Redigerer Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.) (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Filip II Macedonia.jpg|thumb|left|upright|Byste av Filip av Makedonia.]]
Et tiår etter at Filip ble konge av Makedonia i 359 f.Kr. hadde han raskt styrket og ekspandert sitt kongedømme inn i [[Trakia]] og [[Khalkidiki]] på nordkysten av [[Egeerhavet]].<ref>Cawkwell 1978, s. 29–49.</ref><ref name = Cawk69*>Cawkwell 1978, s. 69–90.</ref> I denne prosessen ble han støttet av distraksjonen til [[Athen]] og [[Theben (Hellas)|Theben]], de to mektigste bystatene i [[Antikken Hellas|Hellas]], som på dette tidspunktet var opptatt av hendelser andre steder. Særlig var de opptatt av den sosiale krigen mellom Athen og byens tidligere allierte (357–355 f.Kr.), og den tredje hellige krig som brøt ut i sentrale Hellas i 356 f.Kr. mellom området [[Fokis]] og andre medlemmer av det delfiske [[amfiktyoni]]ske forbund.<ref>Buckley 1996, s. 470.</ref><ref>Hornblower 2002, s. 272.</ref> Det meste av Filips utvidelser som skjedde i perioden gikk på bekostning av Athen som betraktet nordkysten av Egeerhavet som deres interessesfære, og Filip var i krig med Athen fra 356–346 f.Kr.<ref name = Cawk69*/>

Filip var ikke opprinnelig en krigførende makt i den hellige krig, men ble involvert på anmodning fra Thessalia.<ref>Buckler 1989, s. 63.</ref><ref>Cawkwell 1978, s. 61.</ref> Da han så en mulighet til å øke sin innflytelse på det greske fastlandet, føyde han seg, og i 353 eller 352 f.Kr. vant han en avgjørende seier over fokierne i [[slaget ved krokusmarkene]] i Thessalia.<ref>Buckler 1989, s. 64–74.</ref><ref>Cawkwell 1978, s. 60–66.</ref> I kjølvannet av seieren ble Filip gjort til ''arkont'' (herre) av Thessalia,<ref>Buckler 1989, s. 78.</ref> noe som ga ham kontroll over skatter og inntekter fra det thessalianske forbund, således økte sin egen makt.<ref>Cawkwell 1978, s. 62.</ref> Imidlertid blandet han seg ikke ytterligere inn i denne krigen før i 346 f.Kr. Tidlig dette året kom en henvendelse fra thebanerne, som hadde tatt hovedtyngden i den hellige krigen sammen med thessalianerne, om han Filip kunne ta «lederskapet av Hellas» og bli med Theben i krigen mot Fokis.<ref>Cawkwell 1978, s. 102.</ref> Filips makt var nå så stor at fokierne ikke var i stand til å gjøre motstand og de overga seg ham. Således var Filip i stand til å avslutte enda en særskilt blodig krig uten ytterligere krigføring.<ref>Cawkwell 1978, s. 106.</ref> Filip lot det amfiktyoniske forbund ha det formelle ansvaret i å straffe fokierne, men sikret seg at vilkårene ikke ble altfor strenge. Uansett ble fokierne utvist fra forbundet, alle deres byer ble ødelagt, og de ble bosatt i landsbyer som ikke hadde flere enn 50 hus.<ref>Cawkwell 1978, s. 107.</ref>

[[Fil:Demosthenes orator Louvre.jpg|thumb|Byste av den athenske folketaleren [[Demosthenes]].]]
Ved 346 f.Kr. var athenerne krigstrette og ikke lenger i stand til å motsvare Filips makt, og de begynte å overveie nødvendigheten med å inngå en fredsavtale.<ref>Cawkwell 1978, s. 91.</ref> Da det ble åpenbart at Filip ville marsjere sørover dette året, hadde athenerne opprinnelig planlagt å hjelpe fokierne, som de var allierte med, for å holde Filip og makedonerne ute av sentrale Hellas. Planen var å okkupere og stenge passet ved [[Thermopylene]] hvor Filips overlegne antall ikke lenger ville gi ham fordeler.<ref>Cawkwell 1978, s. 95.</ref> Athenerne hadde med godt resultat benyttet denne taktikkene for å forhindre Filip fra å angripe Fokis etter hans seier ved krokusmarkene.<ref name = Buckler81>Buckler 1989, s. 81.</ref> Imidlertid ved slutten av februar ble hærføreren Falaikos gjeninnsatt i Fokis, og han nektet å gi athenerne tilgang til Thermopylene.<ref>Cawkwell 1978, s. 96.</ref> Ute av stand til å garantere egen sikkerhet ble athenerne nødt til å inngå en fredsavtale med Filip. Denne avtalen, den filokratiske fred, gjorde også Athen til motvillig alliert av Makedonia.<ref>Cawkwell 1978, s. 96–101.</ref>

For athenerne var avtalen nødvendig, men det var aldri populær. Filips handlinger i 346 f.Kr. hadde gitt ham stor innflytelse over hele Hellas, og selv om han hadde brakt fred, ble han sett på som en fiende av den tradisjonelle frihet og selvstyre for bystatene. Folketaleren og politikeren [[Demosthenes]] hadde vært hovedarkitekten bak den filokratiske fred, men bortimot så snart som den var inngått, ønsket han å bli kvitt den.<ref>Cawkwell 1978, s. 118.</ref> Over de neste få årene ble Demosthenes leder av krigsfraksjonen i Athen, og han søkte hver mulighet å underminere fredsavtalen. Fra 343 f.Kr. og framover benyttet Demosthenes og hans tilhengere hvert eneste hærtokt og handling fra Filips side til å argumentere at han hadde brutt fredsavtalen.<ref>Cawkwell 1978, s. 119.</ref><ref>Cawkwell 1978, s. 133.</ref> Omvendt var det i begynnelsen en betydelig stemning i Athen, ledet av [[Aiskhines]], at freden, upopulær som den enn var, kunne bli beholdt og forbedret.<ref>Cawkwell 1978, s. 120.</ref> Mot slutten av tiåret hadde derimot krigsfraksjonen økt sin oppslutning og de begynte åpent å utfordre Filip og Makedonia. I 341 f.Kr. herjet det athenske hærføreren Diopithes området til Filips allierte [[Kardia]] i [[Trakia]], selv om Filip krevde at det måtte opphøre.<ref>Cawkwell 1978, s. 131.</ref> Filips tålmodighet ebbet til sist ut da athenerne inngikk allianse med byen [[Bysants|Byzantion]], som Filip på den tiden hadde under beleiring. og han skrev at Athen hadde erklært krig.<ref>Cawkwell 1978, s. 137.</ref> Kort etter brøt Filip beleiringen av [[Bysants|Byzantion]], og det kan synes som om Filip hadde tatt beslutningen å ta et oppgjør med Athen en gang for alle.<ref>Cawkwell 1978, s. 139–140.</ref> Filip dro på et hærtokt mot skyterne samtidig som forberedte krig i Hellas.