Redigerer Slaget ved Edessa (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Forut slaget hadde Sjafur trengt seg dypt inn i romerske område flere ganger, erobret og plyndret [[Antiokia ved Orontes]] i [[romersk Syria]] i 253 eller 256. Etter å ha beseiret usurpatoren [[Aemilianus]] og sikret seg den keiserlige purpurkappen for seg, dro Valerianus til de østlige provinsene så snart han kunne, i [[254]] eller [[255]], og gradvis fikk han gjenopprettet orden.<ref name="potter254">Potter, David S. (2004): ''The Roman Empire at Bay AD 180–395'', s. 254</ref> Han var allerede en aldrende mann, i sekstiårene da han ble keiser, valgt av sine soldater som myrdet hans forgjenger etter et styre på mindre enn et år. I Roma ble han akseptert som keiser med sin sønn [[Gallienus]] som medkeiser. Å reise østover var nødvendig. Sasaniderikets aggresjon betydde at Syria i særdeleshet var utsatt, men også at Anatolia kunne bli angrepet og erobret. Dessuten var det [[Gotere|gotiske]] angripere fra nord som trengte seg inn i Anatolia via de vestlige og østlige kysten av [[Svartehavet]].<ref name="bryce267-268">Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', Oxford University Press, s. 267-268</ref> Han konfronterte goterne i nordlige Anatolia. Goterne herjet [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] og bevegde seg inn i [[Kappadokia]]. Et forsøk fra Valerianus å avskjære dem feilet grunnet [[Cyprianus' pest]] som raste. Mens hans hær var i svekket tilstand grunnet sykdom, invaderte Sjafur nordlige [[Mesopotamia]] i 260, antagelig tidlig på våren.<ref name="potter255">Potter, David S. (2004): ''The Roman Empire at Bay AD 180–395'', s. 255</ref> Valerianus hadde satt opp hovedkvarter i Antiokia, men hans tilstedeværelse i Syria hadde ikke begrenset ikke Sjafurs aggresjon.<ref name="bryce267-268"/>