Redigerer Spania under Franco (avsnitt)

== Politisk organisering under borgerkrigen==
:''Utfyllende artikkel: [[Den spanske borgerkrigen]]''
Da det som startet som et statskupp ikke ble vellykket, men utviklet seg til en langvarig borgerkrig, ble det nødvendig for opprørsgeneralene å utvikle en alternativ politisk plattform. Dette var vanskelig, da opprørerne omfattet svært så ulike politiske referanser.

Samtidig som nasjonalistene kontrollerte rundt halvparten av landets territorium og befolkning, måtte dette styres og økonomien måtte komme igang, særlig eksporten som kunne sikre internasjonal valuta som var nødvendig for å finansiere krigføringen. Særlig eksporten av sherry, oliven og sitrusfrukter var viktige internasjonale inntektskilder. Særlig var handelsavtalene med Portugal av stor betydning. De militære myndighetene førte streng kontroll med alle eksportinntekter.

Nasjonalistene var en uensartet gruppe, med de tradisjonalistiske og monarkistiske karlistene, som ønsket don Alfonso Carlos på tronen, andre monarkister som ønsket [[Alfonso XIII av Spania|Alfonso XIII]] tilbake og den fascistiske og republikanske [[falange]]n. Mellom de sentrale høyere offiserene var det også stor politisk avstand i synet på monarki og republikk, forholdet til frimurere, kirken m.m.

Løsningen ble å opprette et monarki uten konge, da det var ingen tronpretendent som var aktuell og som kunne samle hele nasjonalistsiden. Videre sto tanken om politisk sentralisme og motstand mot regionalt selvstyre sterkt. Rivaliseringer blant de høye offiserene gjorde maktstrukturen i begynnelsen noe uklar, men utviklingen gjorde at Franco etter hvert framsto som den sterkeste og mest pragmatiske aktøren gjennom to vel planlagte trekk. 

Falangen hadde en underordnet rolle og ble tidlig svekket av at den karismatiske lederen [[José Antonio Primo de Rivera]] ble arrestert og henrettet av republikanerne [[20. november]] [[1936]] i [[Alicante]]. Dette passet Franco godt, og han holdt nyheten om henrettelsen hemmelig for å opprettholde et maktvakuum innen falangen. Videre ble Francos posisjon internt blant kuppmakerne styrket av at [[Adolf Hitler]] hadde størst tro på ham og hadde bestemt at all tysk militær støtte bare skulle gå til styrker direkte under Francos kommando.

Etter at de nasjonalistiske opprørerne fikk en tidlig triumf med stor symbolverdi gjennom erobringen av [[Toledo]] 27. september 1936 som brøt den republikanske beleiringen av de nasjonalistiske styrkene i militærakademiet i byens gamle festning, Alcázar. 

[[29. september]] [[1936]], to dager etter triumfen i [[Toledo]], proklamerte Franco seg selv som ''[[generalissimo]]'' og ''[[caudillo]]''. Dette ble radiosendt og til de andres store irritasjon stilte Franco de andre opprørslederne overfor et ''[[fait accompli]]'' med hensyn til lederskapet.<ref>Meningen var at han skulle utnevnes som ''sjef for den spanske regjering så lenge krigen varte'', som det sto i manuset, mens det ble lest opp ''sjef for den spanske stat''</ref>

[[19. april]] [[1937]] sikret Franco seg også den faktiske fulle politiske kontrollen over det nasjonalistiske Spania ved å sende ut en forordning som bestemte at den politisk svekkede, men militært styrkede falangen skulle slåes sammen med karlistene, den alfons-monarkistiske ''Renovacion Española'' og restene av den politiske høyrefløy til ett parti, direkte underlagt ham selv, under navnet ''Falange Española Tradicionalista y de las JONS''. [[Romersk hilsen|Fascistisk hilsen]] ble innført, slagordet var ''Por el imperio hacia Dios'' («For imperiet fram mot Gud»), og det ble utarbeidet ens uniformer for den nasjonalistiske siden. Det raske trekket fra Francos side gjorde det vanskelig å protestere tidsnok uten å bli framstilt som forræder, og med sine to vel planlagte aksjoner, i september 1936 og april 1937 sikret han seg diktatorisk kontroll som skulle vare livet ut.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Kampen om Spania'', ISBN 978-82-02-30152-1, side 341-343</ref> Maktkonsentrasjonen ble videreført gjennom utnevnelsen av en formell regjering 30. januar 1938 og ny lov for statens sentraladministrasjon, hvor den nye regjeringen ikke sverget lojalitet til konge eller republikk, men til Franco.<ref>Eden lød slik: «Jeg sverger i Guds og hans hellige evangelisters navn å utføre mine plikter som spansk minister med den ytterste lojalitet mot statssjefen, Generalsissimo for vår ærerike styrker, og mot det nasjonale regimets konstitusjonelle prinsipper, for å tjene fedrelandets skjebne.»</ref> Franco fikk her den øverste utøvende, lovgivende og dømmende makt.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Kampen om Spania'', ISBN 978-82-02-30152-1, side 441</ref> Dette ble fulgt opp umiddelbart med en rekke dekreter, om alt fra avskaffelse av republikkens helligdager, nye mynter og frimerker, avskaffelse av selvstyret for Catalonia, presselov, innføring av [[kastiljansk]] som eneste språk og en rekke andre forordninger.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Kampen om Spania'', ISBN 978-82-02-30152-1, side 443</ref>