Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

== Bakgrunn, Tysklands invasjon av Sovjetunionen ==

{{Tekstboks
|overskrift=Tyske hærstyrker på østfronten
|De fleste [[infanterist]]ene forflyttet seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som i [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20&nbsp;km. Mye av forsyninger og tyngre utstyr ble trukket av hester, mellom 600-750 tusen hester ble benyttet. De kjøretøy og stridsvogner som fantes var i små serier, rundt 2000 ulike typer kjøretøy deltok i invasjonen, en stor utfordring for levering av reservedeler.<ref>Glantz 2015, s. 31–32</ref><ref>Beevor 2002, s. 24, 40</ref><ref>Bell 2011, s. 42</ref>

En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen mann)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to [[Divisjon (forband)|divisjoner]] med infanteri, hver på om lag 12&nbsp;000 mann. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann),  og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>|align=right}} 

Den 22. juni 1941 invaderte [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] og dets allierte (med rundt 3,5 millioner soldater), Sovjetunionen i [[operasjon Barbarossa]], og rykket raskt dypt inn i den europeiske delen av landet. I begynnelsen vant Wehrmacht terreng og tok flere millioner [[Sovjetiske krigsfanger 1941-42|sovjetiske krigsfanger]].<ref>Beevor 2002, s. 28, 31–32</ref> Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske [[Den røde armé]] det tyske [[Wehrmacht]] seig motstand. Etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.<ref>Evans 2009, s. 198–199</ref> 

I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de [[Rostov]] og [[Kertsjhalvøya]] på [[Krim]]. Størst fremgang hadde de sovjetiske styrkene i [[slaget om Moskva]]. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet på sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.<ref>Beevor 2002, s. 42, 47–49</ref> I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394&nbsp;000 drepte, 414&nbsp;000 tatt til fange, 46&nbsp;000 savnet (antatt drept), 112&nbsp;000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725&nbsp;000 sårede,<ref>Turner 2013, s. 23</ref> om lag 1/3-del av den opprinnelige styrken.<ref>Bell 2011, s. 55</ref>

De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942.<ref name="Beevor2002_54–55">Beevor 2002, s. 54–55</ref> De tyske generalene ville ha et fornyet angrep mot Moskva. Hitler bestemte imidlertid at sommerens hovedfelttog skulle skje i sør: mot de sovjetiske jordbruksområdene og oljefeltene i Kaukasus. Hensikten var å sikre mat og drivstoff til Tyskland, såvel som elven [[Volga]]; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i området.<ref>Overy 1995, s. 64, 231</ref><ref name="Beevor2013_356">Beevor 2013, s. 356, 371</ref><ref name="Beevor2002_69-71">Beevor 2002, s. 69–71</ref><ref>Evans 2009, s. 404–405, 409</ref> Den tyske planen for sommeroffensiven, (førerdirektiv 41, utstedt 5. april 1942) nevnte Stalingrad svært kort, kun i forbindelse med å sikre [[flanke]]n til den fremrykkende styrken mot Kaukasus.<ref>Glantz 2015, s. 133–134</ref>

[[Oberkommando des Heeres|Den tyske overkommandoen]] (OKH) visste samtidig at tiden var knapp; [[Amerikas forente stater|USA]] hadde gått inn i krigen på britisk og sovjetisk side etter det [[japan]]ske [[angrepet på Pearl Harbor]] i desember 1941. Hitler anså imidlertid at kampene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.<ref>Beevor 2013, s. 281, 303–304</ref>

{{sitat|Om vi ikke tar [[Majkop]] og [[Grosnyj]], må jeg avslutte krigen.|Uttalelse av Adolf Hitler i konferanse med ledende generaler i Ukraina, før sommeroffensiven 1942.<ref name="Beevor2002_75">Beevor 2002, s. 75</ref>}}

Grunnet Wehrmachts tap etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i sommerens offensiv.<ref>Turner 2013, s. 28</ref> En tysk seier i det sørlige Sovjet ville svekke Sovjets krigsevne og økonomi alvorlig.<ref name="Beevor2013_356"/> Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via [[den persiske korridor]] ville også hindres om elven Volga ble blokkert.<ref>Glantz 2015, s. 133</ref><ref>Beevor 2013, s. 365</ref><ref group="note">{{Kilde bok|url=https://history.army.mil/books/70-7_09.htm|tittel=Command Decisions|etternavn=Coakley|fornavn=Robert W.|utgiver=CENTER OF MILITARY HISTORY DEPARTMENT OF THE ARMY|år=1960|utgivelsessted=Washington DC|side=253|kapittel=9. The Persian Corridor as a Route for Aid to the USSR|sitat=In 1942 the importance of the Persian Corridor project for overall strategy was not inconsiderable. The need for speed must be evaluated in terms of developments on the Russian front in that year. While the Persian Gulf decision was in the making the Germans were moving steadily forward to their rendezvous with destiny at Stalingrad. If the Persian Gulf facilities had been ready, the amount of British and American supplies reaching the Russians during this critical battle would have been much greater. As it was, the Russians won with what they had and what the British and Americans did in fact contribute.}}</ref>