Redigerer Solgud (avsnitt)

== Solguddommer i verdens kulturer ==
[[Fil:Egypt.Hathor.jpg|thumb|left|upright|Statue av [[Hathor]], museum i Luxor, Egypt]]
[[Fil:Winged sun sharpe.png|thumb|300px|Den bevingede sol var et oldtidssymbol for den egyptiske solguden [[Horus]], siden identifisert med [[Ra (gud)|Ra]].]]
[[Fil:Stele Sol Invictus Terme.jpg|thumb|300px|Monument tilknyttet romerske ''Sol Invictus'']]
I ulike religioner er solguddommen den øverste guddom som med ulike navn er assosiert med ulike aspekter i de forskjellige kulturer, men for det meste er solguddommens indre bilde det samme.

Det [[Neolittisk tid|neolittiske]] konseptet av en solbåt, en sol som seiler over himmelen i et skip, er funnet i senere myter i oldtidens Egypt med gudene [[Ra (gud)|Ra]] og [[Horus]]. Tidligere egyptiske myter innebar at solen er innenfor løvinnen, [[Sekhmet]], om natten og kan bli reflektert i hennes øyne, eller at det er innenfor kua, [[Hathor]], i løpet av natten, og bli gjenfødt hver morgen som hennes sønn (oksen). [[Urindoeuropeisk religion]] hadde forestillinger om solvognen, hvor solen reiser over himmelen i vogn. [[Arkeologi]]ske funn fra nordisk bronsealder, som [[helleristning]]er og [[Trundholmsvognen]], har gitt tilstrekkelig med bevis for at solen har blitt sett på som en livgivende guddommelig skikkelse for bronsealderens mennesker, og at solen ganske sannsynlig mottok en form for tilbedelse. Kombinasjonen av solsymboler med skip i religiøs praksis som eksisterte fra og med nordisk bronsealderen fortsatte antagelig inn i [[middelalderen]]. Disse religiøse forstillingene synes å ha være avledet fra religiøs praksis som var knyttet til en [[fruktbarhetsreligion]] med guddommer som eksempelvis [[Njord]] eller [[Frøy]], og ikke nødvendigvis til en personifisert sol.<ref>Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): ''Dictionary of Northern Mythology''. Boydell & Brewer. ISBN 0859915131: ss. 297</ref>

I løpet av det [[Romerriket|romersk tid]] ble en festival feiret for fødselen til [[Sol Invictus|den uerobrede sol]] (''Dies Natalis Solis Invicti'') feiret i løpet av [[vintersolverv]] — solens «gjenfødelse». I [[germansk mytologi]] eller norrøn mytologi fantes forestillingen om gudinnen ''[[Sol (gudinne)|Sól]]'', vediske [[Surya]], gresk [[Helios]] (tidvis referert til som en [[Titan (gud)|titan]]), og stundom som [[Apollon]]. [[Mesopotamia|Mesopotamiske]] [[Shamash]] spilte en betydelige rolle under [[bronsealderen]], og «min sol» var en tittel benyttet for å adressere den kongelige. Tilsvarende hadde søramerikanske kulturer en emfatisk soldyrkelse, se [[Inti]], og [[Sol Invictus]]. I [[slavisk mytologi]] er solen guden ånden for ild og varme.

Ettersom man finner solguder i andre mytologier og forhistoriske religioner har det vært foreslått at [[norrøn]]e Sól, som en personifisert gudinne, kan representere en utvidelse av tidligere ureuropeiske guddommer grunnet [[Lingvistikk|lingvistisk]] forbindelse mellom norrøne Sól, [[germanske språk|germansk]]e Sunna,<ref>Lind, Idar (2005): ''Norrøn mytologi frå A til Å''. Side 188</ref> [[sanskrit]] ''Surya'', [[Gallia|galliske]] ''Sulis'', [[litauisk]]e ''Saulė'', og [[Slaviske språk|slaviske]] ''Solnitse''.<ref>Mallory, J.P. (1989): ''In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology and Myth''. Thames & Hudson. ISBN 0500276161: ss. 129</ref>

I løpet av [[Romerriket]]s siste perioder fikk dyrkelsen av solen økt betydning og førte til sist til hva som blitt karakterisert som «solmonoteisme». Bortimote alle gudene i perioden hadde solkvaliteter. Festen ''[[Sol Invictus]]'', «den ubeseirede sol», på den 25. desember ble feiret med stor fryd, og til sist ble denne datoen bevisst overtatt av [[Kristendom|kristne]] som «kristmesse» og i [[Norden]] [[jul]], som en feiring av Jesu fødselsdag.<ref>1908 ''Catholic Encyclopedia'': [http://www.newadvent.org/cathen/03724b.htm Christmas: Natalis Invicti]</ref>