Redigerer Slaget ved Brander Pass (avsnitt)

== Bakgrunn: Skotsk innbyredeskrig ==
Nordlige Skottland hadde siden de eldste tider styrt seg selv bortimot uavhengig av den sentrale kongemaken på lavlandet. I nord rådde klansystemet med innbyrdes maktkamp. Donald-klanen og Campbell-klanen hadde bygd opp sitt maktgrunnlag på sin lojalitet til det skotske kongehuset. Robert Bruce måtte vinne nordlige Skottland for å ha ryggen fri i kampen mot England. Han hadde beseiret sin gamle arvefiende [[John Comyn (sorte)|John Comyn den eldre]] i Comyn-familiens eget område nord for [[Aberdeen]], i [[slaget ved InverurieInverurie]] i 1308. Deretter gikk han mot Cowyns allierte lengre nord. 

Drapet på John Comyn var en avgjørende handling i skotsk politiske historie. Like etter dette hadde Bruce blitt kronet med full støtte fra den skotske kirken,<ref>Scott (1982), s. 74</ref> som effektivt satte et [[Den hellige stol|pavelig]] [[Interdikt (kristendommen)|interdikt]] til side, selv om han fortsatt møtte noen formidable hindringer.<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''Scotland, The Story of a Nation'', s. 168</ref> Maktbalansen i Skottland skiftet kraftig til fordel for engelskmennene. Den største svakheten ved kampanjene til [[Edvard I av England]], praktisk talt fra begynnelsen, var at han ikke var i stand til å bygge en varig allianse med den skotske adelen, en tradisjonell maktbase som hans styre var avhengig av: venner i et øyeblikk ble lett fiender i det neste. Med drapet på John Comyn var hans omfattende nettverk av familie og slektninger garantert å kjempe på Englands side mot Robert Bruce, som de nå anså for å være det største onde.<ref name="Robertson"> Robertson, James Irvine: [https://web.archive.org/web/20150722213608/http://www.scotlandmag.com/magazine/issue30/12007610.html «To conquer or die (Macdougal)»], ''Scotland Magazine'', Issue 30, s. 52. Arkivert fra [http://www.scotlandmag.com/magazine/issue30/12007610.html originalen] den 22. juli 2015</ref> MacDougall-klanen, Comyns allierte, var ledet av [[John MacDougall]] og støttet kong [[Edvard II av England]] mot en felles fiende. I tillegg var [[John Comyn (røde)|John Comyn den yngre]] nevø av den fjerde MacDougall, høvding [[Alexander av Argyll]], lord av Lorn. John MacDougall hadde dermed også en blodfeide å hevne.<ref>Way, George & Squire, Romily.(1994): ''Collins Scottish Clan & Family Encyclopedia'', s. 216-217.</ref> Den formelle fredsavtalen mellom Bruce og MacDougall gikk i tillegg ut i løpet av 1308. [[Neil Campbell]] kalte sammen sine menn for å støtte Robert Bruce. Han ville sannsynligvis ha støttet hvem som helst på motsatt side av MacDougall, for i Skottland var det «kith and kin always ranked higher than politics» (slekt og venner rangerer alltid høyere enn politikk), som en skotsk skribent uttrykte det.<ref>Scott, Walter (1814): [http://www.fullbooks.com/Waverley10.html ''Waverley; or, 'Tis Sixty Years Since''], eksempel: «...if they were to collect together the kith, kin, and allies of their houses, arrayed in effeir of war, as was the ancient custom of Scotland on these occasions»</ref>

Bruces skotske fiender kontrollerte store og strategisk viktige landområder i hele riket, i Galloway, Lochaber, Atholl, Ross, Buchan og Badenoch og Strathspey. Rett etter at Bruce ble beseiret av engelskmennene i [[slaget ved Methven]], ble det som var igjen av hæren hans knust av Alexander MacDougalls sønn, John av Lorne, i [[slaget ved Dalry]] (Dalrigh) nær Tyndrum. Bruce, som så vidt slapp unna fangst, måtte gå i dekning.

Selv om kongen kom seg bemerkelsesverdig etter disse katastrofene, da han steg ned til Ayrshire våren 1307 for å starte en [[gerilja]]krig, var det på ingen måte sikkert i på denne tiden at han ville være i stand til å seire mot kombinasjonen av engelsk militærmakt og lokal skotsk motstand. Kort tid etter at hans militære kampanje i Ayrshire begynte, ble han begunstiget av et stort lykketreff: Edvard I, på vei nordover med en stor hær, døde like ved den skotske grensen i juli 1307. Sønnen hans, den langt mindre dyktige [[Edvard II av Skottland|Edvard II]], vendte sin oppmerksomhet mot engelsk innenrikspolitikk, og lot hans skotske allierte klare seg så godt de kunne. Bruce, som var overbevist om at engelskmennene var nødt til å komme tilbake sommeren 1308, bestemte seg for å handle med fart og grundighet.