Redigerer Skandinavisme (avsnitt)

== Skandinavismens fremvekst ==

De første tegnene på en ''skandinavisme'' kom allerede på [[1700-tallet]] fra akademiske og litterære kretser i Danmark. Dansker/nordmenn og svensker hadde gjennom lengre tid vært erkefiender og ført mange kriger mot hverandre, men skandinavistene mente man heller burde se på hverandre som brødre.

Under den svenske kongen [[Gustav III]]s besøk i [[København]] i 1787 ble han hilst med en artikkel i tidsskriftet ''[[Minerva (dansk tidsskrift)|Minerva]]'' hvor det ble beskrevet hvilken glede enhver skandinav måtte kjenne over å se de tre folkegruppene vandre hånd i hånd. I 1792 holdt den danske professor [[Frederik Sneedorff]] et foredrag i det Nordiske selskapet i [[London]] om betydningen av «de tre nordiske rikenes forening». I 1796 ble [[skandinavisk litteraturselskap]] dannet i København og utgav i en rekke år et tidsskrift, ''Skandinavisk Museum''; hensikten var å utbygge de litterære forbindelsene mellom de tre folkene, men etter ganske kort tid ble det en slutt på svenske bidrag.

De skandinaviske regjeringenes politikk vekslet på den tiden mellom forbund og krig. Danmark angrep Sverige i 1808 etter diktat fra [[Napoleon]], og den svenske kongen [[Gustav IV Adolf]] hadde planer om angrep både mot Norge og Sjælland. Under slike forhold var det ikke underlig at Norges løsrivelse fra unionen med Danmark og tvungen forening med Sverige virket i antiskandinavisk retning. Utover på 1800-tallet ble det imidlertid tettere kulturelle bånd, professorer og studenter fra Københavns og Lunds universiteter begynte å holde kontakt. At det i 1828 ble fast ruteforbindelse med dampbåt mellom [[Malmö]] og København underlettet kontakten. I 1839 besøkte et stort antall svenske studenter København og skåltaler ble utbragt for den «nordiske treenigheten», samme år ble det første skandinaviske naturforskermøtet holdt i Gøteborg.

Skandinavismebevegelsen var inntil 1830-årene sentrert om litterære og vitenskapelige forbindelser, og spesielt den svensk-norske kong [[Karl III Johan]] var uttrykkelig mot en politisk skandinavisme. Den svenske utenriksministeren Gustaf af Wetterstedt sendte i 1837 ut et sirkulære til de svenske ambassadene med advarsel mot forsøk på å forstyrre den eksisterende orden i de tre skandinaviske land. At skandinavismen fikk en politisk side var mye grunnet danske forhold; mot slutten av 1830-tallet vokste det frem en nasjonalliberal opposisjon mot eneveldet og en interesse for den danske språkminoriteten i [[Slesvig (hertugdømme)|Slesvig]] og muligheten for å knytte provinsen nærmere til Danmark.

De danske nasjonalliberale under ledelse av [[Orla Lehmann]] og [[Carl Ploug]] fremmet sine synspunkter gjennom avisen ''Fædrelandet'' og hevdet at Danmarks sak også var en felles skandinavisk sak. De nasjonalliberales kamp ble møtt med sympati fra svenske og etterhvert også norske studenter. Felles skandinaviske studentmøter ble forum for å fremme saken, i 1842 besøkte svenske studenter fra Lund igjen København og i 1843 møttes studenter fra København og Lund i Uppsala.

Den svenske regjeringen var fremdeles negativ; i 1844 ble et planlagt studentmøte i København innstilt etter henstilling av den svenske kongen [[Oscar I]]. Året etter, i 1845 ble det imidlertid holdt et studentmøte i København hvor også norske studenter deltok og entusiasmen steg til nye høyder. Orla Lehman holdt en flammende tale hvor han lovet «sette i pant sin ære og sjelefred» for den store sak. Talen førte til etterforskning, men Orla ble frikjent noe som ytterligere forsterket dens virkning. Studentene hadde godtatt Sveriges og Norges forpliktelse til å støtte Danmark for å bevare Slesvig for det skandinaviske norden.