Redigerer Skansen (Stavanger) (avsnitt)

== Utbygging, blokkhus og kanoner ==
Når Skansen ble bygget første gang vet vi ikke sikkert. Kuholmen var en del av kongens gård i Stavanger. Den ble trolig gitt til byen Stavanger under [[den nordiske syvårskrig]] og senest i 1567.<ref>Arne Kvitrud: Stavangers middelaldergeografi – Betraktninger om kongens gård og odelskirke i Stavanger, Ætt og heim, 2013.</ref> Det kan ha vært i anledning av at byen trengte å bygge et forsvarsanlegg mot sjøen etter svenskenes erobring av [[Trondheim]], og mislykkede forsøk på å ta [[Bergen]] fra sjøen i 1564.<ref>Arne Kvitrud; Stavanger i middelalderen, foredrag for Storhaug historielag, 16. oktober 2013.</ref>

Anlegget ble trolig ødelagt i bybrannen i 1617. I 1622 ble det vedtatt at blokkhuset på Kuholmen skulle gjenoppbygges.<ref>[[Andreas Emil Erichsen]]: "Samlinger til Stavangers historie", Stavanger, 1903, side 100.</ref> I 1656 var Blokkhuset og [[Batteri (artilleri)|batteriene]] delvis ødelagt av uvær, og måtte repareres.<ref>Stavanger Byarkiv, Privatarkiv Axel Kielland, pakke 3.</ref> Under [[den store nordiske krig]]en, ble det i 1716 bygget 19 favner ekstra steinmur, og det ble gjort reparasjoner på det øvrige anlegget.<ref>Sverre Steen: Stavanger Borgervebning, utgitt av Stavanger Lithografiske Anstalt, 1925, side 27.</ref> I anledning besøket av kong [[Kristian VI]] i 1733, ble Skansehuset gjenreist, kanonene fikk igjen skikkelig underlag, stein og jord ble kjørt fram, nytt flagg og store mengder krutt ble kjøpt inn.<ref>Johannes Elgvin: En by i kamp, Stavanger, 1956, side 271.</ref>

I 1644 var det fem jernkanoner, fem basser (små kanoner som lett kunne dreies rundt på en fast fot) og sju kobberkanoner. Kobberkanonene ble gitt av Jørgen Kaas, som var lensherre på [[Kongsgård]] i perioden 1601-1617. De sju kobberkanonene ble i 1665 overført til [[Akershus festning]]. I 1745 var det ti jernkanoner,<ref>[[Bendix Christian de Fine|de Fine, Bendix Christian]]. Stavanger amptes udførlige beskrivelse. Utgave ved Per Thorson, Stavanger, 1987, side 88. Manuset er fra 1745.</ref> kanskje de samme ti som i 1644.