Redigerer Sprint (tegneserie) (avsnitt)

== Seriens utvikling ==

=== De første tegnerne ===
Serien ble opprinnelig skapt av [[Rob-Vel|Robert Velter]] ''(Rob-Vel)''. Rob-Vel hadde erfaring som «bell boy» ved Ritz Charlton i [[London]], og hadde skissert pikkolofigurer i noen år før Dupuis lanserte ''Le Journal de Spirou''. Sprint var til å begynne med en [[ensider]]sserie, men ble allerede i oktober 1938 forandret til en fortsettelsesserie. I [[1939]] skapte Rob-Vel Sprints uadskillelige kompanjong, ekornet Spip.

Annen verdenskrig medførte flere problemer også for serietegnere, og i perioder mellom [[1940]]–[[1941|41]] utførte [[Jijé|Joseph Gillain]] (Jijé) sine første jobber som vikartegner for Sprint, da den tyske okkupasjonen i Frankrike tidvis gjorde det umulig å sende tegneserier til [[Brussel]]. I [[1942]] ble Rob-Vel krigsfange, slik at hans kone Blanche Dumoulien måtte fullføre stripene under navnet Davine, men i [[1943]] ble vanskelighetene så store at de valgte å selge rettighetene til forleggeren Dupuis. Med dette ble Jijé ansatt som fast tegner av Sprint.

Da Spirou gjenopptok normal drift etter krigen hadde Jijé innført Sprints følgesvenn Kvikk (Fantasio). Kvikk var et iltert, humoristisk innslag, med store likheter til figuren Alexander (sønnen i avistegneserien [[Blondie]]). Til å begynne med var Kvikk detektiv, men etter hvert ble både Sprint og Kvikk gitt yrker som reportere. Omsider ble serien omdøpt til ''Spirou et Fantasio''. I juni [[1946]] ga Jijé serien videre til sin elev [[André Franquin]], som skulle gi serien nye særpreg.

=== Franquins Sprint ===
Jijé ble allerede på denne tiden betraktet som veteranen i belgisk tegneseriekunst og derfor var han også en ettertraktet læremester. Franquin var en av hans elever. I 1946 lot Jijé Franquin tegne en 12 siders episode med Sprint og Kvikk. Den het ''Fantasio et son tank'' og ble først utgitt på norsk som ''Tanksen'' i samleserien om Franquins Sprint.<ref name="spring46-50">{{cite book|last=Franquin|first=André|title=Sprint 1946-1950|editor=Haakon W: Isachsen|publisher=Serieforlaget AS|date=2008|series=Franquins Sprint|volume=1|pages=10|isbn=978-82-429-3667-7|language=Norsk}}</ref> Resultatet ble tilfredsstillende, og i juni 1946 overtok Franquin serien og tok fatt i arbeidet etter beste evne, i Jijés «strek». Over en periode bodde han samt to andre unge elever, [[Will (serieskaper)|Will]] og [[Morris (serieskaper)|Morris]], under Jijés tak i [[Waterloo]], og disse har i ettertid blitt referert til som ''la bande des quatre'' (bokst. firerbanden). Grunnlaget for begrepet ''école de Marcinelle'' (Marcinelleskolen, med henvisning til Dupuis' lokaler i Marcinelle utenfor [[Charleroi]]) blir lagt med stilen som ble utviklet i denne perioden.

Etter de to historiene ''Svarthattene'' og ''Smuglermysteriet'' forandret Franquin i [[1950]] innfallsvinkel til serien. Historien ''Trollmannen i Champignac'' introduserer denne nye linjen. Den er lengre (hele 57 sider) enn de tidligere episodene og preget av mer overskuelig oppbygging av sidene. Dessuten er det i denne historien at Franquin starter med å introdusere det faste persongalleri, og han skaper landsbyen Champignac, som senere ble base for mange eventyr. Greven av Champignac møter vi første gang i denne historien, og vi opplever hans vellykkede eksperimenter med soppekstrakter (inklusive bivirkningene). Og vi møter innbyggerne i Champignac med den selvopptatte borgermesteren i spissen.

Alt i neste album ''Kampen om arven'' blir persongalleriet ytterligere utbygd, der en av seriens mest markante skurker, Kvikks fetter Zantafio blir introdusert. I forskjellige forkledninger og posisjoner dukker han senere opp i album som ''Ned med diktatoren'', ''Kvikk i knipe '', ''I skyggen av Z'' og ''Tora Torapa'' (det siste av Fournier). Det er også i ''Kampen om arven'' at Sprint og Kvikk finner [[Spiralis]], som gjennom Franquins senere episoder av serien utvikler seg til å bli en av tegneseriens mest spesielle og populære figurer. På denne tiden begynner også Sprint og Kvikks jobb som reportere å få mere avgjørende innflytelse på historiene. I ''Nesehornets hemmelighet'' fra 1953 er det den som setter historien i gang. Det er også her de møter kollegaen Trineline, som blir med i mange eventyr. Det er for eksempel henne som tar opp filmen i «Den ville Spiralis». Det er også hun som i Tome og Janrys strek tar æren for ''Monolitten i Kaalson Long''. I ''Nesehornets hemmelighet'' introduseres også en annen vesentlig «figur» i serien: turbobilen. Dette strømlinjeformede og teknisk geniale, rullende vidunder er allerede så smått foregrepet i ''Kampen om arven'', hvor Sprint og Kvikk kjører turborace, men som privatbil dukker den først opp i ''Nesehornets hemmelighet''. Siste gang vi ser den er i ''QRN kaller…'', der den opptrer med en spesiell kjølerspiss.

Den neste i rekken av underlige skurker møter vi i [[1955]] i albumet ''Hemmeligheten på havets bunn''. Det dreier seg om John Helena med tilnavnet «Steinbiten». Senere møter vi ham i ''Havmysteriet'' (Album nr. 4) før han i Tome og Janrys ''Virus!'' ender på rett side av loven. Den samme forandringen skjer også med vitenskapsmannen Zorglub. I ''Z for Zero'' fra [[1959]] forsøker han å tilrane seg verdensherredømmet, men blir forbedret. I ''I skyggen av Z'' og ''Tora Torapa'' opptrer han igjen som skurk, men det er fordi Zantafio har ført ham på ville veier. Ellers lar både Franquin og Fournier ham være en verdifull assistent for greven av Champignac.

Til rekken av bipersoner i «Sprint» hører også en som dukker opp med en kort replikk på side 41 i ''Kjempeøglens egg'' (Album nr. 43) fra [[1957]]. Han spiller også en birolle i et par album fra [[1958]]. Det dreier seg om Franquins andre mesterverk: ''[[Viggo (tegneserie)|Viggo]]''. I disse historiene opptrer han nok helst for å lede oppmerksomheten over på sin person i alminnelighet. På denne tiden var han nemlig begynt å opptre i sin egen nye gagserie. Men Franquin ga også Viggo sjansen til å spille en større og viktigere rolle i «Sprint». I ''For et sirkus'' (Utgitt i albumet ''Bråk i Champignac'' fra [[1966]] er det Viggo som sammen med tre sprø aper bærer hovedansvaret for ablegøyene – og historien. Uten Viggo ville den siste Franquin-historien ''Bråk i Champignac'' neppe kommet i gang.

Fra og med ''Buddhas fange'' ([[1959]]), jobbet Franquin sammen med [[Greg]] (manus) og [[Jidéhem]] (bakgrunn). Greg plasserte sine historier i en realistisk geopolitisk kontekst. ''Buddhas fange'' foregår i [[Folkerepublikken Kina|Kina]], med tilslørte referanser til [[den kalde krigen]]. ''QRN kaller…'' foregår i to fiktive europeiske land, som minner om [[Tyskland]] før gjenforeningen.

=== Sprint etter Franquin ===
Etter hvert ble Franquin lei av Sprint, og Viggo tok mer og mer over hans oppmerksomhet. Etter ''Bråk i Champignac'' ble serien ført videre av den hittil ukjente unge tegneren [[Jean-Claude Fournier]] som tegnet serien mellom [[1969]] og [[1979]]. I den første episoden, ''Gullmakeren'', opptrådte Spiralis for siste gang. Figuren var Franquins, og derfor står det også på tittelbladet i dette albumet: «Av Fournier med hjelp av Franquin til Spiralis.». I de følgende album ser vi figuren bare på plakater, som tøydyr o.l. Fournier tilførte selv serien figurer som den japanske vitenskapsmannen og tryllekunstneren Itoh Kata.

Fournier utarbeidet ni album, der Sprint utviklet seg til å bli en mer moderne figur. Fournier tok opp temaer som kjernekraft (''Varsleren!''), narkotika-finansierte diktatorer (''Kodo den grusomme'') og [[François Duvalier|Duvalier]]-lignende undertrykkelse (''Tora Torapa'').

Mot slutten av [[1970-tallet]] begynte Fourniers produksjon å avta og Dupuis begynte å se seg om etter en arvtager. Til slutt endte de opp med [[Nic Broca]] (tegninger) og [[Raoul Cauvin]] (manus). Deres viktigste bidrag til serien var en oppfinnelse som fjerner lyd. Merkelig nok fikk de ikke tillatelse fra Dupuis til å bruke noen av bipersonene og derfor er duoens tre album blitt regnet som en parentes i serien.

[[Yves Chaland]] foreslo en mer radikal utvikling av serien. Han ironiserte over serien slik den var på 1940-tallet, under Jijé og den tidlige Franquin. Dette bidraget ble imidlertid oppfattet som for sofistikert for den jevne leser og det ble derfor stoppet før det ble fullført.

=== Tome & Janry ===
Det var imidlertid [[Tome]] (manus) og [[Janry]] (tegninger) som skulle få en mer langvarig tilknytning til serien. De tok opp temaer som bioteknologi (''Virus!''), roboter (''Hvem kan stoppe Cyanina?'') og tidsreiser (''Tidsmaskinen'' og ''Z vender tilbake'', den siste med en reinkarnasjon av Zorglub).

Med ''Den unge Sprint'' ([[1987]]), tok Tome og Janry for seg Sprints unge år. Dette utviklet seg etter hvert til en avlegger-serie, der Sprint gikk på barneskolen. Mye av historien foregår rundt figurens interesse for det motsatte kjønn. Det er imidlertid stor grad av enighet om at den lille Sprint ikke har så mye til felles rent psykologisk med den voksne figuren.

En ny skurk, mafiabossen, Vito «Lucky» Cortizone, basert på figuren Vito Corleone fra [[Gudfaren]]-filmene ble introdusert i ''Sprint i New-York'', mens de i ''Sprint i Moskva'' ([[1990]]) besøker [[Sovjetunionen]] akkurat i det landet var i ferd med å gå i oppløsning.

I ''Drømmemaskinen'' ([[1998]]), forsøkte Tome and Janry igjen å fornye serien med en mer moden historie og en mer realistisk grafisk stil. Albumet hadde en mørkere tone enn leserne var vant til og utgivelsen førte til kontroverser. På grunn av denne kontroversen frasa Tome & Janry seg ansvaret for hovedserien og konsentrerte seg om avlegger-serien om Sprints barndom.

=== Sprint i dag ===
Etter 6 års pause ble serien overtatt av [[Jean-David Morvan]] (manus) og [[José-Luis Munuera]] (tegninger). Morvan og Munuera brukte bipersoner fra hele serien, ikke bare fra Franquins tid.

I Norge har man valgt å inkludere disse albumene i den vanlige Sprint-serien, men med tilleggsbetegnelsen ''spesial''. Så langt er ''to'' av disse spesialalbumene kommet ut på norsk (''Steinkjempene'' av [[Yoann]]/[[Fabien Vehlmann|Vehlmann]] og ''Katakombene under Champignac'' av [[Yann le Pennetier|Yann]]/[[Fabrice Tarrin|Tarrin]]). I januar 2009 ble det bestemt at Yoann og Vehlmann overtar hovedserien. Det hadde da en stund vært klart at Dupuis ønsket å skifte ut Morvan og Munuera. Yoann og Vehlmanns første ordinære album ble publisert i 2010 og fikk på norsk tittelen ''Zerkonene kommer!''