Redigerer Slaget ved Trasimene (avsnitt)

==Opptakt==
Romerne var sjokkerte over Sempronius’ nederlag ved Trebia og planla umiddelbart mottrekk for å møte den nye trusselen fra nord. Sempronius returnerte til Roma og det romerske senatet valgte nye konsuler for det påfølgende år 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og [[Gaius Flaminius]]. Servilius skulle erstatte [[Publius Cornelius Scipio|Scipio]] og overta kommandoen over hans armé, mens Flaminius ble utpekt til å lede restene av hæren til [[Titus Sempronius Longus|Sempronius]]. Siden begge arméene var svært redusert etter nederlaget ved Trebia, ble fire nye legioner stablet på bena. Disse nye styrkene, sammen med restene av den tidligere arméen, ble delt mellom konsulene. Etter slagene ved [[slaget ved Ticinus|Ticinus]] og [[slaget ved Trebia|Trebia]], marsjerte hæren til Flaminius sørover for å forberede et forsvar nær selve [[Roma]]. Hannibal satte umiddelbart etter, men marsjerte raskere og passerte snart den romerske hæren. Flaminius ble tvunget til å øke farten på marsjen for å møte Hannibal i kamp før han nådde byen. En annen styrke under Servilius skulle slutte seg til Flaminius.

Før dette kunne skje bestemte Hannibal seg for å lokke Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området han var satt til å forsvare rett foran øynene hans. [[Polybios]] forteller oss at ''«han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og trakk ned mot distriktet på den andre siden, ville Flaminius (delvis av frykt for folkelig oppstand og delvis av personlig irritasjon) ikke klare å stå passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge ham...og gi ham muligheter til å angripe.»'' Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å bevise at romerne var maktesløse i å beskytte dem. Til tross for dette, fant Hannibal ut at Flaminius fremdeles passivt satt i leiren sin ved Arretium. Da han ikke klarte å trekke Flaminius inn i et feltslag ved direkte ødeleggelser, marsjerte Hannibal rundt motstanderens venstre flanke og avskar dermed i realiteten Flaminius fra Roma. Flaminius, på sin side, forble i leiren med sin armé. Hannibal bestemte seg derfor for å gå mot [[Alpene]] i håp om at Flaminius i stedet ville følge ham til en slagmark han selv kunne velge.

Flaminius var ivrig etter å få hevn for ødeleggelsen av landet, samtidig som han møtte økende politisk kritikk fra Roma. Han bestemte seg derfor å marsjere mot Hannibal. Flaminius, som Sempronius, var utålmodig og for selvsikker, samtidig som han manglet selvkontroll. Hans rådgivere foreslo at han bare skulle sende en kavaleriavdeling frem for å trakassere karthagenerne og hindre dem i legge enda flere områder øde, mens han holdt hovedstyrken sin tilbake til den andre konsulen, Servilius, ankom med sin armé. Men det viste seg umulig å argumentere med den hissige Flaminius. ''«Selv om alle andre i rådet anbefalte sikkerhet fremfor å vise seg frem,»'' skriver [[Titus Livius|Livius]], ''«og bønnfalte ham om å vente på sin kollega for å kunne slutte sammen arméene, slik at de kunne fortsette krigen med forent mot og rådslagninger...gav Flaminius, i sinne...ordren om å marsjere mot kamp.»