Redigerer Skala (musikk) (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Tonene i en skala regnes oftest opp fra den laveste til den høyeste. De fleste skalaer gjentas i alle oktaver. Det vil si at alle trinn i skalaen finnes i enhver tenkelig [[oktav]]. En slik skala kan betraktes som en ring av [[toneklasse]]r. For eksempel kan [[dur|C-durskalaen]] beskrives som en sirkel av tonene C-D-E-F-G-A-H-[C] der rekken begynner på nytt fra den siste C-en. C-durskalaen finnes derfor på mange forskjellige tonehøyder ([[frekvens]]er): den kan starte på C' (midt på pianoet) og gå opp til C", eller begynne på C"' og gå opp til C"".

Skalaer kjennetegnes av [[intervall (musikk)|intervallene]] de inneholder:
* de kan for eksempel være [[diatonisk skala|diatoniske]], [[kromatisk skala|kromatiske]] eller [[heltoneskala]]er
og av antallet [[tone]]r de inneholder:
* Svært vanlig: [[Pentaton skala|Pentatone]], [[heksaton skala|heksatone]] og [[Septaton skala|septatone skalaer]] har henholdsvis fem, seks og sju toner
* I førhistorisk musikk: ''ditoniske'', ''tritoniske'' og ''tetratoniske'' skalaer med henholdsvis to, tre og fire toner
* I [[jazz]] og [[samtidsmusikk]]: [[oktaton skala]], med åtte toner.
Gjennomgående skala i et musikkstykke kan enten beskrives ut ifra fremførelse eller komposisjon, eller brukes som utgangspunkt for en komposisjon. Trening i bruk av skalaer har vært en del av opplæring i musikalsk komposisjon i mange hundre år. En eller flere skalaer kan brukes i en komposisjon, for eksempel i [[Claude Debussy]]s ''[[L'Isle Joyeuse]]''. Nedenfor er den første skalaen en heltoneskala, mens nummer to og tre er diatoniske skalaer. Alle tre er brukt i starten av Debussys stykke. 

[[Fil:Whole tone, lydian, and major scales.PNG|400px|Den lydiske skala i midten fungerer som et mellomledd mellom heltoneskalaen øverst og duskalaen nederst]]

I engelskspråklig musikkteori nevnes første tonen i en skala som tonika, skalaens sentrale og mest stabile trinn. (Dette må dog ikke forveksles med den [[diatonisk funksjon|diatoniske funksjonen]] [[tonika]]). Ut ifra det har de andre trinnene fått nummer etter hvor mange trinn over tonika de er. For eksempel: Tonene i en C-dur-skala (C,D,E,F,G,A,H) kan gis nummer {1,2,3,4,5,6,7} i forhold til grunntonen C. Enhver henvisning til en tone med et nummer forteller hvilken tone som er valgt som tonika.

Slik navnsetting av trinn er avhengig av at man velger en grunntone, så nummerering gjelder ikke skalaen i seg selv (jf. ''terminologi'') men skalens modi. Eksempel: Hvis vi tar for oss den C-diatoniske skala med A som tonika, får vi A=1, H=2, C=3 og så videre. Avstanden mellom to bestemte trinn i en skala er uavhengig av hvilken tone som kalles tonika.

I engelskspråklig musikkteori har trinnene 2–7 i en [[durskala]] fått navnene [[supertonika]], [[mediant]], subdominant, dominant, [[submediant]] og [[subtonika]]. Igjen må disse betegnelsene ikke forveksles med [[subdominant]], [[dominant]] og deres medianter som diatonisk funksjon.

Når tonene i en skala skal få navn, er det vanlig å gi hvert trinn navn med utgangspunkt i hver sin bokstav; A-diatonisk skala skrives A – B – C♯ – D – E – F♯ – G♯ snarere enn A – B – D♭ – D – F♭ – E♯♯ – G♯, som er [[enharmonisk]]. Slik navnsetting er dog ikke mulig i skalaer med mer enn syv toner.