Redigerer Spedalskhet (avsnitt)

== Spedalskhet i Norge ==
[[Fil:Leprosy.jpg|thumb|En 24 år gammel spedalsk nordmann fra ca. 1886]]
[[Fil:Distribution of leprosy around the world Wellcome L0032805.jpg|miniatyr|Utbredelse av spedalskhet i 1891]]
Den norrøne kortformen for hospital – spital, ga opphavet til navnet på de spedalske.

Det ble i middelalderen opprettet hospitaler i [[Trondheim]], [[Bergen]], [[Stavanger]], [[Tønsberg]] og [[Oslo]], der langt fremadskredne spedalske var pasienter. [[Magnus Lagabøte]] opprettet to hospitaler i Bergen i 1266-1276, særlig med spedalske som målgruppe. I 1339 ble presten Bjarne i Kvåle [[sogn]] i [[Sogndal]] avsatt, fordi han var blitt spedalsk.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=4848&s=n&str=spedalsk. ''Regesta Norvegica'', bind 5 nr 229]</ref>

På få andre områder har norsk medisinsk forskning vunnet så stor internasjonal anerkjennelse som forskningen til [[Daniel Cornelius Danielssen]] (1815&ndash;1894) og hans assistent [[Carl Wilhelm Boeck]] (1808&ndash;1875). De ga i 1847 ut et omfattende verk, ''Om Spedalskhed'', som særlig tok for seg arvelighet og spedalskhet. Boeck og Danielsen mente at spedalskhet var arvelig, fordi sykdommen ofte opptrådte innenfor bestemte familier og avgrensede geografiske områder. Dessuten forsøkte de å smitte seg selv, uten resultat.<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2007/oktober/overgrep_i_vitenskapens_navn Kim E. Andreassen: «Overgrep i vitenskapens navn»] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2007/oktober/overgrep_i_vitenskapens_navn |date=20130429124248 |df=iso }}, 2007, Forskning.no</ref> De var de første som delte spedalskheten i to kategorier, som i hovedsak brukes også i dag.

[[Gerhard Henrik Armauer Hansen]] (1841&ndash;1912) mente at arvelighetsteorien ikke holdt mål. Hans grundige arbeid for å motvise arveligheten som årsak og hans overbevisning om at dette var en smittsom sykdom, sammen med tilgjengelighet av bedre optisk kvalitet på [[mikroskoper]] ledet frem til hans oppdagelse av lepra-bakterien, og påvisningen av at den var årsaken til sykdommen. Studiene knyttet til [[Lepramuseet|St.Jørgens hospital]], [[Lungegårdshospitalet]] og [[Pleiestiftelsen for spedalske nr.1]] gjorde [[Bergen]] til et internasjonalt senter for lepraforskningen.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/sognogfjordane/xl/sjukdomen-som-seigpinte-folk-til-dode-1.13426009|tittel=Sjukdomen som seigpinte folk til døde|besøksdato=11. april 2017|forfattere=Bård Siem|dato=11. april 2017|forlag=NRK|sitat=}}</ref>

[[Skandinavia]] og [[Island]] var fra slutten av 1600-tallet sammen med [[Iberia]]halvøya, [[Hellas]] og [[Balkan]] de eneste landene i Europa som var hardt rammet av lepra.<ref name="Carole Rawcliffe 2006">Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 1.</ref> En oppblomstring av spedalskhet rammet rundt 1830 særlig kystområdene i Norge, og Vestlandet spesielt. Det bidro til behovet for forskning og tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, og i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet. I [[Nord-Trøndelag]] ble det registrert 685 leprapasienter fra registeringen begynte i 1856 og fram til 1890-årene. Flest smittede fantes det i kystdistriktene i Ytre Namdalen ([[Nærøy]], [[Fosnes]], [[Kolvereid]] og [[Leka]]) og i de bygdene i indre Trondheimsfjorden som på samme måte var basert på sjøfart: [[Frosta]], [[Inderøy]] og [[Beitstad]].<ref>Svein Kvistad «Lepra i Nordre Trondhjems Amt på 1800-tallet». ''Årbok for Nord-Trøndelag 2016'', side 43-48</ref>

Som vitenskapelig kilde til kunnskap om utbredelse og årsak til sykdom var registeret en betydelig nyvinning. Siste leprapasient i Norge var en 78 år gammel kvinne som døde 2. juli 2002.<ref name=":0" />