Redigerer Slaveopprøret på St. Jan i 1733 (avsnitt)

== Bakgrunn ==

=== Slavehandelen ===
Da spanjolene – som de første europeere – okkuperte [[De vestindiske øyer]] brukte de øyenes [[urfolk]] (indianere) som slaver. Men de fleste døde som et resultat av smittsom sykdom, overarbeid og krig. På slutten av 1600-tallet konkurrerte bl.a. engelske, franske og nederlandske koloniherrer om herredømmet på øya St. Jan. Da danskene hevdet overherredømme på Saint John i 1718, var det mange nederlandske plantasjeeiere der. Men øya manglet arbeidskraft. Unge dansker lot seg ikke overtale til å [[Utvandring|emigrere]] til [[Karibia]] i stort nok antall til å gi nok arbeidskraft. Forsøk på å bruke straffanger fra danske [[Fengsel|fengsler]] som plantasjearbeidere, var heller ikke vellykket. Derfor ble slaver fra [[Afrika]] den viktigste arbeidskraften på de danske vestindiske øyene. Danske skip transporterte i underkant av 100 000 afrikanske slaver til den nye verden fra 1660 til 1806.<ref name="Danish-NorwegianSlaveTrade">{{Kilde www|url=http://www.unesco.no/fredensborg/danish-norwegian_slave_trade/ |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20051229125453/http://www.unesco.no/fredensborg/danish-norwegian_slave_trade/ |arkivdato=2005-12-29 }}</ref>

Danskene engasjerte seg i afrikansk slavehandel fra 1657. Ved begynnelsen av 1700-tallet hadde [[Vestindisk-guineisk Kompagni]] etablert seg med [[Handelsfort i Ghana|handelsfort]] i nærheten av [[Accra]] (Ghana) på [[Guinea]]-kysten. [[Akwamu]]ene hadde erobret Accra og etablert dominans på handelsruter innover i landet. De ble den dominerende stamme av akanfolk i distriktet og var kjent for å være «heavy-handed» i håndteringen av folkene de erobret. De tok fanger og solgte dem som slaver, og holdt mange kvinner som [[Konkubinat|konkubiner]] i ulike landsbyer. Etter at akwamu-kongen døde, klarte rivaliserende stammer i området å svekke akwamuenes posisjon, og i 1730 ble de beseiret. I hevn for år med undertrykkelse, var det nå akwamuer som ble solgt som slaver til danskene. De ble fraktet til plantasjer i Vest-India, også til eiendommer på St. Jan.

Da slaveopprøret fant sted i 1733, var det hundrevis av akwamuer i slavebefolkningen på St. Jan. Ca 150 akwamuer var involvert i opprøret. Slaver fra andre etniske grupper støttet ikke opprøret, og noen var lojale mot plantasjeeiere.

=== Dansk okkupasjon av St. Jan ===
[[Fil:The_West_Indian_Atlas.jpg|miniatyr|300x300pk|West Indies harbor]]
I 1718 hevdet danskene overherredømme på øya St. Jan. Målet var å utvikle sukkerplantasjene; andre typer avlinger var også interessant for eksempel [[indigo]] og [[bomull]]. Det var spesielt stor etterspørsel etter sukker, og prisene var høye i Europa. 

I 1733 var det 109 plantasjer på øya. Slavene utgjorde en stor andel av befolkningen. Faktisk var det mer enn fem ganger så mange afrikanske slaver som det var europeiske innbyggere: 1087 slaver og 206 med europeisk opphav.<ref name="Africana">{{Kilde bok|tittel=Africana: The Encyclopedia of the African and African American Experience|etternavn=Appiah, Anthony|etternavn2=Gates, Henry Louis|utgiver=Basic Civitas Books|isbn=0-465-00071-1|utgivelsessted=New York|sted=New York}}</ref> 

Mange av St. Jans plantasjer var eid av personer som var bosatt på [[Saint Thomas|St. Thomas]]. Disse ansatte oppsynsmenn for å administrere sine landområder og slaver på St. John. Under disse forholdene kunne grusomhetene få fritt spillerom når slavene skulle straffes. St. John ble forsvaret av seks soldater supplert av lokal europeiskættet [[milits]].

=== Maroonene – rømte slaver i jungelen ===
Mange slaver i Vest-India rømte fra plantasjene på grunn av harde levekår, men også på grunn av [[tørke]], kraftig [[Tropisk syklon|orkan]] og avlingssvikt etter insektangrep. Dette skjedde også på St. Jan. Rømlingene sluttet seg til maroonene – flokker av rømte slaver som gjemte seg på utilgjengelige steder på øya. I oktober 1733 var det spesielt mange slaver fra Suhm-eiendommen på den østlige delen av St. Jan og fra selskapets eiendom og andre plantasjer rundt i Coral Bay-området, som sluttet seg til maroonene.
<ref name="IDocumentaryHistory">{{Kilde www|url=http://www.friendsvinp.org/archive/Cinnamon/cinmer31.htm |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080506102132/http://www.friendsvinp.org/archive/Cinnamon/cinmer31.htm |arkivdato=2008-05-06 }}</ref>

Guvernør [[Phillip Gardelin]] etablerte i 1733 en [[Guvernør Gardelins forordning av 5. september 1733|forordning]] for å håndheve lydighet blant slavene. <ref>http://www.vgskole.net/prosjekt/slavrute/general/octroi_dk.htm vgskole.net</ref><ref>Neville T. Hall, “Slave Laws in the Danish Virgin Islands in the Later Eighteenth Century”, in: Annales of the New York Acadamy of Science, Vol. 292, New York, 1977. p. 174-175.</ref><ref name="SlaveSociety">{{Kilde bok|tittel=Slave Society In The Danish West Indies: St Thomas, St John And St Croix|etternavn=A. T. Hall, Neville|etternavn2=B. W., Higman|utgiver=University Press of the West Indies|isbn=976-41-0029-5}}</ref> Ulydighet blant slavene skulle straffes offentlig, til skrekk og advarsel. Særlig skulle rømming og oppfordring til rømming, slåes hardt ned på. Det ble praktisert pisking, brennmerking, amputasjon av lemmer, eller dødsstraff ved lemlesting og påfølgende henging. En stor del av koden var ment å hindre ''marooning'' og hindre slavene i å etablere uavhengige lokalsamfunn.
<ref name="coloredsilks">{{Kilde bok|tittel=The Cloth of Many Colored Silks: Papers on History and Society, Ghanaian and Islamic in honor of Ivor Wilks|etternavn=Wilks, Ivor|etternavn2=Hunwick, John O.|etternavn3=Lawler, Nancy Ellen|utgiver=Northwestern University Press|isbn=0-8101-1299-X|utgivelsessted=Evanston, Ill.|sted=Evanston, Ill.}}</ref>