Redigerer Slaget om Dakar (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter våpenhvilen mellom Frankrike og Tyskland i [[juni]] 1940, var det stor forvirring med hensyn til holdningen i de forskjellige franske kolonier. Noen, som [[Fransk Kamerun]] og [[Fransk Ekvatorial-Afrika]], gikk med de Frie Franske, mens andre som [[Fransk Nord-Afrika]], [[Fransk Vest-Afrika]], [[Syria]] og [[Fransk Indokina]] forble under vichyfransk kontroll. Den franske flåten i Middelhavet var i stand til å angripe den italienske flåten, og slik kunne altså den britiske [[Royal Navy]] konsentrere seg om de tyske krigsskipene i [[Nordsjøen]] og [[Atlanterhavet]]. Risikoen for at den franske flåten skulle falle i tyskernes hender, førte til det britiske [[angrepet på Mers-el-Kébir|angrepet på den franske flåten i Mers-el-Kébir]]. Selv om britene hadde fjernet en potensiell fare, fikk deres innsats ikke de franske enhetene til å få mer lyst til å slutte seg til Charles de Gaulle.

De Gaulle mente at han kunne overtale de vichyfranske styrkene i Dakar til å slutte seg til de alliertes side. Det var store fordeler knyttet til det: ikke bare de politiske konsekvenser ved å få en vichyfranske koloni til skifte side, men også praktiske fordeler: gullreservene fra [[Banque de France]] og den polske regjering som var i eksil i Dakar. Med tanke på militær strategi var havnen i Dakar langt bedre egnet til å beskytte de alliertes konvoier som seilte rundt Afrika, enn [[Freetown]] i [[Sierra Leone]], der de allierte hadde en base på dette tidspunktet.

Med tanke på disse fordelene, bestemte de allierte å sende en flåtestyrke bestående av et [[hangarskip]] ([[HMS Ark Royal|HMS «Ark Royal»]]), to [[slagskip]] ([[HMS Resolution (1915)|HMS «Resolution»]] og [[HMS «Barham» (1914)|«Barham»]]), fem [[krysser]]e og ti [[jager]]e til Dakar. Flere transportskip skulle transportere 8,000 tropper. Styrkens ordre gikk først og fremst ut på å få til forhandlinger med den vichyfranske guvernør, men hvis det mislyktes, skulle man prøve å ta byen med makt.

[[Fil:Georges-Leygues-1.jpg|thumb|right|Den franske krysseren ''Georges Leygues'']]
De vichyfranske styrkene som befant seg i Dakar, var ledet av det ikke ferdiggjorte slagskipet, [[«Richelieu» (1939)|''Richelieu'']]. Dette skipet var et av de mest avanserte og velutviklede krigsskipene i den franske flåten. Det hadde seilt fra [[Brest (Frankrike)|Brest]] i [[Frankrike]] den [[18. juni]], før tyskerne hadde kommet til havnen. ''Richelieu'' var da omkring 95% ferdig. Før Vichy-regjeringen ble etablert, hadde [[HMS Hermes (95)|HMS ''Hermes'']], et britisk hangarskip, kjempet sammen med de franske styrkene i Dakar. Da vichyregimet hadde fått makten, forlot ''Hermes'' havnen, men det ble på vakt og fikk selskap av den australske, tunge krysseren [[HMAS «Australia» (D84)|HMAS «Australia»]]. Fly fra ''Hermes'' hadde angrepet ''Richelieu'' og hadde også klart å ramme det med en torpedo. Det franske skipet kunne ikke lenger seile, men det var fortsatt i stand til å fungere som et flytende kystbatteri. Tre Vichy-ubåter og flere lette skip var også til stede i Dakar. En styrke på tre kryssere (''Gloire'', ''Georges Leygues'' og ''Montcalm'') og tre jagere hadde forlatt [[Toulon]] bare noen få dager tidligere. ''Gloire'' ble bremset på grunn av mekaniske problemer og ble oppdaget av ''Australia'' og beordret til å seile til [[Casablanca]]. De to andre krysserne og jagerne klarte å flykte fra de forfølgende allierte krysserne og nådde trygt Dakar.