Redigerer Slaget ved Cádiz i 1702 (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Den 15. mai 1702 erklærte partnerne i [[Storalliansen (Augsburgligaen)|Storalliansen]], ledet av England og [[De forente Nederlandene]] mot Frankrike og Spania. [[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Keiser Leopold I]] erklærte også krig mot Bourbon-maktene, men styrkene hans under prins [[Eugene av Savoia|prins Eugene]] hadde alt begynt striden i Nord-Italia langs [[Posletten]] i et forsøk på å sikre det spanske [[hertugdømmet Milano]] for Østerrike. Det suksessrike felttoget til Eugene i 1701 skapte en entusiasme for krigen i England mot Frankrike, og hjalp Leopold å overtale [[Vilhelm III av England|kong Vilhelm III]] til å sende en alliert flåte til [[Middelhavet]]. Grev Wratislaw, keiserens representant i England, mente at synet av en alliert flåte i Middelhavet ville få en revolusjonerende effekt i den spanske provinsen [[Kongedømmet Napoli|Napoli]]; enn Sør-Italia fra det vaklende grepet til [[Filip V av Spania|Filip V]] og skremme den frankofile [[Klemens XI|pave Clement XI]] samt oppmuntre [[Viktor Amadeus II av Sardinia|hertugen av Savoie]] – og andre italienske prinser - til å endre side.<ref name="trevelyan262">Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' s. 262</ref> Prins Eugene var mer beskjeden og ba om en skvadron til å verne passasjen av forsyningene hans fra [[Trieste]] og over [[Adriaterhavet|Adriahavet.]]

Engelskmennene hadde sine egne interesser i Middelhavet. Levant Company trengte eskorter, og et alliert marinenærvær kunne endre dominansen til Toulon-flåten til kong Ludvig. Et angrep på Toloun kunne påføre den franske marinen et hardt slag.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 31</ref> Det var derimot klart at før de allierte kunne utføre strategien sin i Middelhavet, så måtte de sikre seg en base på [[Den iberiske halvøy|Den iberiske halvøya.]] Valget på [[Cádiz]], å  åpne [[Gibraltarstredet|Gibraltarsundet]] og gi de allierte inngangsporten til handelen med [[Amerika|Den nye verdenen.]] Avgjørelsen ble tatt før kong Vilhelm III døde i mars 1702, men strategien ble uendret under etterfølgeren hans [[Anne av Storbritannia|dronning Anne]], og ministrene hennes ledet av [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|Jarlen av Marlborough]].

De engelske representantene i det portugisiske hoffet i [[Lisboa]], John Methuen og sønnen hans Paul, ropte også på å demonstrere den marine styrken langs spanskekysten for å oppmuntre kong Peter II til å annullere de nylige avtalene sine med Frankrike og Spania, og bli med i Storalliansen.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 36.</ref> Methuen fikk støtte av prins George av Hessen-Darmstadt, et søskenbarn av keiserinne Eleonora. De allierte håpet på at mens Methuen forhandlet med portugiserne så kunne prinsen inspirere og til og med lede det pro-østerrikske opprøret i Spania på vegne av den yngste sønnen til keiseren og pretendenten til den spanske tronen, [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|erkehertug Karl]].<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 40</ref>