Redigerer Slaget om København (1807) (avsnitt)

==Bakgrunn==
Allerede tidlig i [[Napoleonskrigene]] oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med [[Storbritannia og Irland]], og ble drevet inn i en allianse med [[Russland]] og senere med det revolusjonære [[Frankrike]]. Danmark-Norges hovedmål var å sikre nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med [[Russland]] i 1773 (mot Sverige), og igjen i 1780 og 1800, for å forhindre svensk eller britisk enekontroll og sanksjoner overfor østersjøhandelen.<ref>Jan Glete, «Den brittiska flottan 1793-1815», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 112-113.</ref> For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten bli eskortert av den betydelige, norskbemannede marinen. Storbritannia anså dette som en trusel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i 1801 og både den danske og russiske marinen i 1807. 

Den danske kronprinsen holdt døren åpen for forbund med Storbritannia, men utenrikspolitisk ubesluttsomhet og britiske maktdemonstrasjoner drev trolig danskene lengre inn i forbundet med Frankrike. Dansk politikk gikk ut på å sikre kontrollen over de danske stredene gjennom en usvikelig allianse med det mektige Russland, for å hindre en russisk-svensk forståelse hvor Sverige avsto Finland mot å bemektige seg Norge.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 125-126.</ref>
Følgen av denne linjen var at militære maktdemonstrasjoner fra britisk side i Østersjøen ville måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje for dansk-russiske interesser. Britene foretok en slik maktdemonstrasjon mot den danske konvoifarten  i juli 1800, og den danske utenrikspolitiske kurs ble ytterligere beseglet da Frankrike og Russland uventet inngikk fred og allianse mot Storbritannia i januar 1801. Danmarks mangeårige hovedallierte i Østersjøen gikk dermed inn på fransk side i krigen mot Storbritannia, og den danske regjering anså fortsatt allianse og fransk seier i krigen som den eneste garanti for å beholde Norge og helstaten. Dansk utenrikspolitikk ble ytterligere låst i desember 1801 da britene først lokket danskene med avtaler våren 1801, og deretter i desember truet med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 127-130.</ref>

Ved [[freden i Tilsit]] i 1807 avtalte [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i [[kontinentalblokaden]] av Storbritannia,<ref>Nils Erik Villstrand, «Med Sverige eller Ryssland?», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 28.</ref>
og lukke sine havner for britiske skip. De påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i [[Østersjøen]], gjennom å tvinge Sverige og Danmark med i et nøytralitetsforbund rettet mot Storbritannia. Kronprins Frederik anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist for nøytralitet og adgang til alle parters markeder for den store dansk-norske handelsflåten. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåten måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 132.</ref>
Mens Danmark-Norge valgte alliansen med Russland og Frankrike ''mot'' Storbritannia, forble Sverige lojal ved Storbritannias side og befant seg utover 1808 i økende grad i krig med helstaten – sjømilitært i Østersjøen og Kattegat, og landmilitært gjennom stadige anfall inn i Norge. En spansk-fransk hjelpehær var under oppsetting på vei til Jylland, med planer om å angripe Sverige ved landgang i Skåne. Storbritannia sendte en sterk flåte mot København for å overtale den danske statsledelsen til å inngå et forbund med britene, men forlangte samtidig at hele orlogsflåten skulle settes i pant som garanti. 

Britene møtte kronprins Frederik i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte på 15 linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger. Den regjerende danske kronprins valgte å avvise forhandlinger, for derved å vinne tid for alternative utfall. Hovedalternativet var nok fortsatt at Danmark-Norge vendte Frankrike og Napoleon ryggen, og fikk Storbritannia og Sverige som hovedalliert. I august 1807 innledet britene et angrep på København med 13 linjeskip og 26.000 soldater, og innledet 2. september et bombardement av København by for å tiltvinge seg flåten. Den 7. september var mange hus i byen utbrent, og den danske general [[Heinrich Ernst Peymann]] valgte å overgi både København by og flåten til den britiske admiral [[James Gambier]]. Britene kunne da seile bort med 15-16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip som krigsbytte. Samtidig beseglet britene den viktige alliansen med Sverige gjennom å gi støtte til svenskenes ønske om å underlegge seg Norge.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135.</ref>