Redigerer Slaget ved Helsingborg (avsnitt)

==Bakgrunnen==
Danskekongen [[Fredrik IV]] hadde ikke glemt sin fars ([[Christian V]]s) mislykkede forsøk under den skånske krigen (1675-79) for å erobre de tapte landområdene. 28. juni 1709 inngikk Sachsen og Danmark er forbundstraktat, hvor man avtalte at de først skulle få til en avtale med Russland, og deretter skulle Sachsen angripe svenskene i Polen, og Danmark skulle angripe Sverige fra Sjælland og Norge. Samme dato hadde Karl 12. lidd et katastrofalt nederlag ved Poltava i [[Ukraina]], og hele den svenske armeen gikk til grunne. Svenskekongen måtte dessuten flykte til Tyrkia. Russland var derfor ikke så avhengig av en sterk allianse med Danmark og Sachsen, men likevel var den sterk nok til at Danmark erklærte krig mot Sverige 28. oktober 1709.<ref name="Bjerg/Frantzen191">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 191</ref> Likevel var det lite gjennomtenkt, og krigserklæringen var årsak til store vansker for de militære. De var langt fra forberedt på en krig med hurtige manøvrer, og manglet transportmidler for rask overføring til Skåne. De manglet også nødvendige midler for å understøtte og etterforsyne troppene, og manglet viktige funksjoner, som et beleiringstren for det holstenske beleiringsartilleriet. Dette ville ha muliggjort erobring av [[Landskrona]] og [[Malmö]]. 

Så snart hæren var overført til [[Råå]], oppsto det strid om hvordan den skulle tilbringe vinteren. Sterke krefter ville vente med å gå offensivt til verks til neste år. Andre, anført av den erfarne og yngre øverstkommanderende [[Christian Ditlev Reventlow]], ønsket en mer aktiv rolle. Han var sjef for  ca. 14.000 soldater, men begynte fort å klage over at det ikke kom forsyninger eller forsterkninger.<ref name="Bjerg/Frantzen192">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 192</ref> Det var dårlig med midler til å styrke hæren, og da regjeringen med den egenrådige [[Frederik IV]] tilsynelatende glemte at den hadde en hær på den andre siden av [[Øresund]], begynte den å forvitre i ukene framover. Bedre ble det ikke at de beste enhetene var blitt utleid til [[Storbritannia]] og [[Nederland]] i tjeneste for den berømte feltherren [[Marlborough]]. Kavaleriet alene var utilstrekkelig for en mer offensiv rolle. 

Det tok lang tid å utruste større styrker, så det var ikke før i januar 1710 at Reventlow kunne rykke østover mot [[Kristianstad]], som lå innenfor rekkevidde. Han seiret i [[trefningen ved Fjälkinge]] den {{SVEGREGDATO|23|1|1710}}, han inntok byen og nådde fram til Kristianstad med 2 500 ryttere og dragoner, 4 000 infanterister og omkring 200 artillerister og ingeniører.<ref name="Bjerg/Frantzen193">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 193</ref> For å sikre basen og beleire Landskrona og Malmø lot han det være igjen et korps på 7 000 infanterister, 1 200 dragoner og 300 artillerister. Planen var å beleire Landskrona og Malmø, men han kunne imidlertid ikke nå fram til [[Karlskrona]], hvor den svenske orlogsflåten lå innefrosset og ute av stand til å komme seg i sikkerhet. Han måtte i stedet vende oppmerksomheten mot den dyktige generalen [[Magnus Stenbock]] som truet med å rykke sørover fra [[Småland]]. 

Stenbock kom til [[Växjö]], der han bare mottok nyoppsatte regimenter av rekrutter som var lite øvet, dårlig utrustet og ofte uegnet for krigstjeneste. Det svenske rekrutteringssystemet, «indelningsverket», fungerte utmerket og var med sin imponerende organisasjonsevne raskt i stand til å utskrive nye regimenter med skarer av unge menn fra den svenske allmuen. Men en ting var å tvangsutskrive ungdom, noe annet å gjøre dem til soldater. Stenbock var svært innstilt på selv å trene dem opp og gjennomføre øvelser ute på isen, men dette tok tid, og det oppsto tvil om rekruttene kunne ta opp kamp med danskene. Disse hadde utvilsomt flere bedre trente soldater.

Redningen kom den {{SVEGREGDATO|16|2|1710|Kort="sann"}}, da generalmajor Christian Ludvig von Ascheberg ankom til hovedkvarteret i Osby med tre erfarne [[regiment]]er og flere tilleggstyrker nordfra. Der hadde de hadde vært utplasset mot [[Norge]] allerede fra høsten 1709, med offiserer og mannskap som hadde deltatt helt siden før Poltava-slaget. Nordmennene hadde ikke klart å holde på den svenske grensestyrken, og den norske hærs manglende aktivitet skulle vise seg å få betydning for utfallet av kampene.<ref name="Bjerg/Frantzen194">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 194</ref> Med nye soldater var Stenbock nå i stand til å mobilisere ti infanteriregimenter, hvorav sju nye, og ni kavaleriregimenter hvorav fire nye. Det var en broket blanding av veltrente og dårlig trente soldater, med et stort innslag av dårlig utrustede rekrutter av alle årganger.

Norges strategiske betydning som en ''andre front'' for å binde opp svenske styrker kunne ikke ha vært mer dramatisk demonstrert for de danske offiserene. Den norske hær klarte ikke å løse denne oppgaven tilfredsstillende, fordi krigen var kommet for brått på, slik at den var dårlig forberedt. Skrikende mangel på forråd og utrustning gjorde det umulig for den den norske hær å foreta så mye som et streiftog over grensen. Stillstanden langs grensen mot Norge gjorde at Stenbock fikk handlingsfrihet og kunne stole på at hans hær ikke ville bryte sammen. Nå kunne han engasjere danskene med nesten 18 000 mann den {{SVEGREGDATO|22|2|1710}}.

[[Fil:CDReventlow.jpg|miniatyr|General Christian Ditlev Reventlow (1671-1738)]]
Reventlow hadde forstått at Stenbock nærmet seg, så han fikk hentet forsterkninger fra vestlige Skåne. Hans danske hærstyrke på 9 000 mann rykket fram mot Almaåen mellom Helgeåen og Finjasjön ved byen [[Hässleholm]], 40 km nordøst for Kristianstad og 30 km sydvest for [[Osby]]. Der observerte de på motsatt side av Almaåen den svenske hæren, som hadde planlagt å rykke inn i Nordøstskåne mot Rönneån, omgå Reventlows høyre flanke og avskjære forbindelsen mellom Kristianstad og Helsingborg.

Reventlow besluttet etter å ha overveid sine strategiske valg å gå mot sørvest for å besette det sørlige Skåne mellom Malmö og Landskrona i vest, Kristianstad i nordøst og [[Ystad]] i sør. Der kunne han rekvirere proviant fra befolkningen og holde ut i påvente av hjelp fra den dansk-norske orlogsflåten. Men svenskene holde de to viktige byene i vest. Da den danske hæren skulle bryte opp, fikk Reventlow melding om at en dansk oppklaringsstyrke på 200 ryttere var slått under en trefning ved Hästveda av svenskene, som hadde oppnådd kontakt med Malmö og Landskrona. 

Nyheten forvandlet situasjonen, slik at Reventlow må måtte endre sin plan og slå retrett vestover for å slutte seg til de danske styrkene i [[Lund (by)|Lund]] og ved Malmö. Forsyningsforholdene var nå bedre fordi kongen igjen hadde fattet interesse for krigen, og forsterkninger var på vei. Reventlow ville nå våge slag nord for Getingebro mot Lödde å eller Kävlingeån ved Lund for å kjøpe seg tid bak en sterk forsvarsstilling.

Katastrofen kom uventet. Fordi forsyningssituasjonen var dårlig og soldatene ikke hadde fått anledning til å supplere sin magre matforråd eller skaffe seg utstyr for kaldt og vått vær, var de sårbare for sykdommer som [[dysenteri]] eller i verste fall [[tyfus]]. De våren var på vei brøt sykdom plutselig ut i soldatrekkene. En av de syke var general Reventlow selv, som ble så dårlig at han måtte gi fra seg ledelsen til ryttergeneral [[Jørgen Rantzau]]. Han klarte ikke å bære ansvaret i en så vanskelig situasjon før et slag som kunne ende galt. Rantzau visste at han kunne regne med å ha Malmö i ryggen, og derfor ville han gå mot Helsingborg.<ref name="Bjerg/Frantzen195">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 195</ref>

[[Fil:Magnus Stenbock by Wedekind.jpg|miniatyr|Feltmarskalk Magnus Stenbock (1664-1717)]]
Den {{SVEGREGDATO|28|2|1710}} rykket Rantzau nordover gjennom en flankemarsj som til hans hell ble lite forstyrret av Stenbock, som også vil ha mer tid på seg for å trene sine soldater. Stenbock var dessuten bekymret over meldinger om forsterkninger i Helsingborg og visste at han vanskelig kunne stå mot to brohoder. Reventlow hadde planlagt ikke bare å våge slag, men også holde stand ved [[Barsebäck]], som hadde forbindelse med orlogsflåten. Fra et strategisk perspektiv var det dristig, men også gunstig, ettersom Stenbock sto med en stor hær som han ikke ville våge å lede i kamp uten sikkerhet for at slaget ville gi maksimal uttelling. Hans oppdrag var å fordrive danskene fra Skåne, og med tanke på tilstanden i hæren ville han ha ett eneste oppgjør. Rantzau ga det til ham som en gave.

Rantzau var dessuten bare en kavalerioffiser, så han forsto ikke behovet for å forsterke feltbefestningene foran den forskansede leiren ved Helsingborg. Ved ankomsten den {{SVEGREGDATO|1|3|1710|Kort="sann"}} mente han at moralen kunne bli svekket av å skjule seg bak feltbefestninger. Rundt 14 000 soldater kunne bli satt i beredskap for et slag ved Helsingborg.<ref name="Bjerg/Frantzen196">Bjerg/Frantzen: Danmark i krig (2005), side 196</ref>

Stenbock var svært heldig, ettersom hæren som før talte 18 000 mann, nå slet med å opprettholde forsyningslinjer. Som under [[den skånske krig]] ble de dårlige utrustede soldater raskt revet bort av sykdom og sult. Mangel på disiplin ledet til grusomme overgrep mot sivilbefolkningen, som oppdaget at de svenske soldatene, særlig de nybakte rekruttene, oppførte seg som om de var i fiendeland. Reventlow hadde hindret ham fra å hente ut soldater, artilleri og forråd ved å stå innenfor rekkevidde av både Landskrona og Malmö, som begge var på svenske hender. Stenbock hadde behov for forsterkninger og forsyninger.