Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

== Bakgrunn ==

[[Fil:Plakat1940.jpg|miniatyr|Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia, som lyder: «Aldri har så mange skyldt så mye til så få», [[Winston Churchill|Churchill]]s berømte takk til jagerflygerne, som man anså hadde reddet landet fra tysk invasjon.]]
[[Fil:Second world war europe 1940 map de.png|miniatyr|Europa sommeren 1940. Storbritannia alene, mens resten av Europa enten var okkupert eller nøytralt.]]

=== Mellomkrigstiden og vinteren 1939&ndash;1940 ===

Blant strateger og eksperter på luftkrig var det i [[mellomkrigstiden]] en allmenn oppfatning at «bombeflyet kommer alltid gjennom».<ref>Den britiske konservative politikeren [[Stanley Baldwin]] hevdet dette i talen ''A Fear for the Future'' i Underhuset i 1932. Bakgrunnen for utsagnet var at radarteknologien ennå ikke var tatt i operativ bruk, og at en dermed bare hadde visuelle varslingsmidler som fly og bakkebaserte observatører tilgjengelig. Jagerfly kunne derfor normalt ikke settes inn mot bombeflyene, og det ble antatt at tapstall ved bombing av byer som London ville gå opp i hundretusentalls døde.</ref> Frykten for svært høye dødstall ved bombeflyangrep<ref>[http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/AVbombertheory.htm Nettstedet Spartacus schoolnet om mellomkrigstidens teorier om bombefly]   {{Wayback|url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/AVbombertheory.htm |date=20070930043934 }}.</ref> var noe av bakgrunnen for den britiske statsminister [[Neville Chamberlain|Chamberlains]] senere så utskjelte [[Appeasement|appeasement-politikk]], hvor vestmaktene ga etter for den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]s krav.<ref>«Da Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister fra 1937 til 1940, fløy tilbake til London fra Tyskland ved høyden av Tsjekkoslovakia-krisen i 1938, så han ned på de vidstrakte forstedene i hovedstaden og forestilte seg bomber fallende ned på de uskyldige menneskene under ham. Dette forferdelige bildet inspirerte ham til å øke sin innsats for fred.» ''The Battle of Britain, Myth and Reality'', side 3.</ref>

Utviklingen høsten 1939 gjorde ikke bildet lysere for Storbritannia og dets støttespillere. Etter den  tyske og sovjetiske [[invasjonen av Polen]] ble landet okkupert etter én måned med harde kamper på to fronter, og det tyske Luftwaffes ødeleggende bombing ble kjent gjennom tyske propagandafilmer. Våren og forsommeren 1940 ble også [[Danmark]], [[Norge]], [[Benelux]]-landene og [[Frankrike]] hærtatt. Britiske tap av fly under [[slaget om Frankrike]] var skremmende høye. I mai og juni 1940 gikk 477 jagerfly tapt og 284 piloter ble drept.<ref>''The Battle of Britain, Myth and Reality'', side 8.</ref>

===Planer for okkupasjonen===
Etter okkupasjonen planla tyske myndigheter å arrestere til Tyskland 2820 navngitte ledende personer i Storbritannia. Listen over planlagte arrestasjoner, ''Sonderfahndungsliste G.B.  (engelsk: [[The Black Book]]),'', var sammenstilt av [[Walter Schellenberg]] i mai 1940. Schellenberg håndbok ''Informationsheft GB'' ga inntrykk av at Storbritannia var styrt av frimurere, jøder og en håndfull elite fra privatskolene, mens [[erkebiskopen av Canterbury]] og [[Church of England]] sto bak den anti-tyske kampanjen. Håndboken var blant annet basert på forhør av de britiske agentene [[Richard Henry Stevens]] og [[Sigismund Payne-Best]] tatt til fange ved Venlo-episoden i 1939. Listen inkluderer [[Edvard Beneš]], [[Jan Masaryk]], [[Hermann Rauschning]], [[Ernst Hanfstaengl]], [[Marian Kukiel]] (forsvarsminister i den polske eksilregjeringen) og [[Władysław Sikorski]], og disse ville trolig blitt henrettet. Listen inkluderte [[Rothschild]]-familien, [[Chaim Weizmann]], [[Winston Churchill]], [[Max Aitken]] (Lord Beaverbrook), Robert Vanisttart (rådgiver for utenriksministeren), [[Neville Chamberlain]], [[Claud Cockburn]], [[Victor Gollancz]] (kristensosialistisk forlegger), [[Paul Robeson]], [[H.G. Wells]], [[E.M. Forster]], [[C.P. Snow]], [[Noel Coward]], [[Stephen Spender]], [[Aldous Huxley]] (var i USA siden 1936), [[Sigmund Freud]] (død i 1939), [[John Boynton Priestley]], [[Norman Angell]], [[Rebecca West]], [[Virginia Woolf]], [[Bertrand Russell]], Jona Ustinov ([[Peter Ustinov]]s far), [[Stefan Zweig]] (forfatter) og [[Lytton Strachey]] (død 1932). 30 personer skulle arresteres straks. Churchill skulle overlates til Amt VI (etterretning), mens de fleste skulle overleveres til Amt IV ([[Gestapo]])..<ref name="Tighe" /><ref name=":0" /><ref name="Bartrop" /> 

[[David Lloyd George]] og [[George Bernard Shaw]] var ikke på listen, trolig fordi de hadde uttalt seg positivt om Tyskland og Hitler. Six hadde videre i oppdrag å sikre britisk flyteknologien for Tyskland og «tilbakeføre» kunstverk av [[Holbein]], [[Rembrandt]] og [[Rubens]] til kontinentet samt organisere frakt av [[Nelsonsøylen]] til Berlin.<ref name="Tighe" /><ref name=":0">{{Kilde bok | forfatter = Shirer, William L. | utgivelsesår = 1962 | tittel = Det tredje rikes vekst og fall | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008050900022 | side = 164}}</ref><ref name="Bartrop" />

[[Franz Six]] dannet en ''Kommando'' på 40 mann og denne skulle landsettes samtidig med luftbårne tyske styrker. Denne kommandoen skulle i 1940 være forberedt til å bistå under nært forestående okkupasjonen av [[Storbritannia]] og hadde som hovedoppgave å arrestere de over 2000 personene på Schellenbergs liste. Six hadde et eget team som begynte kartlegging av frimurere, marxister, kirken, liberalere og jøder i Storbritannia. Han hadde trykket en stabel skilte med «No Entry» (på engelsk) til bruk i kontorlokaler han planla å bruke i Storbritannia.<ref name="Tighe" /><ref name="Bartrop" /> 

Six meldte 8. august 1940 til Heydrich at han og kommandoen var klare til askjon og han ble 17. september formelt utnevnt til sjef for sikkerhetspolitiet i Storbritannia. [[Walter Schellenberg]] hadde utarbeidet en håndbok for okkupasjonen og den oppga blant annet hvilke professorer som skulle arresteres; håndboken la til grunn at [[Frelsesarmeen]], [[kveker]]en og [[frimurer]]ne var organisasjoner som trengte «spesialbehandling». Heydrich la med utnevnelsen av Six til grunn at Six skulle ha en ledende rolle i «pasifisering» av britene.<ref name="Tighe" /><ref name="Bartrop" />

Planen var at Six fra sitt hovedkvarter i London skulle styre enheter i Bristol, Birmingham, Liverpool, Manchester og Edinburgh/Glasgow. Disse fremskutte enhetene skulle holde oppsikt med aktuell del av befolkningen og bryte ned eventuell intellektuell motstand. Six skulle etter invasjonen sikre seg arkiver særlig slike hos innenriksdepartementet ([[Home Office]]) med opplysninger om tyske innvandrere og flyktninger. Six' avdeling skulle bistå med å oppspore og internere jøder, kommunister og sigøynere i Storbritannia. Den britiske fascistlederen [[Oswald Mosley]] er ikke nevnt i håndboken.<ref name="Tighe" /><ref name="Bartrop" />

=== Sommeren 1940 ===

Etter britenes [[Operasjon Dynamo|evakuering fra Dunkerque]] og Frankrikes kapitulasjon etter [[slaget om Frankrike]], sto Storbritannia mer eller mindre alene igjen i kampen mot Tyskland. Større franske styrker var også blitt evakuert fra Dunkerque, men sto foreløpig uten effektiv ledelse og manglet våpen.

Den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]s hovedfokus var på strategien med et angrep mot [[Sovjetunionen]], og han håpet å unngå direkte kamper mot britene. Han trodde også at Storbritannia ville inngå en våpenstillstand.<ref>«Med Russland knust så er Storbritannias siste håp ødelagt. Tyskland vil da være herre i Europa og på Balkan. Avgjørelse: Russlands ødeleggelse må derfor bli en del av denne kampen.» Adolf Hitler til sine generaler i møte på Berghof 31. juli 1940. Referert i Ian Kershaw: ''Fateful Choices'', side 54.</ref> 

Selv om den britiske utenriksministeren, [[Edward Frederick Lindley Wood, 1. jarl av Halifax|Halifax]], og deler av landets politiske ledelse så en fredsavtale med et stadig sterkere Tyskland som ønskelig, avslo statsminister [[Winston Churchill]] og et flertall i regjeringen et forsøk på å få til en avtale med Hitler. Churchill brukte i stedet sine kraftfulle talegaver til å påvirke den britiske befolkningen til å motsette seg kapitulasjon og til å forberede landet på en langvarig krig.

Den 11. juni 1940 forklarte øverstkommanderende for [[Kriegsmarine]], [[Großadmiral]] (storadmiral) [[Erich Raeder]], i et møte med Hitler at en tysk sjøveis invasjon av Storbritannia ikke kunne iverksettes før det tyske flyvåpenet [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] hadde luftherredømme. De tyske sjøstridskreftene hadde blitt sterkt redusert under [[Angrepet på Norge i 1940|angrepet på Norge]],<ref name="TysktapNorge" /> mens det britiske [[Royal Navy]] fremdeles hadde over femti [[jager]]e, tjue [[krysser]]e og åtte [[slagskip]] i [[Home Fleet]]. Det var lite den svekkede tyske Kriegsmarine kunne gjøre for å hindre Royal Navy i å angripe en tysk invasjonsstyrke – det eneste alternativet var å bruke Luftwaffes [[stupbomber]]e og torpedofly, noe som ville kreve luftherredømme.

Til tross for at han var enig med Raeder, ga Hitler den 16. juli 1940 ordre om å forberede en plan for å invadere Storbritannia, og han håpet at informasjon om forberedelsene ville skremme britene til forhandlingsbordet. I Hitlers «Direktiv nummer 16: Om forberedelsene til en landgangsoperasjon mot England» sto blant annet følgende:

<blockquote>''Da England, på tross av sin militært håpløse situasjon, fremdeles ikke har vist tegn til å være klar til å forhandle, har jeg bestemt å forberede en landgangsoperasjon mot England og, hvis nødvendig, iverksette den. Målet med denne operasjonen er å eliminere det engelske hjemlandet som en base for fortsatt krig mot Tyskland…''<br />

''2) Inkludert i disse forberedelsene er etableringen av følgende forhold som gjør en landgangsoperasjon i England mulig;''<br />

''a) Det engelske luftforsvaret må ha blitt slått i et slikt omfang moralsk at det ikke lenger kan fremvise noen nevneverdig angrepsstyrke mot den tyske invasjonen.''<ref>[http://ftp1.us.proftpd.org/hyperwar//ETO/BOB/BoB-German/BoB-German-A.html#a1 Hitlers direktiv nummer 16] {{Wayback|url=http://ftp1.us.proftpd.org/hyperwar//ETO/BOB/BoB-German/BoB-German-A.html |date=20080827042806 }}, fra ''The Battle of Britain A German Perspective'', av Lt Col Earle Lund, USAF.</ref>  </blockquote>

Alle forberedelsene skulle være klare i midten av august. På tross av dette og de etterfølgende tyske luftangrepene var tyskernes oppfatning at slaget aldri kom i gang for alvor.<ref>Keegan 1979, s. 72</ref>

Planen, med kodebetegnelsen [[Operasjon Sjøløve]] (Unternehmen Seelöwe), ble lagt frem for [[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW) og ble bestemt å skulle iverksettes i midten av september 1940. Operasjon Sjøløve anga at invasjonsstyrkene skulle landsettes på sørkysten av Storbritannia, støttet av [[Luftbårne styrker|luftlandestyrker]]. Hverken Hitler eller OKW trodde det ville være mulig å gjennomføre et vellykket amfibieangrep på Storbritannia før RAF var nøytralisert, og at en seier over Sovjetunionen ville bringe britene til fornuft.<ref>Kershaw 2009, s. 95–99</ref> Raeder trodde at luftoverlegenhet kunne muliggjøre en vellykket invasjon, men at det ville være risikabelt og fordret «våre luftstyrkers absolutte kontroll over Kanalen».