Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

== Bakgrunn for slaget ved Midway ==
[[Fil:Japanese expansion april 1942.svg|miniatyr|upright=1.5|Grensene for Japans militære ekspansjon i Stillehavet, april 1942]]
Etter å ha utvidet krigen i Stillehavet til å omfatte vestlige kolonier og utposter, hadde [[Keiserriket Japan]] raskt nådd sine innledende strategiske mål. Japanske styrker hadde erobret [[Filippinene]], [[Britisk Malaya]] (store deler av det er i dag [[Malaysia]]), [[Singapore]] og [[Nederlandsk India]] (dagens [[Indonesia]]), sistnevnte med oljeressurser var særlig viktig for Japan. Basert på dette begynte forberedende planlegging av en andre fase av operasjoner så tidlig som i januar 1942. 

Det var uenighet om videre strategi mellom [[den keiserlige japanske hær]]en og marinen. Det var også uenighet mellom marinens hovedkvarter, og [[admiral]] [[Isoroku Yamamoto]]s kombinerte flåte (engelsk: combined fleet, den japanske hovedstyrken til sjøs under andre verdenskrig). En videre strategi ble ikke utformet før i april 1942.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=13–15, 21–23}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=39–49}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=22–38}}.</ref> Admiral Yamamoto vant til sist kampen med byråkratiet ved en dårlig skjult trussel om å gå av, hvorpå hans plan for det sentrale området i Stillehavet ble valgt.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=33}}; {{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|p=23}}</ref>

Yamamotos primære strategiske mål var ødeleggelse av USAs hangarskipsstyrke, som han anså som hovedtrusselen under Stillehavskrigen. [[Doolittle-raidet]] 18. april 1942, hvor 16 [[North American B-25 Mitchell]] fra [[United States Army Air Forces]] tok av fra hangarskipet USS «Hornet» (CV-8) og bombet Tokyo og flere andre japanske byer, bidro til å øke denne bekymringen. Selv om raidet ikke hadde noen direkte militær betydning, ga det den japanske befolkningen et sjokk. Doolittle-raidet viste et hull i forsvarsverkene rundt Japan, så vel som sårbarheten overfor amerikanske bombefly.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=22–26}}</ref>

Doolittle-raidet og tilsvarende suksessfulle angrep fra amerikanske hangarskip i den sørlige delen av Stillehavet, viste at de fremdeles var en trussel, samtidig som de syntes å unngå å bli dratt inn i avgjørende slag.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=31–32}}</ref> Yamamoto antok at et nytt angrep på den amerikanske hovedbasen i Stillehavet, [[Pearl Harbor]], ville få hele den amerikanske flåten ut for å sloss, inkludert hangarskipene. Med tanke på den økte styrken av amerikanske landbaserte fly på Hawaii etter angrepet foregående år, vurderte han det som for risikabelt å angripe Pearl Harbor direkte.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=33}}</ref>

I stedet valgte Yamamoto [[Midway]], en liten [[atoll]] helt nordvest i øygruppen Hawaii, omtrent 2000&nbsp;km fra [[Oahu]], øya med størst befolkning og marinebasen Pearl Harbor. Det betydde at Midway var utenfor rekkevidde for nesten alle amerikanske fly stasjonert på Hawaii. Midway var ikke spesielt viktig i den japanske strategien, men de antok at amerikanerne ville anse Midway som en sentral utpost for Pearl Harbor, og derfor forsvare den energisk.<ref>{{harvnb|Willmott|1983|pp=66–67}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=33–34}}.</ref> Japanernes vurdering var rett, USA anså Midway som viktig. Ubåter fra Pearl Harbor brukte Midway for å fylle drivstoff og forsyninger, noe som økte deres operasjonsradius med 1000 [[nautisk mil|nautiske mil]]. I tillegg til å være en base for sjøfly, ble Midways flystripe også brukt for bombetokt mot japanskokkuperte [[Wake Island]].<ref>{{cite web |url=http://www.fws.gov/refuge/Midway_Atoll/preserving_the_past/After_the_Battle_of_Midway.html |title=After the Battle of Midway |publisher=Midway Atoll National Wildlife Refuge |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20090115090812/http://www.fws.gov/midway/postwar.html |archivedate=15. januar 2009 }} {{Kilde www |url=http://www.fws.gov/refuge/Midway_Atoll/preserving_the_past/After_the_Battle_of_Midway.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-10-20 |arkiv-dato=2009-01-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090115090812/http://www.fws.gov/refuge/Midway_Atoll/preserving_the_past/After_the_Battle_of_Midway.html |url-status=yes }}</ref>

=== Admiral Yamamotos plan for slaget ===
[[Fil:Midway Atoll.jpg|miniatyr|[[Midway]] flere måneder før slaget. Eastern Island (med flyplassen) er i forgrunn, og den større Sand Island er i bakgrunnen i vest. {{Byline|US Navy}}]]

Typisk for japansk planlegging av sjømilitære operasjoner under andre verdenskrig var Yamamotos slagplan svært kompleks.<ref>{{Harvnb|Prange|Goldstein|Dillon|1982|pp=375–379}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=110–117}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=52}}</ref> Planen krevde omstendelig koordinering av flere slaggrupper over hundrevis av nautiske mil åpent hav. Hans plan var også basert på optimistisk etterretning som anslo at USS «Enterprise» (CV-6) og USS «Hornet» (CV-8), som utgjorde Task Force 16, var de eneste hangarskipene tilgjengelig for USAs Stillehavsflåte. Under [[slaget i Korallhavet]] én måned tidligere hadde [[USS «Lexington» (CV-2)]] blitt senket og USS «Yorktown» (CV-5) ble så skadet at japanerne trodde den også ble tapt.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=63}}</ref> Ved rask utbedring i Pearl Harbor ble USS «Yorktown» reparert, og kom til å gi et viktig bidrag til oppdagelsen og ødeleggelsen av de japanske hangarskipene i slaget ved Midway. Mye av Yamamotos planlegging sammenfalt også med den generelle følelsen blant de japanske lederne, basert på en grov feilvurdering av amerikansk moral. Japanerne antok, at amerikanerne var satt ut av rekken av japanske seire i de foregående månedene.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=50}}</ref>

Yamamoto anså at avledning var nødvendig for å lede den amerikanske flåten inn i en utsatt situasjon.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=53}}, avledet av japansk krigshistorie (''Senshi Sōshō''), bind 43 ('Midowei Kaisen'), s. 118.</ref> For å oppnå det spredte han sine styrker så deres fulle slagkraft, særlig [[slagskip]]ene, ville bli skjult for amerikanerne før slaget. Sentralt i dette var at Yamamotos slagskipsstøtte fulgte etter [[viseadmiral]] [[Chuichi Nagumo]]s hangarskipsstyrke med flere hundre nautiske mils avstand. De skulle brukes for å komme opp og ødelegge de elementer av den amerikanske flåten som kunne komme til unnsetning for Midways forsvar, så snart Nagumos hangarskip hadde svekket de nok for en artilleriduell i dagslys.<ref name="Tully, s. 51, 55">{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=51, 55}}</ref> Denne taktikken var standard i de fleste store marinestyrker på denne tiden.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=43–45}}, avledet av ''Senshi Sōshō'', s. 196.</ref>

Hva admiral Yamamoto ikke var klar over var at de amerikanske styrkene hadde klart å avdekke deler av den japanske marinens viktigste kode (benevnt som JN25 av amerikanerne), noe som hadde avslørt mange detaljer om fiendens plan. Hans vektlegging av å spre styrken førte også til at hans styrker ikke kunne støtte hverandre.<ref>{{cite web|url=http://www.combinedfleet.com/guadoil1.htm|title=Oil and Japanese Strategy in the Solomons: A Postulate|website=www.combinedfleet.com}}</ref> For eksempel,  selv om Nagumos hangarskip var forventet å utføre angrep mot Midway, og bære hovedtyngden av amerikanske motangrep, var de eneste krigsskipene i hans flåte, større enn støttestyrken på 12 jagere, to gamle Kongō-klasse [[slagkrysser]]e, to tunge kryssere og én lett krysser. I motsetning til denne styrken hadde Yamamoto og Kondo to lette hangarskip, fem slagskip, fire tunge kryssere, og to lette kryssere, ingen av de var i kamp ved Midway.<ref name="Tully, s. 51, 55" /> De lette hangarskipene i følgestyrken og Yamamotos tre slagskip klarte ikke å holde følge med hangarskipene i [[Kidō Butai]]<ref group="note">[[Kidō Butai]] (機動部隊, mobil enhet/styrke) var den kombinerte flåtens taktiske betegnelse for slaggruppen med hangarskip. Denne tittelen ble brukt av bekvemmelighetshensyn og var ikke et formelt navn for gruppen. En måned etter Midway ble Kidō Butai oppløst og fartøyene ble overført til den tredje flåten.</ref> og kunne derfor uansett ikke ha seilt sammen med dem. Distansen mellom Yamamotos og Kondos styrker og Nagumos hangarskip hadde alvorlige følger for slaget. Den viktige kapasiteten for rekognoseringsflyene, som krysserne og slagskipene hadde med seg, så vel som ekstra anti-luftskyts hos krysserne, og de to andre slagkrysserne av Kongō-klassen, var ikke tilgjengelig for Nagumo.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=55–56}}</ref>

=== Japansk invasjon av øyer i Aleutene ===

[[Fil:Aleutian Islands xrmap.png|miniatyr|Kartskisse som viser Aleutene, sørvest for Alaskas fastland]]
For å få støtte fra den japanske hæren for det planlagte slaget ved Midway, godtok den japanske marinen å støtte en invasjon av USA via [[Aleutene]] i [[Territoriet Alaska|Alaska]]. Den japanske hæren okkuperte øyene for å hindre amerikanske fly å bombe Japan fra flyplasser på de. Derved var Japan den første nasjon som okkuperte amerikansk område etter [[1812-krigen]] med Storbritannia.

Samtidig var amerikanere bekymret for at de okkuperte øyene ville bli brukt som baser for japanske bombefly for å angripe strategiske mål og befolkningssentra langs [[USAs vestkyst]]. De japanske operasjonene i Aleutene krevde skip som ellers kunne forsterket angrepet på Midway. Mens tidligere historiske beretninger anså den japanske operasjonen mot Aleutene som en avledningsmanøver for å trekke amerikanske styrker vekk, var ifølge den opprinnelige japanske angrepsplanen, angrepet mot Aleutene bestemt utført samtidig med det mot Midway. En dags forsinkelse i avseilingen av Nagumos styrke førte til at den japanske invasjonen av Aleutene begynte én dag før angrepet på Midway.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=43–45}}, avledet av ''Senshi Sōshō'', s. 119–121.</ref>