Redigerer Slaget om Gallipoli (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Russland]], en av de [[Ententemaktene|allierte land under første verdenskrig]], hadde et stort potensial for hærens slagkraft, grunnet landets store innbyggertall. Men forsyningene til hæren var begrenset av Russlands beskjedne industrielle kapasitet. Frankrike og Storbritannia hadde mindre befolkning, men til gjengjeld større industriell kapasitet, og de to landene var ivrig etter å finne muligheter for å forsyne Russland med våpen, så presset på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] kunne lettes.

De allierte slet gjennom hele krigen med å åpne en effektiv etterforsyningsrute til Russland. Det tyske riket og Østerrike-Ungarn blokkerte Russlands landverts handelsruter til Europa, og det fantes ingen enkle forsyningsveier via havet. [[Kvitsjøen]] i nord og [[Okhotskhavet]] i øst var langt fra [[Østfronten (første verdenskrig)|Østfronten]] og om vinteren blokkert av is. Østersjøen var blokkert av den tyske marinen. Innløpet til [[Svartehavet]], da som nå, var gjennom Dardanellene,  Marmarahavet og Bosporosstredet, som alle ble kontrollert av Det osmanske riket; i november 1914 ble det med på tysk side, og Russland kunne ikke lenger etterforsynes fra [[Middelhavet]].

[[Fil:Gallipolimap2.png|left|thumb|Oversikt over Gallipolihalvøya. De prikkede linjene viser den lengste fremrykkingen for de allierte styrkene.]]

I løpet av høsten 1914 hadde kampene på vestfronten i Frankrike og Belgia endt i en statisk skyttergravskrig, og frontlinjene var fastlåst. En ny front som kunne avlaste vestfronten ble ansett som en nødvendighet. De allierte håpet også at et angrep på Det osmanske riket ville dra [[Bulgaria]] og [[Hellas]] inn i krigen på alliert side. Et forslag om å bruke greske tropper for å invadere Gallipolihalvøya ble imidlertid stoppet av Russland.

Et første forslag fra en fransk minister om å angripe Tyrkia i november fikk ikke støtte. Den britiske marinens etterretningstjeneste foreslo å bestikke tyrkerne for å få dem til å slutte seg til de allierte. Men dette ble heller ikke satt ut i livet, og i begynnelsen av november 1914 erklærte de allierte Det osmanske riket krig.

Senere i november la marineministeren Winston Churchill frem sin første plan for et marineangrep på Dardanellene. Han vurderte det slik at Royal Navy hadde et stort antall gamle slagskip som ikke kunne brukes mot den tyske marinen i Nordsjøen, men som kunne være til nytte andre steder. Den opprinnelige planen baserte seg hovedsakelig på Royal Navy, med bare mindre støtte fra Royal Army for rutinemessige okkupasjonsoppgaver. En plan for et angrep og en invasjon av Gallipolihalvøya ble til slutt godkjent av den britiske regjeringen i januar 1915.