Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Map of Bosnia and Hercegovina showing Srebrenica.png|mini|Srebrenica i Bosnia-Hercegovina]]
=== Konflikten i Øst-Bosnia ===
Den 15. oktober 1991 erklærte Bosnia uavhengighet fra [[Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia]]. Republikken Bosnia og Hercegovina ble anerkjent av [[Den europeiske union|EU]] 6. april 1992 og av USA dagen etter. Men denne internasjonale anerkjennelsen var ikke nok til å stoppe den gryende konflikten, og en voldsom kamp for kontroll over territorier begynte blant de tre største gruppene i Bosnia: bosnjaker, kroater og serbere. Det internasjonale samfunnet gjorde diverse diplomatiske forsøk på å skape fred, men resultatene var veldig begrenset. I den østlige delen av Bosnia, nær grensen til Serbia, var kampene spesielt harde mellom bosnjaker og serbere.<ref>Jfr. paragraf 10 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av ICTY</ref>

Det fundamentale og politiske mål for serberne var å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Serbere på begge sider av grensen mellom de to landene ville bo i samme stat med andre serbere, og den eneste{{Tr}} staten som kunne garantere dem det var det tidligere Jugoslavia. Serberne mente at sentrale Podrinje (Srebrenica-regionen) var spesielt viktig for dem strategisk sett. De var av den oppfatning at uten sentrale Podrinje, ville det ikke bli noe «Republika Srpska» da det ikke ville være noen territorial integritet av serbisk-etniske områder. Serberne ville bli nødt til å akseptere en bosnisk [[enklave og eksklave|enklave]] innenfor deres egne områder. Territoriet ville splittes i to, hele området ville oppløses og det ville blitt separert fra andre serbiske områder som var bebodd av nesten 100 % serbere.<ref>Jfr. paragraf 12 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av ICTY</ref>

Bosnjaker var en majoritet i Srebrenica, men serbiske paramilitære fra området og andre områder i Øst-Bosnia fikk kontroll over byen en periode tidlig i 1992. I mai 1992 tok en gruppe bosniske styrker under kommando av [[Naser Orić]] Srebrenica tilbake. Under de neste måneder presset Orić og hans menn seg videre ut, og i september nådde de [[Žepa]] hvor det befant seg andre bosniske styrker. I januar 1993 inneholdt enklaven også Cerska vest for Srebrenica. På dette tidspunktet var enklaven Srebrenica på sitt største med 900&nbsp;km², men det var aldri en forbindelse med hovedområdet av bosniske styrker vest i Bosnia, og Srebrenica forble en sårbar øy i midt i serbisk-kontrollert territorium.<ref>Jfr. paragraf 13 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

I januar 1993 angrep bosniske styrker den serbiske landsbyen Kravica. I løpet av de neste månedene svarte bosniaserberne med en rekke motangrep, og de tok til slutt landsbyene Konjević Polje og Cerska og kuttet dermed forbindelsen mellom Srebrenica og Žepa og reduserte Srebrenica-enklaven til 150&nbsp;km². Bosnjaker som bodde i områdene rundt flyktet til Srebrenica og byens innbyggertall økte til mellom 50&nbsp;000 og 60&nbsp;000. Under denne militære offensiven gikk det rykter om grusomheter påført både sivile bosnjaker og serbere.<ref>Jfr. paragraf 14 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Kommandøren av [[UNPROFOR]], den [[Frankrike|franske]] general Philippe Morillon besøkte Srebrenica i mars 1993. Da var byen overbefolket og forholdene bar preg av [[beleiring]]en. Det var nesten ikke drikkevann igjen da de serbiske styrkene hadde ødelagt byens vannforsyninger. Befolkningen fikk strøm fra midlertidige aggregater. Tilgangen på mat, medisiner og andre livsnødigheter var ekstremt knapp. Før kommandør Philippe Morillon dro, annonserte han til den panikkslagne befolkningen at byen var trygg og under beskyttelse av FN og at han aldri ville forlate dem.<ref>Jfr. paragraf 15 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mellom mars og april 1993 ble 8&nbsp;000 til 9&nbsp;000 bosnjaker evakuert fra Srebrenica etter initiativ fra [[FNs høykommissær for flyktninger]] (UNHCR). Den sentrale bosniske regjeringen i Sarajevo motsatte seg dette fordi de mente dette kun bidro til den [[Etnisk rensning|etniske rensingen]].<ref>Jfr. paragraf 16 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

De bosniskserbiske myndighetene fortsatte forsøkene på å erobre enklaven på grunn av dens beliggenhet nær grensen til Serbia og fordi den befant seg i et område som var serbisk-kontrollert. Dette førte til at den var strategisk viktig, og at den var sårbar for angrep. 13. april 1993 varslet de serbiske styrkene UNHCR at de ville angripe byen innen to dager hvis ikke alle bosnjaker overga seg og sa seg enige i å bli evakuert.<ref>Jfr. paragraf 17 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

=== April 1993: FNs sikkerhetsråd erklærer Srebrenica som en «sikker sone» ===
[[Fil:UN security council 2005.jpg|thumb|left|FNs sikkerhetsråd i [[New York]]]]
16. april 1993 vedtok [[FNs sikkerhetsråd]] resolusjon 819<ref>[http://daccess-ods.un.org/access.nsf/Get?Open&DS=S/RES/819%20(1993)&Lang=E&Area=UNDOC FN-resolusjon 819]</ref>  og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner».<ref>[http://www.nato.int/ifor/un/u930416a.htm www.nato.int]</ref> Sikkerhetsrådet erklærte også at enklavene Žepa og Goražde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første FN-styrkene ([[UNPROFOR]]) Srebrenica.<ref>Jfr. paragraf 18 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

De serbiske troppene som omringet Srebrenica ble oppfattet som disiplinerte og godt bevæpnet. ''Vojska Republika Srpska'' (VRS) (Hæren av Rep. Serbia) var organisert etter et geografisk mønster og Srebrenica var ansvarsområdet til Drina-[[Korps (forband)|korpset]]. Mellom 1&nbsp;000 og 2&nbsp;000 soldater fra de tre Drina-[[brigade]]ne ble stasjonert rundt enklaven. Disse bosniskserbiske styrkene var godt utstyrt med [[stridsvogn]]er, [[pansret personellkjøretøy|skuddsikre kjøretøy]], [[artilleri]] og [[bombekaster]]e. Den bosniske regjeringshæren som var igjen i enklaven, 28. divisjon, var verken godt utstyrt eller organisert. Regjeringenshæren hadde en rigid kommandostruktur, og sambandsmidler var nesten helt fraværende. Mange av soldatene hadde bare gamle jaktrifler eller ikke våpen i det hele tatt, og få av dem hadde ordentlige uniformer. ICTY har riktignok fått fremlagt bevis på at den bosniske hæren ikke var så svak som mange har fremstilt dem, hæren utførte rekognosering og sabotasjeoppdrag mot de serbiske styrkene i området.<ref>Jfr. paragraf 21 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Begge parter hadde fra begynnelsen brutt avtalen om «sikker sone» i Srebrenica. Krigsforbryterdomstolen(heretter omtalt som Tribunalet) har hørt bevis på en forsettelig serbisk strategi som gikk ut på å begrense adgangen for internasjonale hjelpekonvoier inn til enklaven. Oberstløytnant [[Thomas Karremans]] (kommandøren av den nederlandske bataljonen) bevitnet at de serbiske styrkene hindret personell fra den nederlandske bataljonen i å returnere til enklaven, og at de serbiske styrkene også stoppet transport av utstyr og ammunisjon til bataljonen. Livsnødvendige ting, som mat og medisiner begynte det å bli lite av. Noen bosnjaker klaget på angrep fra de serbiske styrkene. 

Når det gjelder den bosniske hær har General Halilović bevitnet at han umiddelbart etter signeringen av avtalen om «sikker sone» beordret den bosniske hæren i Srebrenica til å trekke ut alle væpnede styrker og militært utstyr av den nylig etablerte demilitariserte sonen. Tribunalet hørte troverdige vitnemål om at bosnjakene nektet å godta avtalen om demilitarisering. Bosniske helikopter fløy over soner hvor det ikke var tillatt, og soldater åpnet ild mot serbiske linjer og beveget seg gjennom det «sikre området». Den 28. divisjonen fortsatte å bevæpne seg og deler av de humanitære hjelpesendingene som ankom Srebrenica ble tatt av den bosniske hæren. 

For serberne virket det som bosnjakene utnyttet den «sikre sonen» som en nyttig base til å innlede offensiver mot VRS, og at UNPROFOR sviktet da de ikke satte inn tiltak mot dette. General Halilović innrømmet at de hadde forbrutt seg mot flyforbudssonen og at han personlig hadde beordret åtte helikoptre med ammunisjon til Srebrenica og 28. divisjon. Moralsk sett følte han at han ikke gjorde noe galt, da den bosniske hæren allerede var altfor dårlig utstyrt.<ref>Jfr. paragraf. 22-24 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

=== Tidlig 1995: Situasjonen i Srebrenica forverres ===

Tidlig i 1995 kom stadig færre av konvoiene med hjelpesendinger igjennom til Srebrenica. Dutchbat-soldatene som hadde ankommet enklaven i januar 1995 så at situasjonen raskt forverret seg i månedene etter deres ankomst. De allerede magre ressursene til sivilbefolkningen bleknet enda mer og til og med FN-soldatene begynte å mangle proviant, medisiner, drivstoff og ammunisjon. Etter hvert hadde soldatene så lite drivstoff at de ble tvunget til å patruljere enklaven til fots. Dutchbat-soldater som dro på permisjon ble ikke tillatt inn i enklaven igjen<ref>[https://web.archive.org/web/20000917044821/http://www.un.org/News/ossg/srebrenica.pdf Rapport fra FN]</ref> og antall soldater ble redusert fra 600 til 400. I mars og april bemerket soldatene at de bosniskserbiske soldatene begynte styrkeoppbygging nær to av observasjonspostene, «OP Romeo» og «OP Quebec».<ref>Jfr. paragraf. 26 og 27 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

=== Våren 1995: Serberne planlegger angrepet på Srebrenica ===
[[Fil:Evstafiev-Radovan Karadzic 3MAR94.jpg|thumb|[[Radovan Karadžić]]]]
I mars 1995 utstedte [[Radovan Karadžić]], presidenten i Republika Srpska, et direktiv til VRS angående den langsiktige strategien i enklaven. Dette til tross for internasjonalt press for å få slutt på krigen og de pågående diplomatiske forsøkene på å forhandle frem en fredsavtale. Direktivet, kjent som «Direktiv 7», spesifiserte at VRS skulle: 

{{Sitat|(...) avslutte den fysiske splittingen av Srebrenica fra Žepa så fort som mulig, og forhindre kommunikasjon mellom personer i de to enklavene. Med planlagte og velutførte militære operasjoner, skape en uutholdelig situasjon med total usikkerhet og ingen håp for overlevelse eller liv for innbyggerne av Srebrenica.|<ref>[https://web.archive.org/web/20050303123251/http://www.un.org/icty/indictment/english/tol-ii050210e.htm Tribunalets tiltale mot Zdravko Tolimir, Radivoje Miletic og Milan Gvero]</ref>}}

Ved midten av 1995 var den humanitære situasjonen for bosnjakisk sivile og militært personell nøyaktig som beskrevet i dette direktivet, altså katastrofale. Tidlig i juli 1995 kom en serie av rapporter fra den 28. divisjonen som bønnfalte om at konvoier måtte igjen slippe igjennom, hvis ikke ville resultatet være dødsfall som følge av sult blant de sivile.<ref>Jfr. paragraf 28 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

31. mai 1995 tok bosniskserbiske styrker over «OP Echo» som lå i det sørøstlige hjørnet av enklaven. I et motangrep inntok bosnjaker den serbiske landsbyen Visnjica, tidlig på morgenen 26. juni 1995. Det var intet stort angrep, men noen hus ble brent og et mindre antall sivile ble drept. Like etter dette, 2. juli, ble ordrene for overtagelsen av Srebrenica signert av daværende kommandør av Drinakorpset, Generalmajor Milenko Živanoć. Operasjonen fikk kodenavnet «Krivaja 95».<ref>Jfr. paragraf 30 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

[[Fil:Map 61 - Bosnia - Srebrenica & Zepa, July 1995.jpg|thumb|left|Kart over de militære operasjoner rett før massakren.]]

=== 6.-11. juli: Overtagelsen av Srebrenica ===

VRS-offensiven begynte 6. juli 1995. I de følgende dagene falt fem UNPROFOR OPer i det sørlige området av enklaven. Noen av de nederlandske soldatene kom seg tilbake til Srebrenica, men personell fra de fleste OPene ble tatt til fange av VRS. Samtidig ble de bosniske styrkene beskutt og trakk seg tilbake til byen. Som følge av dette trakk også de rundt 4&nbsp;000 bosnjakiske innbyggerne i området seg inn til Srebrenica. Mange av disse bodde i midlertidige boliger for flyktninger satt opp av svenske hjelpeorganisasjoner. Dutchbat-soldater rapporterte at VRS «renset» alle boliger de kom over i den sørlige delen av enklaven. Innen kvelden 9. juli hadde VRS presset seg 4 km inn i enklaven og stoppet kun 1 km utenfor Srebrenica by. Senere den kvelden gav president Karadžić ordre om å erobre byen. Han var overrasket over den svake motstanden de bosniske styrkene hadde ytet og mangelen på internasjonale reaksjoner.<ref>Jfr. paragraf. 31-33 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>  

På morgenen 10. juli 1995 var situasjonen i Srebrenica by anspent. Innbyggere, noen bevæpnet, flokket seg ut i gatene. Generalløytnant Karremans sendte hastemeldinger til [[NATO]] og bad om flystøtte for å beskytte byen, men fikk ingen assistanse før ca. kl. 14.30 11. juli 1995 da NATO bombet noen VRS-stridsvogner som beveget seg mot byen. NATO-fly forsøkte også å bombe VRS-artilleri utenfor byen, men måtte avbryte på grunn av dårlig sikt. NATO gikk bort fra planene om videre bombing da serberne truet med å drepe FN-soldatene som var i fangenskap hos VRS og trusler om å bombe FN Potočari-leiren med bombekastere hvor mellom 20&nbsp;000 og 30&nbsp;000 mennesker oppholdt seg.<ref>Jfr. paragraf 34 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Senere på kvelden den 11. juli gikk General Mladić, General Krstić og General Živanović sammen med andre VRS-offiserer på en triumfferd gjennom de tomme gatene i Srebrenica. Opptrinnet ble filmet av den serbiske journalisten Žoran Petrović.<ref>Jfr. paragraf 36 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.gendercide.org/photo1.html |tittel=Foto fra gendercide.com |besøksdato=2006-03-08 |arkiv-dato=2006-03-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060306065250/http://www.gendercide.org/photo1.html |url-status=død }}</ref>