Redigerer Solo (musikk) (avsnitt)

==Gitarsolo==
Gitarsoloen kom for alvor på mote i siste del av [[1960-årene|1960-tallet]] da gitarister som [[Jimi Hendrix]], [[Eric Clapton]], [[Jeff Beck]], [[Ritchie Blackmore]], [[Peter Green]] og [[Neil Young]] dominerte sine respektive band med alt fra ville til følsomme gitarutbrudd.

Den platen som for alvor introduserte gitarsoloer (hvertfall i rocken) slik vi kjenner de i dag var «John Mayall's Bluesbreakers with Eric Clapton» fra [[1966]]. Der hørte man lyden av en ung [[Eric Clapton]] som lirte av seg den ene lekre blues-licket etter det andre som han hadde lært ved å høre på afroamerikanske bluesgitarister som [[B.B. King]].

Året etter fikk verden stifte bekjentskap med det som må være verdens mest innflytelsesrike rockegitarist &ndash; [[Jimi Hendrix]]. Han ga i [[1967]] ut sin første plate, ''[[Are You Experienced]]''. Denne inneholdt blant annet klassikere som «Fire», «Red House», «Foxy Lady», «Purple Haze» og ikke minst «Hey Joe». Alle disse sangene inneholdt forrykende gitarsoloer som påvirket alle rockegitarister fra den tiden. Hendrix på sin side var inspirert av bluesgitarister som [[Buddy Guy]] og [[Albert Collins]].

Utover [[1960-årene|60-]] og [[1970-årene|70-tallet]] begynte nesten samtlige rockeband å lage lange gitarsoloer hvor gitaristene skulle vise ferdighetene sine, imponere publikum mest mulig og samtidig overgå andre gruppers soloer. [[Jimmy Page]] sine legendariske soloer i [[Led Zeppelin]] bør spesielt nevnes,  og hans solo i sangen «Stairway to Heaven» ble i [[1999]] kåret til tidenes beste gitarsolo av GuitarWorld.

Det var ikke bare rockegitarister som ble inspirert av Hendrix. Etter en tur på kino med Miles Davis der de så opptak fra «Monterey Pop Festival 1967» ble jazzgitaristen [[John McLaughlin]] så inspirert av Hendrix at han begynte å blande inn rock-elementer i den fra før av jazz- og flamenco-inspirerte stilen sin. Denne formen der jazz og rock blandes kalles ofte jazzrock, eller fusion, og John McLaughlin ble sammen med [[Al Di Meola]] den fremste eksponenten for denne typen gitarspill. Disse gitaristene var mye mer teknisk enn de fleste rockegitarister, og inspirerte senere «shredderne».

Gitarsoloen fikk senere sitt høydepunkt i 80-tallsrocken, der sologitaristen i et rockeband nå ble minst like høyt aktet som sangeren. Gitaristene som etterfulgte [[1960-årene|60-]] og [[1970-årene|70-tallets]] helter hadde blitt mer tekniske, og deres soloer ga også uttrykk for dette. Gitaristen [[Eddie Van Halen]] tok 70-tallsrocken og blandet den med egne teknikker (tapping) som revolusjonerte gitarsoloen, og lagde en ny skole for sologitaristene: de såkalte shredderne. Viktige navn her er også [[Steve Vai]], [[Joe Satriani]] og [[Yngwie Malmsteen]], som igjen tok soloene til det neste nivået: de ga ut album med gitarbasert instrumentalmusikk. Van Halen spilte også en fantastisk (og ukreditert) solo, satt sammen av 50 forskjellige «takes»,  på [[Michael Jackson]]s singelhit, «Beat It» (fra tidenes mest solgte album, «[[Thriller (album)|Thriller]]» fra [[1982]]), som demonsterte at den ville gitarsoloen nå var blitt mainstream.

===Pianosolo/Keyboardsolo===
Også keyboardsoloer ble populært i andre halvdel av 60-tallet, men aller mest på 70-tallet. Etter som musikken i løpet av 60-tallet eksperimenterte med nye former og instrumenter, og ikke minst inspirasjon fra andre sjangre som f.eks. jazz, ble tangentinstrumenter mer og mer vanlige i rock- og popband. Mens rock & roll på 50-tallet bare brukte piano, ble Hammondorgelet viktig på 60- og 70-tallet. Og dette instrumentet ble spilt gjennom forsterker slik som resten av den vanlige rockeinstrumenteringen. Dette sørget for at solisten kunne høres klart og tydelig, og Hammondorganister kjente mange teknikker og triks for å gjøre lyden feitere eller råere. Som med gitaren, var det bluesen som ofte var største inspirasjonskilde på organistene; men også fra jazz hentet man ideer. Noen organister plukket også opp teknikker og stiltrekk fra europeisk klassisk musikk, noe som satte et særpreg på rockemusikken fra seint 60-tall fram til omtrent midten av 70-tallet.

Elektriske pianoer kom også på markedet i løpet av 60- og 70-tallet. Noen av disse hadde eksistert også før den tid, men slo ikke gjennom med en gang. Disse pianoene var vanligvis en pianovariant av elektrisk bass og gitar; en hammer slo mot et metallstykke/streng som vibrerte foran en pickup. Eksempler på slike instrumenter er [[Fender Rhodes]], [[Wurlitzer]] og [[Clavinet|Hohner Clavinet]]. Rhodesen ble oftest brukt i jazz-, soul- og funkmusikk. Wurlitzeren var en favoritt blant rockerne og soulgrupper. Clavinetet var i de aller fleste tilfeller spilt med en funky stil, og selv om det opprinnelig var tenkt som et elektrisk [[harpsichord]], endte det opp med å være et av funksjangerens kjennetegn.

Et instrument som for alvor satte sitt preg på keyboardsoloen var [[synthesizer|synth]]en. Da [[Robert Moog]] lanserte Minimoogen i [[1970]], ble plutselig rockens ansikt endret. De første synthene var monofoniske, og man kunne derfor bruke dem til fire formål: Melodi, bass, solo og effekter. [[Keith Emerson]]s Moogsolo på hitsingelen ''Lucky Man'' fra [[Emerson, Lake & Palmer|ELP]]s debutalbum ''Emerson, Lake & Palmer'' fra 1970 var et tegn på hva framtiden ville holde. De fleste band med tangentist brukte synth på 70-tallet, og med disse nye maskinene kunne man etterligne «bend»-effekten til gitaristene, i tillegg til å kunne programmere sine helt egne lyder og effekter.