Redigerer Slaget ved Fodevig (avsnitt)

== Bakgrunnen ==
[[Knud Lavard]] ble slått ihjel [[7. januar]] [[1131]] av sin fetter Magnus kongesønn i Haraldsted Skov nord for [[Ringsted]] under et møte dagen etter [[Helligtrekongersdag|Helligetrekongersdag]]. Mordet på den populære [[hertug]]en av [[Slesvig]] førte til anklager fra deler av det danske aristokratiet på et sjællandsk landsting mot Magnus og hans medskyldige og kong Nils som dels gikk med på kravene og sendte sin sønn i landflyktighet. Men kort etterpå brøt kongen sine løfter og hentet hjem sønnen. Opposisjonen med base i [[Sjælland]], [[Skåne]] og deler av [[Jylland]] gjorde opprør og valgte Knud Lavards halvbror Erik til konge.

Etter to år med blodige kamper var tronpretendenten Erik på flukt til [[Norge]] etter tapet av Sjælland ved [[Slaget ved Værebro]] i 1133. Han søkte beskyttelse hos sin svoger, kong [[Magnus Blinde|Magnus IV Sigurdsson]] som hadde giftet seg med Knud Lavards datter, Kristin Knudsdatter. Med seg hadde Erik sin hustru, [[Malmfrid Mstislavsdatter|Malmfrid]], den norske kongens stemor.

Mens Erik oppholdt seg i [[Bergen]] hadde hans andre halvbror, [[Harald Kesja]], sammen med danskekongen slått hardt til mot borgere i [[Roskilde]] med brutale represalier med lemlestning og plyndring som rammet de tysktalende meget hardt. Disses klager nådde den nye keiseren av [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tyske-romerske keiserriket]] som var den tyske kongen [[Lothar III]], vasallherren til Knud Lavard. Keiseren hadde støttet opprørerne i 1131-1132 før han vendte hjemover med store bøter fra danskekongen. På ny rustet han ut en hær og toget mot nord i 1133.

Ved den danske grensen ble den diplomatiske krisen løst med nye bøter og Magnus Nilsson måtte slutte seg til keiseren ved riksmøtet i [[Halberstadt]] våren 1134. Der måtte kongesønnen på vegne av sin far sverge lensed til keiseren som hylles som Danmarks lensherre. Under en ydmykende seremoni måtte han gå kirkegang som bæreren av det keiserlige sverdet for sin lensherre som hadde «overrakt» kongekronen til ham.

Pave [[Innocens II]] hadde gått med på å legge den danske kirkeprovinsen under [[erkebispedømme]]t [[Hamburg-Bremen]] og bekreftet den tyske erkebispens høyhetsrett over [[Norden]]. Den danske kirken som hadde skilt seg fra erkebispedømmet i [[Bremen]] i [[1104]], ble kastet ut i en geistlig konflikt etter at erkebisp Asser av Lund nektet å akseptere dette. Lund-erkebispen valgte nå side med opprørerne som fremdeles var sterke i Skåne.