Redigerer Standkar (avsnitt)

== Standkarenes historie ==
[[Fil:Standkar_Norsk_Farmasihistorisk_Museum_NFA.02877AB.jpg|thumb|left|[[Rokokko]] trebøsse fra [[Svaneapoteket i Halden]] ca 1770. Tilhører [[Norsk Farmasihistorisk Museum]]. Foto Fritjof Arentz / [[Norsk Folkemuseum]], NFA.02877AB.]]
Det har alltid vært viktig å bruke hensiktsmessige oppbevaringskar for medisiner. 
Britisk Museum har gamle egyptiske leirvaser med inskripsjoner som betegner navn på legemidler. De er vanskelige å tyde fordi egypterne til dels brukte magiske navn. Et eksempel er Malurt som ble kalt Gribbens hjerte.
Galen var en gresk lege med praksis i Roma og han opplyser at standkarene ofte var signert med legemidlets navn, produsentens navn, angivelse av sykdommer det kunne brukes mot og bruksanvisning. Fra utgravningene i Pompei er det funnet salver i alabastkrukker, giftstoffer i tinnbøsser, urter i trekar, samt diverse glassbeholdere og små steintøytønner med forskjellige legemidler.
Den spansk-arabiske lege Albukasem skrev i det 11.århundre at ’’Røtter, blader og blomster skal etter rensing og tørring oppbevares i trebeholdere, frø i skinnposer eller pergamentposer. Ekstrakter, gummier, opplaget konfekt og lignende substanser hører hjemme i trekar, glaserte leirkar, sølvkar eller slike av horn. De bløte midler holder seg best i metallbeholdere, likeså salver med innhold av eddik og bek. Alle fettarter og fete stoffer skal oppbevares i tinnkar, og pulver i leirkar som kan lukkes med voks eller kritt. Roobs (tyktflytende legemidler til innvortes bruk) og siruper skal fylles på nye steintøykrukker. Oljene må oppbevares i godt lukkede glasskar. For aromata skal gull-, sølv- eller innvendig forgylte bøsser eller slike som er av glass eller steintøy benyttes. Eddikbeholderne skal være overtrukket med voks eller bek. Viner må kun henstå på glassflasker.’’ Disse prinsippene ble fulgt i mange hundre år. 
Legemidlene ble lenge oppbevart i kar av tre, glass, glasert leire, metall som sølv eller tinn, horn, skinnposer eller pergamentposer. De fleste standkar ble laget uten lukkeanordninger, og ble overbundet med dyreblærer, lær, pergament, papir eller man brukte deksler av tre, tinn, kobber eller messing. Trebøssene skulle helst være av lind eller [[buksbom]] og hadde overfallende lokk av samme materiale. Kork ble ikke vanlig før det 17. århundre.  Så kom porselen som var sterkere enn fajanse og vi fikk glassflasker av bedre kvalitet og med slepen glasspropp. De små standkarene ble brukt i resepturen, hvor medisiner etter resept til den enkelte pasient tilberedes. Av større standbeholdere til laboratoriebruk, er også metall blitt brukt opp til vår tid. 
[[Fil:Standglass_Norsk_Farmasihistorisk_Museum_NFA.18072AB.jpg|mini|left|Standglass i laboratoriestil. Pulverglass med gripekant. Tilhører [[Norsk Farmasihistorisk Museum]]. Foto [[Norsk Folkemuseum]], NFA.18072AB.]]
=== Merking og navn ===
Fra middelalderen finnes standkar merket med alkymistiske tegn, men fra det 16. århundre var det blitt vanlig å skrive det latinske navnet på innholdet. Senere ble det bestemt at navnet skulle skrives slik det var skrevet i gjeldende farmakopé.  En [[farmakopé]] er en offentlig autorisert bok som beskriver de legemidlene som er i vanlig bruk. Den angir også krav til kvalitet og metoder til undersøkelse av renhet osv.  Måten de latinske navnene skulle skrives på, kunne endre seg med hver ny utgave av farmakopéen, så da måtte alle standkarene få nye navn!
I Norge fikk vi den første farmakopéen i 1772 og nye utgaver i 1805, 1854, 1870, 1895, 1913, 1939 og 1965. Alderen på standkaret eller når det sist fikk endret navn, kan derfor ses av måten det latinske navnet er skrevet på. Før 1805 uttrykte navnet ofte legemidlets egenskaper og ikke innholdet som man la mere vekt på etter som de kjemiske kunnskapene økte. For eksempel endret Aqua laxativa (avføringsmiddel) navn til Infuseum Sennae compositum fordi det viktigste innholdet er senna-blader. Compositum betyr sammensatt og viser at det er flere innholdsstoffer. 
Det latinske navnet består gjerne av to ledd. Eksempler fra farmakopeen av 1939: Folium Digitalis (Blad av Revebjelle), Semen Lini (Linfrø), Radix Glycyrrhitzae (Lakrisrot), Unguentum Camphoratum (Kamfersalve), spiritus dilutus (fortynnet sprit) og Pulvis antasthmaticus (Astmapulver).
Så lenge man brukte standkar av tre, var signeringen enkel, da kunne nye navn males på.

=== Materialer ===
De eldste norske standkarene er gjerne av tre, det er et lett tilgjengelig og billig materiale. Trebøssene har overfallslokk. De eldste har ofte en konisk form, en etterkommer etter den eldste tydelige type apotekkrukke fra middelalderen: [[Albarello]], de nyere er sylindriske. De er ofte overmalt flere ganger, så for å finne opprinnelsen, må ofte mange lag maling skrapes av. Man da kommer det kanskje frem vakre rød, gule, blå, grønne eller hvite farger og fine innskriftsbånd.  Men beholdere av tre kan ikke brukes til alt, og legemidler holder seg gjerne bedre i glass eller keramikk, som senere ble erstattet av porselen. Her var det også mulig å overmale nye navn, og for å få pene bokstaver, ble det brukt egne trykkerisett.

Den europeiske keramiske industri hadde en sterk utvikling i perioden 1500 – 1800, ikke minst på grunn av apotekenes behov for standkar.