Redigerer Slaget ved Crécy (avsnitt)

== Beskrivelse ==
Den engelske armé med 12.000 mann inntok sterke defensive stillinger oppe på en mindre høyde, og da den franske armé kom frem, insisterte de franske adelsmenn på et umiddelbart angrep, selv om deres konge, [[Filip VI av Frankrike|Filip VI]], var i mot det, og selv om de ikke var uthvilte. 

Den enorme armén - som langt oversteg engelskmennenes antall<ref>Kildene varierer kraftig. Alt fra 20.000 til 100.000. Sumption skriver at Filip VI kan ha hatt mellom 20&nbsp;000 og 25&nbsp;000 mann under sin kommando ved Crécy.</ref> - gikk således umiddelbart til angrep. De genovesiske [[armbrøst]]skytterne gikk i første geledd, tett fulgt av de adelige tunge rytterne.

Det kraftige engelske pilregnet skar helt ned de [[genova|genovesiske]] armbrøstskytterne som ikke engang klarte å besvare beskytningen, ettersom deres armbrøster ikke hadde like stor rekkevidde som de engelske [[langbue]]ne<ref>Engelskmennene kan også ha gjort bruk av ildvåpen under slaget. De første kanoner var primitive og upålitelige men var viktige for kampmoralen. De var særlig benyttet ved beleiringer, men kan også ha kommet til anvendelse ved Crécy. Sumption, s. 527-28</ref>, og da genoveserne forsøkte å flykte, ble de brutalt hogd ned av de etterfølgende franske riddere som så flukt som foraktelig feighet.

De franske ridderne gikk deretter til samlet angrep, rett inn i det engelske pilregnet. Edvard førte frem sitt infanteri mens langbuene fortsatte å skyte. Ridderne forsøkte seg på seksten angrep, hvert eneste ett like katastrofalt. Ridderne falt i hauger og dette hindret bakenfor påfølgende linjer å komme frem. Slaget utviklet seg til et formidabel masseslakt. Det striregnet og grunnen ble til en eneste leirevelling. Kong Filip selv ble såret, og ble tvunget til å forlate slagmarken, men på dette tidspunkt var striden allerede over og hadde sluttet med et særdeles fornedrende nederlag for franskmennene og en avgjørende seier for engelskmennene.

I slaget ved Crécy demonstrerte engelskmennenes sin militære overlegenhet, fundamentert på tilliten til et profesjonelt [[infanteri]] bevæpnet med langbuer og [[lanse]]r, og  som var med dette overtrufne den tungt bevæpnede ridder til hest. Hemmet av sine tunge rustninger var de avsuttne engelske ridderne ute av stand til å ta aktivt del i striden og var for sin sikkerhet avhengige av de upansrede langbueskytternes forsvarskraft. De avsuttne riddernes betydning for stridens utgang var fremst av moralsk art.{{tr}} 

Selv om det franske kongehus ble rystet ved denne lysende engelske seier, førte den ikke til rikets sammenbrudd eller noen avgjørelse av krigen, delvis på grunn av at [[svartedauden|pesten]] rammet landet i 1348 og gav et pusterom i kamphandlingene.{{tr}}