Redigerer Slaget ved Stamford Bridge (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter kong [[Edvard Bekjenneren]]s død i januar 1066 oppsto det en konflikt hvor ulike nordeuropeiske [[tronpretendent]]er kjempet om hvem som skulle overta tronen over angelsaksiske England. En av disse pretendentene var kong Harald Hardråde av Norge, som samlet en flåte på rundt 300 skip og en hær på rundt 15 000 mann for å invadere England. Hæren ankom østkysten av England i september, og ble her møtt av allierte tropper som Toste Godwinson hadde rekruttert fra [[Flandern]] og [[Skottland]].<ref>''The Anglo-Saxon Chronicles'', red. og overs. Michael Swanton, 2. utg. London 2000, s. 196–197</ref> Toste lå i konflikt med sin eldre bror, kong Harold, etter å ha blitt avsatt som [[jarl av Northumbria]] og sendt i eksil i 1065. Han hadde også gjort en rekke forsøk på å invadere England våren 1066, uten å lykkes.<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 190–7</ref> På sensommeren i 1066 seilte invasjonsstyrken opp elven [[Ouse]], før de rykket inn mot [[York]]. Utenfor byen beseiret de en angelsaksisk hær fra Northumbria ledet av jarlene [[Edwin av Mercia]] og hans bror [[Morcar av Northumbria]] i [[slaget ved Fulford]] den 20. september.

Harold hadde på dette tidspunktet reist sørover i landet for å stå imot en forventet invasjon fra normanniske styrker under en annen tronpretendent; [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]]. Da han hadde ventet hele sommeren uten at invasjonen kom, dro han tilbake til [[London]] hvor han fikk beskjed om at den forventede invasjonen hadde kommet, ikke fra sør, men fra nord. Dette førte til at Harold og mennene hans ble nødt til å marsjere med full utrustning fra [[London]] til [[York]] - en distanse på rundt 300 kilometer - på i underkant av en uke. Dette ga dem et solid overraskelsesmoment. Fiendene møttes ved Stamford Bridge like utenfor York den 25. september.<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', s. 196–198</ref>