Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Strategic Situation of Western Europe 1815.jpg|mini|Den strategiske situasjon i Vest-Europa i 1815: {{formatnum:250000}} franske soldater sto overfor en koalisjon med rundt {{formatnum:850000}} soldater på fire [[Kampfront|fronter]]. Napoléon ble tvunget til å stasjonere {{formatnum:20000}} mann i den vestlige delen av Frankrike for å møte trusselen fra lokale [[Rojalisme|rojalister]]. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på [[Elba]], ble han av landene som deltok i [[Wienerkongressen]] erklært som lovløs.<ref>[http://dl.lib.brown.edu/napoleon/time7.html Timeline: The Congress of Vienna, the Hundred Days, and Napoleon's Exile on St Helena], Center of Digital Initiatives, [[Brown University]] Library</ref> Fire dager etter mobiliserte [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia]], [[Det russiske keiserdømmet|Russland]], [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike]], og [[Kongeriket Preussen|Preussen]] arméer for å slå Napoléon.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|p=59}}</ref> Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker.<ref name="ErikBjornskau33-35">Bjørnskau 2014, s. 33-35</ref><ref name="JohnKeegan120-127">Keegan 1979, s. 120-127</ref> Napoléons krigsminister, [[Marskalk av Frankrike|marskalk]] [[Louis Nicolas Davout]] anbefalte en forsvarskrig,<ref name="ErikBjornskau33-35" /> men Napoléon valgte å angripe.<ref name="TimClayton36-40">Clayton 2014, s. 36-40</ref>

Napoléons [[strategi]] var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for [[Brussel]] før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor [[Tory (historisk britisk parti)|Toryene]] ble kastet og en [[Whig (historisk britisk parti)|Whig]]-regjering tok over.<ref name="ErikBjornskau33-35" /><ref name="TimClayton36-40" /> Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene.<ref name="TimClayton36-40" /> De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra [[den spanske selvstendighetskrigen]] hadde blitt sendt til [[Canada]] for å kjempe mot USA i [[1812-krigen]].<ref>{{Harvnb|Chandler|1966|pp=1016, 1017, 1093}}</ref>

Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom [[Mons]] til sørvest av Brussel.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|p=82}}.</ref> Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i [[Oostende]], men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|pp= 136–160}}</ref> I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater.<ref>{{Harvnb|Herold|1967|pp= 53, 58, 110}}</ref> Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk [[Michel Ney]], en høyre fløy under marskalk [[Emmanuel de Grouchy]] og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved [[Charleroi]] før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.

=== Krigen i Belgia ===
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Quatre Bras|Slaget ved Ligny}}
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. [[Vilhelm II av Nederland|Prinsen av Oranien]], med en [[brigade]] under oberst [[Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach]] møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på [[Ball (dans)|ball]] i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni.<ref name="TimClayton117-121">Clayton 2014, s. 117-121</ref> Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via [[Mons]].<ref name="TimClayton117-121" /> Den nederlandske stabssjefen, generalmajor [[Jean Victor de Constant Rebecque]] i samråd med generalmajor [[Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky]] ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras.<ref name="TimClayton117-121" /> Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.

Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i [[slaget ved Ligny]]. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar.<ref>Bjørnskau 2014, s. 89</ref> Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]], sør for landsbyen [[Waterloo]].<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=527}}</ref>

Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene.<ref name="Chesney-136">{{Harvnb|Chesney|1907|p=136}}</ref> Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene.<ref name="Chesney-136" /> I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer.<ref name="JohnKeegan120-127" /> I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre.<ref>Clayton 2014, s. 234-235</ref> Prøysserne presset frem [[Friedrich Wilhelm von Bülow]]s IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av [[Wavre]].<ref name="Chesney-136" />

=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i [[Genappe]] idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke {{formatnum:33000}} mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]], forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.<ref>I den engelske teksten er det angitt 8 km, men kontrollmåling via Google Earth viser om lag 15 km i luftlinje</ref>