Redigerer Slaget ved Trafalgar (avsnitt)

== Bakgrunn ==

I [[1805]] var Frankrike under Napoleon den dominerende militære makt på det europeiske kontinent, mens den britiske Royal Navy kontrollerte havet. Som en del av sin strategi hadde britene innført en blokade mot Frankrike, det hemmet fransk handel og oppbyggingen av franske sjømilitære ressurser. På tross av flere vellykkede omgåelser av blokaden var de franske sjømilitære styrkene ikke i stand til å påføre britene større tap. Britenes kontroll over havet gjorde det relativt lett å angripe franske interesser hjemme og ute.

Da «[[den tredje koalisjonen]]» erklærte Frankrike krig etter den kortvarige freden i [[Amiens]], var [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] fast bestemt på å invadere Storbritannia. For å klare det var han imidlertid nødt til å sikre at Royal Navy ikke kunne ødelegge invasjonsstyrken, som ville trenge den franske flåtens kontroll av den [[Den engelske kanal|engelske kanal]].

Den franske marinens hovedstyrke var ved [[Brest (Frankrike)|Brest]], i [[Bretagne]] og i [[Toulon]] ved middelhavskysten. Andre havner langs den franske atlanterhavskysten hadde mindre marineenheter. I tillegg var Frankrike og Spania allierte, så den spanske flåten i [[Cádiz]] og [[Ferrol]] var også tilgjengelig.

Britene hadde erfarne og veltrente marineoffiserer mens de beste franske offiserene enten hadde blitt henrettet eller avskjediget fra tjenesten under den første delen av [[den franske revolusjon]]en. Den mest erfarne franske marineoffiseren var derfor viseadmiral Pierre-Charles Villeneuve, sjef for [[Frankrike]]s middelhavsflåte. Villeneuve hadde imidlertid vært lite offensiv overfor Nelson og Royal Navy etter sitt nederlag mot Nelson ved [[slaget på Nilen|slaget ved Nilen]].

Napoleons sjøkrigsstrategi i 1805 var at de franske og spanske styrkene i [[Middelhavet]] og Cádiz skulle bryte gjennom blokaden og samle seg i [[Karibia]]. Derfra skulle de returnere, støtte flåten i Brest når de brøt ut, og sammen skulle de rydde Den engelske kanal for britiske marinefartøy, og slik sikre overfarten for invasjonsstyrkene.

=== Flukt til Vestindia ===

I begynnelsen av 1805 kommanderte Lord Nelson den britiske flåten som blokkerte Toulon. I motsetning til [[William Cornwallis]], som ledet britenes tette blokade av Brest, så la Nelson an en lett blokade, i håp om å narre den franske flåten ut. Nelsons plan var å møte og ødelegge den franske flåten i et avgjørende slag. Men da den franske flåten under Villeneuve seilte ut var Nelsons skip ikke i posisjon, grunnet en storm. Mens Nelson lette etter den franske flåten i [[Middelhavet]], passerte franskmennene [[Gibraltarstredet]], møtte den spanske flåten og seilte som planlagt til [[Karibia|Vestindia]]. Da Nelson oppdaget at den franske flåten hadde unnsluppet og var på vei over [[Atlanterhavet]], forlot han Middelhavet og fulgte etter. Den tids admiraler hadde stor grad av selvstyre, grunnet dårlige kommunikasjonsmuligheter. Nelsons oppgave var å stenge inne, eller ødelegge den franske flåten under Villeneuve.

=== Tilflukt i Cádiz ===

I Vestindia klarte den franske flåten å unngå britene. De seilte tilbake til Europa, planen var å bryte blokaden ved Brest. Da to spanske skip ble erobret av britene under [[slaget ved Kapp Finisterre]], avbrøt Villeneuve forsøket, og seilte i stedet til Ferrol.

[[Fil:Turner, The Battle of Trafalgar (1822).jpg|thumb|Nelsons flaggskip HMS «Victory», med siste del av det berømte signalet «England expects that every man will do his duty», malt av [[J.M.W. Turner|Turner]] i 1822-24]]

Napoleons plan for invasjonen av England var helt avhengig av evnen til å samle en tilstrekkelig antall linjeskip ved [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]]. Det betød at Villeneuves styrke på 32 linjeskip sluttet seg til [[viseadmiral]] Ganteaumes styrke på 21 linjeskip ved Brest. Med en skvadron på 5 linjeskip under kommandør Allemand ville det gi en total styrke på 53 linjeskip.

Da Villeneuve seilte fra Ferrol den 10. august, hadde han mottatt ordre fra Napoleon om å seile nord mot Brest. I stedet ble han nervøs av at britene observerte hans manøvre og den 11. august endret han kurs og seilte mot Cádiz. Den 26. august avsluttet de tre franske armekorps, som var samlet ved Boulogne, ventingen på Villeneuve og marsjerte mot Tyskland. Uten fransk kontroll av kanalen var en invasjon umulig.

Nelson hadde returnert til England i august, etter to års sjøtjeneste. Han var på land i 25 hektiske dager og ble varmt mottatt av sine landsmenn, som var nervøse for en mulig fransk invasjon. Den 2. september fikk man i England melding om den kombinerte fransk-spanske flåten i Cádiz. Den 15. september satte Nelson seil med sitt flaggskip [[HMS «Victory»]].

Den 15. august bestemte admiral Cornwallis seg for å avse 20 linjeskip, og sendte dem mot den fransk-spanske styrken i Spania. Det var et sjansespill da Den engelske kanal nå bare var forsvart av 11 linjeskip; men den avgitte styrken ville danne kjernen i slaget ved Trafalgar. Denne styrken, under viseadmiral Calder nådde Cádiz den 15. september. Den 29. september sluttet Nelson seg til og tok kommando over hele styrken.

Den britiske flåten holdt vakt utenfor Cádiz havn ved en mindre styrke [[fregatt]]er og [[skonnert]]er, mens hovedstyrken lå 50 nautiske mil ute. Nelsons plan var å narre den kombinerte fransk-spanske flåten ut og engasjere den i et kaotisk tilintetgjørende slag. Styrken som voktet havnen var under kommando av kommandør Blackwood ombord på HMS «Euryalus». Den 8. oktober hadde han syv skip; fem fregatter og to skonnerter.

=== Forsyningssituasjonen ===

[[Fil:Victory Portsmouth um 1900.jpg|thumb|left|[[Viseadmiral]] Horatio Nelsons flaggskip ved slaget ved Trafalgar, «HMS Victory», i Portsmouth ca. år 1900.]]

I begynnelsen av oktober hadde Nelsons styrke et akutt behov for forsyninger. Den 2. oktober ble fem linjeskip og en fregatt sendt til Gibraltar under kontreadmiral Louis for å hente forsyninger. Disse skipene ble senere beordret til konvoitjeneste i [[Middelhavet]], mens Nelson hadde regnet med at de ville returnere. Andre britiske skip ankom imidlertid og den 15. oktober var styrken kampklar.

Villeneuve hadde også forsyningsproblemer, og det var ikke lett å løse dem da franskmennene manglet penger. Den britiske blokaden hindret etterforsyninger og skipene var i dårlig stand. De fransk-spanske skipene manglet over 2000 mann for å sette seil. Villeneuves besetninger var også dårlig trenet, de manglet seilerfaring og kanoneksersis. Situasjonen var så dårlig at et flertall av hans fartøyssjefer var stemt for å holde seg i havnen.

Den 14. september ga Napoleon ordre om at den fransk-spanske styrken i Cádiz skulle seile ut ved første anledning og slutte seg til syv spanske linjeskip ved [[Cartagena (Spania)|Cartagena]]. Sammen skulle de seile til [[Napoli]] og landsette soldatene de hadde ombord for å støtte de franske troppene der; om de møtte en underlegen britisk styrke skulle de angripe den.