Redigerer Slaget ved Alvøen (avsnitt)

==Bakgrunn==
Krigsårene 1807-1814 var harde tider for Norge. Dette var under [[Napoleonskrigene]] – Norge var i union med Danmark, og [[Danmark-Norge]] var havnet på «feil» side i konflikten, etter [[flåteranet i 1807]]. Engelskmennene blokkerte kysten, og prøvde å hindre fremmede skips tilgang til norske havner – og med det også de livsviktige tilførslene av [[korn]]. Diktet [[Terje Vigen]], hvor handlingen er lagt til disse årene, beskriver godt forholdene for befolkningen. Uten tilgang på statlige midler og et ordentlig sjøforsvar, måtte lokale skipsbyggerier langs norskekysten snekre sammen de krigsfartøyene det var mulig å bygge ved hjelp av pengemidler samlet inn fra lokalbefolkningen. Disse krigsfartøyene var små, og var bygget på grunnlag av tegninger som opprinnelig var svenske. I hovedsak ble det bygget et stort antall [[kanonjolle]]r.

Ved kruttmøllene måtte man produsere hva man maktet med de råvarene som var tilgjengelige, og ved kanonstøperiene var det hektisk aktivitet med å lage kanoner til den vesle flåten av rofartøyer som sakte tok form på beddingene. I Bergen var det flere båtbyggerier. Ett av verftene som bygget kanonfartøyer i 1807 eksisterer den dag i dag, i ytre [[Sandviken (Bergen)|Sandviken]], som Stiftelsen Sandviken Slipp.<ref>{{ Kilde artikkel| forfatter = Johansen, Kåre A.| tittel = Kulturhistorisk næringsutvikling i Sandviken "Rasmus Rolfsens Minde"| publikasjon = Bergens Tidende| dato = 9. september 2007| kommentar = del 2 side 12}}</ref><ref>[http://www.slipp.no/ – Sandviken Slipp], tidligere holdt byggmester Rasmus Rolfsens verft og båtbyggeri til her.</ref> Her ble det bygget [[kanonjolle]]r, [[kanonskonnert]]er og [[kanonsjalupp]]er med midler som var samlet inn blant og av byens borgere.

Den generelle oppfordringen til folk fra myndighetene lød omtrent slik: {{sitat|I<ref>I er dansk for '''dere'''</ref> vide<ref>Vide er dansk for '''vet'''</ref> alle vort Lands Forfatning. En lumsk Fiende har røvet Landets Værn tilsøs, den danske Flaade. Landet er blottet for alt forsvar mod angrep fra Søen. Regeringen anstrenger alle Krefter for at skaffe Redning, og alle gode og retskafne Undersaater bestreber sig for at medvirke til dette felles Maal: Landets Forsvar og Rigets Selvstændighed<ref>En skal huske på at Norge fremdeles var i union. Med «Riget» (Riket) menes her det Dansk-Norske riket.</ref> aa sammenskyde til en flaades Gjenoprettelse og Kanonbaades Anskafelse, da de yde Træer av Skoven, Guld, Sølv og Penge. Vi må derfor ikke sidde følelsesløse og ligegyldige, vi ere og Landets Børn og Kongens Undersaatter, vi bør ikke gjøre oss uværdige til at bære Navn av edle norske Mænd, - uværdige til beskyttelse, idet vi intet vil bidrage dertil (...)<ref>Hegland: Marineholmens Historie, side 10</ref> }}

Fordi Norge hadde få skip, og helt manglet store fartøyer, ble en tvunget til å legge seg på en defensiv linje i krigen. De sjømilitære styrker søkte å hindre fiendtlige (engelske) skip i å ta for seg av norske handelsfartøyer. Kysthandelen var ekstremt viktig for at befolkningen ikke skulle sulte ihjel. Fisk kom nordfra, og ble ført sørover langs kysten på mindre båter – i tillegg kom korntilførslene fra Danmark, som var livsviktige for Norge. Den norske kystdefensjonen plasserte sine fartøyer på strategiske punkter langs kystlinjen hvor transporten foregikk. Fartøyene gikk ut med en gang det ble rapportert om fiendtlig aktivitet i distriktet de var ansvarlige for.

Kaperfarten var legalisert av de dansk-norske myndighetene (som under unionen også styrte Norge). Kaperbrev gjorde det mulig for sivile å utstyre et skip med kanoner og lovlig angripe alle fiendtlige fartøyer langs kysten. 99&nbsp;% av verdien av byttet de tok, tilfalt dem selv, mens 1&nbsp;% gikk til staten. Norske kapere hadde begynt å vise seg utenfor kysten av Skottland, og handelsskip som passerte her krevde bedre beskyttelse fra den britiske marinen. Som et mottiltak sendte britene flere krigsskip mot norskekysten for å uskadeliggjøre kapere allerede før de krysset Nordsjøen.