Redigerer Slaget ved Alesia (avsnitt)

==Innledning==

Julius Cæsar hadde vært i Gallia siden [[58 f.Kr.]] Det var vanlig for [[Romersk konsul|konsul]]er, Romas høyest rangerte valgte embete, at de mot slutten av sitt konsulår, ble tildelt en guvernørstilling for en av de mange [[Romersk provins|provins]]ene. Etter hans første konsulembete i 59 f.Kr., ble Cæsar tildelt guvernørstillingen i [[Gallia Cisalpina]] (området mellom [[Alpene]], [[Appenninene]] og [[Adriaterhavet]]) og [[Gallia Transalpine]] (Gallia forbi Alpene). Med et [[prokonsul]]ært [[imperium]], var han enehersker i disse regionene.

En etter en nedkjempet Cæsar de galliske stammene, som for eksempel Helvetii, Belgae og Nervii. Suksessene som gallerkrigene frembrakte, gav et enormt krigsutbytte til [[Romerske republikk|Republikken]]. I tillegg kom skattleggingen av de nye områdene godt med. Cæsar selv ble også rik, på profitten fra slavesalget. Suksessen og berømmelsen skapte også fiender. Det første [[triumvirat]], en politisk allianse mellom Cæsar, [[Crassus]] og [[Pompeius]], ble oppløst i [[54 f.Kr.]] Slutten på det politiske samarbeidet mellom Pompeius og Cæsar, førte til at menn som [[Marcus Porcius]] og [[Cato den yngre]] kunne starte en kampanje mot Cæsar, skape mistenksomhet og anklage ham for å ha et ønske om å velte republikken for å bli konge over Roma.

Vinteren [[54 f.Kr.|54]]-[[53 f.Kr.]] gjorde den fredelige stammen Eburones, under ledelse av Ambiorix, opprør mot den romerske invasjonen og ødela den fjortende [[Romersk legion|legionen]] i et godt planlagt bakholdsangrep. Cæsar mistet 25 % av hæren, noe som var et meget alvorlig tilbakefall for hans ellers så suksessrike kampanje i Gallia. Den spente politiske utviklingen i Roma forhindret at Cæsar fikk forsterkninger. Opprøret til eburoneserne var det første store romerske nederlaget i Gallia og ble en katalysator, for opprøret spredte seg gjennom hele det galliske området. Det tok nesten et år før Cæsar klarte å skape balanse og gjenopprette den orden han hadde før bakholdsangrepet. Det skulle vise seg at de rolige tilstandene ikke skulle komme til å vare, for de galliske stammene innså at de måtte alliere seg for å klare å løsrive seg fra den romerske jernhånden. De ulike stammene, etter initiativ fra [[aeduin]]e, som var tidligere allierte av Roma, møttes i en rådsforsamling i Bibracte. Der ble alle stammene, bortsett fra remi- og lingonesstammen, forent under ledelse av [[Vercingetorix]] av Arverni.

Mens de galliske stammene samlet seg, overvintret Cæsar i Gallia Cisalpine, uvitende om trusselen som ventet ham lenger nord. Det første tegn på trøbbel kom fra Carnutes, som drepte alle de romerske nybyggerne i Cenabum (dagens [[Orléans]]). Dette opprøret var starten på en serie med nedslaktinger av romerske borgere, handelsmenn og nybyggere som oppholdt seg i de største galliske byene. Da Cæsar fikk de dårlige nyhetene, samlet han sammen alle soldatene i hast og marsjerte over de nedsnødde Alpene, og inn i sentral-Gallia. Marsjen over Alpene skjedde så fort at Cæsar klarte å overraske de galliske stammene. Cæsar splittet styrkene sine. Fire legioner ble sendt med Titus Labienus for å nedkjempe Senones- og Parisii-stammene i nord. Cæsar selv satte i gang jakten på Vercingetorix med seks legioner og hans allierte germanske [[kavaleri]]. De to feltherrene møttes ved et slott i Gergovia, der Vercingetorix holdt en svært defensiv posisjon. Cæsar ble tvunget til å trekke seg tilbake for å unngå ytterlige nederlag etter at han var blitt påført store tap. I løpet av sommeren 52 f.Kr. møttes de galliske og romerske rytterne i flere slag, som  til slutt førte til at den galliske hæren ble spredt. Vercingetorix mente at tiden ikke var inne for et regulært slag, så han omgrupperte de mandubiske styrkene i fortet ved Alesia.