Redigerer Slaget ved Chalons (avsnitt)

==Opptakt==
[[Fil:Attila in Gaul 451CE.svg|mini|Attilas felttog i [[Gallia]] i [[451]]]]
Innen 450 hadde den romerske kontrollen over [[Gallia]] som med alle provinser utenfor [[Italia]], blitt svært svak. Vestgoterne som hadde slått seg til i [[Aquitaine|Aquitania]] en generasjon tidligere, var blitt stadig mer rastløse. [[Burgundere|Burgunderne]] som hadde slått seg ned nær [[Alpene]], var mer villig til å underlegge seg Roma, men var på samme måte på leting etter muligheter for opprør. Det nordlige Gallia mellom [[Rhinen]] og [[Marne]] hadde vært helt overlatt til [[frankerne]] og [[Armorica]] var bare nominelt del av riket. De eneste delene som fremdeles var i sikker romersk kontroll var kystlinjen langs [[Middelhavet]] og en tarm som strakte seg fra [[Orléans|Aureliani]] oppover langs elven [[Loire]] over til og nedover langs [[Rhône]].

Historikeren [[Jordanes]] sier at Attila var oppmuntret av [[Geiserik]], [[vandalene]]s konge, til å føre krig mot vestgoterne, mens Geiserik samtidig forsøkte å sette vestgoterne og Vestromerriket opp mot hverandre. Andre samtidige forfattere hevder påpeker øvrige motiver. Noen få år tidligere hadde [[Honoria]], den noen ganger vanskelige søsteren til keiser [[Valentinian III]], blitt giftet bort til en lojal senator, Herkulanus, for å holde henne i respektabel besittelse. Nå sendte hun en beskjed til hunerkongen og ba om Attilas hjelp i å flykte fra ekteskapet, noe Attila tolket som et tilbud om ekteskap. Han krevde at Honoria skulle utleveres til ham sammen med halvparten av Valentinians rike som hennes medgift. Selv om Valentinian avslo disse kravene, brukte Attila dem som en unnskyldning til å sette i gang en destruktiv kampanje i Gallia.

Tidlig i [[451]] krysset Attila Rhinen med sine tilhengere og et stort antall allierte. Hans tropper plyndret [[Metz|Divodurum]] den [[7. april]]. Andre byer som ble angrepet kan avgjøres gjennom helgenberetningene (eller ''vitae'') om deres biskoper: [[Nicasius av Rheims|Nicasius]] ble slaktet foran alteret i sin kirke i [[Reims]], [[Servatus]] skal ha reddet [[Tongeren]] med sine bønner på samme måte som [[Genevieve]] skal ha reddet [[Paris]].

I juni hadde Attilas hær nådd Aureliani som voktet et viktig krysningspunkt over Loire. Ifølge Jordanes hadde [[Sangiban]], [[alanerne]]s konge hvis rike inkluderte Aureliani, lovet å åpne byens porter for Attila. Denne beleiringen blir bekreftet av beretningen til ''Vita S. Anianus'' og i en senere beretning til [[Gregorius av Tours]] (''Historia Francorum''), selv om Sangibans navn ikke er med i deres beretninger. Befolkningen i Aureliani lukket sine porter mot invasjonshæren og Attila ventet enten på at Sangiban skulle holde sitt løfte eller startet en beleiring av byen.

Da ''patricius'' Aëtius (''patricius'' var tittelen til den øverste militære leder) hørte om invasjonen, forflyttet han seg raskt fra Italia og inn i Gallia ifølge [[Sidonius Apollinaris]] og «ledet en styrke som bestod av støttetropper, få og spredte, uten en eneste regulær soldat» (''Carmina''). Han forsøkte umiddelbart å overbevise Teoderik om å slutte seg til ham, men da han hørte hvor få soldater han hadde med seg, bestemte den vestgotiske kongen seg for at det var lurere å vente på hunerne i sitt eget område. Aëtius vendte seg til en mektig lokal magnat, [[Avitus]], som ikke bare klarte å overbevise Teoderik om å slutte seg til romerne, men også et antall andre barbariske innbyggere i Gallia. De samlede armeene marsjerte så mot Aureliani og nådde byen rundt [[14. juni]].

De nådde Aureliani i bokstavelig talt siste minutt. Ifølge forfatteren av ''Vita S. Anianus'' hadde Attila brutt gjennom bymurene og hadde fått en styrke inn i byen da nyhetene om den allierte armeen nådde ham. Selv om han praktisk talt hadde kontroll over byen, visste han at han snart selv ville bli beleiret i en by med en fiendtlig befolkning langt fra sitt eget land. Han brøt opp leiren og satte kursen for sitt eget land, og han lette uten tvil etter et sted han kunne ta opp kampen siden han hadde Teoderik og Aëtius hakk i hælene. De to styrkene møttes til slutt på de katalauniske markene [[20. juni]], en dato som først ble foreslått av [[J.B. Bury]] og senere akseptert av mange, selv om noen kilder hevder [[20. september]].

Det er usikkert hvor de katalauniske markene faktisk ligger. Historikeren [[Thomas Hodgkin]] mener stedet ligger nær [[Méry-sur-Seine]], men de fleste plasserer slagmarken ved [[Châlons-en-Champagne]].