige institutter og forskningsråd, Sametinget, med flere. Men Statens direkte transaksjoner med disse skal likevel følge bruttoprinsippet.
* Kontantprinsippet (1924) – det skal budsjetteres med en inntekt eller utgift i det året den betales (bokføres). Motivet bak prinsippet i 1924 var de mange bevilgningene som ble overført fra år til år, og som svekket oversikten i budsjetteringen. Praksis med å anslå inntekter og utgifter etter når de er bokført letter den finansielle aktivitetsstyringen som står sentralt i statsbudsjettet. Det gjør det også enklere for virksomhetene som slipper å tenke på problemet med riktig avskrivningssats for investeringer. Slik avviker regnskapsføringen fra den i ikke-statlige virksomheter, hvor [[regnskapsloven]] følger aktivitetsprinsippet og posterer aktivitetene når de påløper, leveres eller mottas. Årsaken til avviket er at statsbudsjettet fokuserer på formelle og bindende vedtak, mens en bedrifts budsjett mer er en «plan» som ikke er bindende for andre enn bedriften selv. Statsbudsjettet vil normalt vise effekten av skatte- og avgiftsvedtak dobbelt, dvs. både bokført (kontantprinsippet) og påløpt (aktivitetsprinsippet), men det er altså den første føringen som er den gjeldende i budsjettet. Unntaket fra kontantprinsippet er statlig forretningsdrift, for eksempel helseforetakene, som følger regnskapsloven.
* Ettårsprinsippet (1814, 1869) – budsjettet skal bare føres for ett år av gangen, og et storting kan ikke binde opp det neste stortingets budsjettering. Dette er grunnlovsfestet ([[Norges Grunnlov|Grl]] §75) og skal sikre bedre oversikt over utgifter og inntekter i den økonomiske styringen. At utgiftene bare kan bevilges for ett år av gangen er ikke lovfestet, men grunnloven fastslår at skattene og avgiftene må vedtas årlig, og det er vanlig å tolke at det samme gjelder utgiftene. Av dette følger også at utgiftsfullmakter er å regne som kansellert dersom de ikke benyttes i løpet av budsjettåret. Som en hovedregel kan likevel inntil 5&nbsp;% av driftsbevilgningene overføres, og investeringsmidler kan ved særskilt vedtak overføres til neste budsjettår inntil to ganger. Det kan siden 1991 også forskutteres framtidige bevilgninger ved særlig store materiellinvesteringer, eller når staten ikke har fullt herredømme over framdriften.<ref>Kongelig resolusjon 25. oktober 1991.</ref> Stortinget kan også forskuttere at det over et visst antall år skal bevilges en viss pengesum til en langsiktig investeringsprosjekt, slik man gjør for eksempel ved utbygging av Nødnett og bakkenett for fjernsyn. Men vedtakene er ikke formelt bindende og må gjentas i budsjettet for hvert år. En rekke land har langt større mulighet til å overføre bevilgninger enn Norge, mens noen land (som Sverige) bruker flerårsbudsjetter for å sette utgiftsrammer som begrenser utgiftsveksten.

Det er forøvrig en kuriositet at Statsbudsjettet i Norge strakk seg fra juli til juni helt fram til [[1961]], da det ble endret slik at det fulgte kalenderåret.

===Budsjettet og lovverket===
Statsbudsjettets forhold til lovverket er todelt. Stortingets budsjettvedtak må generelt være i overensstemmelse med lovverket. Bevilgninger kan vise seg å være lovstridige, for eksempel dersom de innebærer ulovlig statsstøtte etter [[EØS-avtalen]]. På den annen side er Stortinget den lovgivende makt, og det er to typer størrelser som fastsettes gjennom lovvedtak: Satser for overføringer til private (for eksempel trygdesatsene), og satser for skatter og avgifter (for eksempel inntektsskatten eller alkoholavgiften).

===Mål- og resultatstyring===
Mål- og resultatstyring er sammen med rammestyring gjeldende styringsprinsipp i statlig forvaltning, og ble tatt inn i Bevilgningsreglementet i [[1985]]. Statlige virksomheter fulgte etter innen [[1990]]. Departementenes budsjettering, oppfølging og kontroll skal bygges på, og eksplisitt omtale, mål- og resultatstyring. Mål og resultatkrav settes siden [[1992]] opp for virksomheten i hvert enkelt budsjettkapittel i statsbudsjettet, og rapporteres i statsregnskapet.

Resultatrapportering gjør det mulig å sammenlikne oppsatte mål med endelig resultat, og på den måten avgjøre hvor vellykket aktiviteten har vært. Samtidig fordrer systemet at storting og regjering/departement gir de enkelte statlige virksomheter friheter til å utforme aktiviteten selv. Erfaringene fra 1970-tallets utgiftsvekst lå bak innføringen av mål- og resultatstyring, og det er vanlig å anta at innføring av periodiseringsprinsippet i budsjetteringen ville ha styrket denne styringen ytterligere.<ref name="NOU2003">[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5.html?id=118678] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5.html?id=118678|date=20080422060607}} NOU 2003:6, ''Hva koster det'', kapittel 4.</ref>

Imidlertid er mål- og resultatstyringsordningene også blitt kraftig kritisert. Særlig fagbevegelsen, men også politiske partier på venstresiden, har hevdet at mål- og resultatstyring er en form for ''[[new public management]]''. Videre blir det hevdet at slik styring av offentlig sektor gir et overfokus på administrativ ledelse, gir mindre rom for politisk styring og redusert mulighet for ansatte til å være med i utviklingen av offentlige tjenester.<ref>[http://www.ivarjohansen.no/nedlastbare-dokumenter/doc_download/131-fra-forvaltning-til-forretning.html] Fanny Voldnes: Fra forvaltning til forretning, Foredrag for Fagforbundet, Sandvika 26. februar 2009</ref> Forskere har også hevdet at effektivitetsgevinsten er overdrevet.<ref>[http://www.ivarjohansen.no/nedlastbare-dokumenter/doc_download/45-resultatstyring-i-offentlig-forvaltning-.html]{{Død lenke|dato=april 2019|bot=InternetArchiveBot}} Stein Østre: Resultatstyring i offentlig forvaltning, Rapport nr. 13 Høgskolen i Hedmark 2003</ref>

===Statsbudsjett vs. bedriftsbudsjett===
Statsbudsjettet og -regnskapet avviker vesentlig fra en bedrifts budsjett og regnskap på tre punkter:
* Statsbudsjettet benytter kontantprinsippet og fører utgifter og inntekter på transaksjonstidspunktet, mens bedrifter fører disse på det tidspunkt hvor kjøp eller salg pådras.
* Statsbudsjettet behandler realkapitalen i ettårsperspektiv og fører ikke alle eiendelene i balansen. I en bedrift fordeles investeringer i realkapital i årlige kapitalkostnader (avskrivninger), mens staten kostnadsfører investeringene når de foretas.
* Statsbudsjettet fører ikke kontantstrømoppstilling, fordi det ikke er nødvendig med en så detaljert lønnsomhets- og likviditetsstyring for en stat som for en bedrift.

===Periodiseringsprinsippet===
Et alternativt føringsprinsipp for statsbudsjett og -regnskap er periodiseringsprinsippet  (engelsk: ''accrual accounting''). Det innebærer at det er kostnader og opptjente inntekter som registreres, slik regnskapsloven krever av norske bedrifter. Regnskapet vil da vise forbruket av ressurser (arbeidskraft, kapital mv.) i det enkelte år, uavhengig av når betaling skjer. Periodiseringsprinsippet medfører også en systematisk oppstilling av eiendeler og forpliktelser (gjeld) gjennom balansen. OECD har foreslått en overgang fra kontantprinsipp til periodiseringsprinsipp, og en rekke land har innført det for statsregnskapet - ofte som ledd i omfattende privatisering eller liberalisering av den økonomiske politikken.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/3.html?id=118594] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/3.html?id=118594|date=20080422082735}} NOU 2003:06 ''Hva koster det'', kapittel 2 og avsnitt 4.7.2. Australia, New Zealand, Sverige og Storbritannia har også innført periodiseringsprinsippet for statsbudsjettet.</ref>

===Statsbudsjett vs. kommunebudsjett===
Kommunesektoren budsjetterer på en annen måte enn staten.<ref>Beskrivelsen her bygger på [http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/6.html?id=118691] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/6.html?id=118691|date=20080422082737}} NOU 2003:6, ''Hva koster det'', kapittel 5.3.2.</ref> Det er [[kommuneloven]] som regulerer kommunenes budsjett og regnskap, og det har i seg elementer av bedriftenes regnskapsprinsipper. Derimot benytter ikke kommunene periodiseringsprinsippet, men kontantprinsippet slik staten også gjør.

Kommunebudsjettet bygges opp med basis i årsregnskapet, som for en kommune eller fylkeskommune skal bestå av :
* driftsregnskap (inkl. avskrivinger) 
* investeringsregnskap 
* balanseregnskap
* økonomiske oversikter
* obligatoriske noteopplysninger

Varige driftsmidler blir utgiftsført i sin helhet i anskaffelsesåret (i investeringsregnskapet), men blir også aktivert i balansen og avskrevet i driftsregnskapet. Dette må ses i sammenheng med at kommuneregnskapet er bevilgningsorientert, det vil si at regnskapet skal vise bruk av midler i henhold til bevilgning (i årsbudsjettet) og dette kravet gjelder også for investeringer. Det er frivillig om kommunen vil avsette midler for avskrivninger.

Kravet om særskilt investeringsregnskap som omfatter anskaffelse og avhendelse av anleggsmidler med full utgifts- og inntektsføring, er særegent for kommuneregnskapet. Dette medfører at tilsvarende totale utgiftsførte estimater må vises i kommunebudsjettet.