Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

== Historie ==
{{Se også|Samenes historie}}

I tidlige tider var størsteparten av befolkningen i det som i dag er Norge bosatt ved kyst- og fjordstrøk. Menneskene som levde her tilhørte to etniske grupper, nemlig [[samer]] og [[germanere]]. Germanernes kultur utviklet seg til den [[norrøne]] og senere norske kulturen. Ordet «finn» (fenni) ble benyttet først av den romerske historikeren [[Tacitus]] i år 98, og senere brukt i skriftlige norrøne kilder.<ref name=Nie122>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 122.]]</ref>

Forskere beskriver samene i [[jernalderen]], rundt 500 år før Kristus, som mobile [[fangst]]folk, mens den norrøne befolkningen er bofaste bønder. Imidlertid peker nyere forskning på at samene nok ikke bare drev med fiske og fangst, men begynte med [[gård]]sbruk rundt slutten av jernalderen. Likeledes har sannsynligvis den norrøne befolkningen også dradd på lange reiser for å drive fangst og fiske. Dermed har begge de to [[Etnisitet|etniske gruppene]] overlappet hverandres livsform.<ref name=Nie122/>

Samenes opprinnelige livsform med fangst og fiske omtales som en veidekultur.<ref name=V>{{Kilde artikkel | forfattere = Vorren, Ørnulf | tittel = Kystsamenes husformer | publikasjon = Ottar | forlag = Universitetet i Tromsø | år = 1982 | bind = 4 | side =59–68 |  doi = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500015}}</ref>

=== Sjøsamene i vikingtiden ===
==== Samenes områder og levesett ====
[[Fil:Ohthere.jpg|mini|Åpningslinjen til Ottars fortelling på [[angelsaksisk]], fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn...» ]]

Kilder fra 900-tallet forteller at samene drev med jakt, fangst, skigåing, båtbygging, husdyr, og at de gjorde tjeneste hos konger og høvdinger. Da [[Ottar fra Hålogaland]] besøkte England rundt år 890 fortalte han at nord for ham er bare ødemark, men at det finnes samer der. Disse driver jakt om vinteren og fiske om sommeren. Ottar nevner også at han tar [[skatt]]er fra samene i form av pels av mår, rein og bjørn, samt fjær, hvalbein og skipstau. Også [[sagalitteratur]] forteller om sjøsamisk næringsstruktur.<ref name=KS4>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 4.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 124.]]</ref>

En regner med at samer og norrøne folk har hatt et naboskap minst siden 500-tallet. Noen holdepunkter for dette er urnordisk språkpåvirkning i [[Samiske språk|samiske dialekter]], et annet er [[Gravfelt|gravfunn]] fra rundt 700-tallet. Gravfunnene tyder på like inntektsformer, der nordiske fiskerbønder tok til seg kulturelementer fra samiske veidefolk.

Det er funnet spor etter samer langs kysten fra Nordmøre til Murmansk, både arkeologiske spor og senere i skriftlige kilder. Samene har både bodd inne i fjordene, langs kysten og på øyene langs kysten.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 123–124 .]]</ref> Dermed besto store deler av Kyst-Norge av to kulturer.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 187.]]</ref>

==== Konflikt eller harmonisk sameksistens? ====
I historieforskningen har en ment at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringstokt. Utover fra 1970-årene skjedde en endring i tolkningen der en mente at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsalianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene.<ref>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 194–196.]]</ref>

Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden.<ref name="ReferenceA">[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 215–216.]]</ref>

==== Samenes båtbygging ====
[[Fil:Olaus Magnus - On Boats that are put Together with Sinews and Tree Roots.jpg|mini|Samisk båtbygging illustrert i bokverket [[Historia de gentibus septentrionalibus]] av den svenske biskopen [[Olaus Magnus]].]]

[[Snorre Sturlason]] og [[Eirik Oddsson]] forteller om sjøsamer som bygde store båter. Disse var ikke klinket, men bundet sammen med sener etter samisk tradisjon. Skipet [[«Ormen»]], som Radu den Rame i [[Salten]] fikk bygget, er vurdert til enten helt eller delvis være bygget av samer. Bak denne tolkningen ligger utsagnet om at Raud hadde mange samer i sitt følge.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 288.]]</ref> I tillegg til sagaberetningene understøtter arkeologiske funn at samene var gode båtbyggere allerede i jernalderen eller tidlig middelalder.

Samene som bodde inne i fjordene hadde god tilgang til tømmer for båtbygging. Derimot var tilgangen til trær heller dårlig for de norrøne folkene ved kysten. En regner derfor med at det var samene som stod for mye av båtbyggingen, i alle fall de største skipene. Uansett anses kunnskapen om båtbygging å ha vært noe som samer og norrøne folk begge hadde.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 135.]]</ref>

Senere på 1600- og 1700-tallet er samenes båtbygging dokumentert i mange skriftlige kilder, en regner derfor at dette er en kontinuerlig tradisjon siden tidlig middelalder.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 289.]]</ref> Sjøsamene bygde [[nordlandsbåt]]er som ''firroinger'', ''seksroinger'', ''åttringer'', men mest kjent er de for bygging av [[jekt]]er i nordlige deler av Nord-Norge. Dette var større skip for transport av varer mellom Nord-Norge og Bergen. Spesielt på 1500-tallet var det stor befolkningsvekst og oppgang i fiskeriene, samiske båtbyggere hadde da gode tider. Fra 1700-tallet kjenner en til at sjøsamene i fjordene i [[Ofoten]], [[Tysfjorden]] og [[Vesterålen]] hadde spesialisert verktøy og smier for båtbygging. I Finnmǫrk (dagens [[Finnmark]]) kjenner en også til at sjøsamene drev med båt- og jektebygging vår og høst, som en del av sesongsyklusen.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 389.]]</ref> De aller største jektene i Nord-Norge ble bygget av samene ved [[Altafjorden]].<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 390.]]</ref>

=== Sjøsamene i middelalderen ===
==== Fiske og husdyrhold ====
Kommersielle fiskerier som lofotfisket ble etablert i middelalderen rundt år 1000.<ref name=Hol288>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 288.]]</ref> Et aktuelt spørsmål er om samene var med helt fra begynnelsen. Noen skriftlige kilder tyder på at samene deltar rundt 1100-tallet, blant annet omtaler [[Passio Olavi]] et fiskeri som antas å være vårtorskefiske i Finnmǫrk, der lokale samer deltar og nordmenn var tilreisende. Med deltagelse i fiske for salg ble dette en viktig aktivitet blant flere andre oppgaver som samene drev med. Videre antas det at ''[[siida]]en'' (en type grendelag) kunne ha organisert samenes fiskerier.<ref name="ReferenceA"/><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 220–221.]]</ref><ref name=Hol290292>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 290–292.]]</ref>

Et annet spørsmål er når sjøsamene begynte å holde husdyr. Noen få arkeologiske funn i Salten og Ofoten kan tyde på samiske gårder allerede rundt 1000-tallet. En antar at det kan ha vært samiske gårdsbosetninger med jordbruk i [[Høy- og senmiddelalder i Norge|høymiddelalderen]] i dagens Sør-Troms og Nordland. Dette vil bety at sjøsamene kunne ha sluttet med nomadisk drift og heller ble boende på gårder. Lengre nord fikk samene husdyr som sau, geit og muligens ku, som de tok med seg på de sesongmessige forflytningene.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 221–222.]]</ref> Fra 1200- og 1300-tallet ble fiske og jordbruk sjøsamenes hovednæringer i Nordland, med deltagelse på [[lofotfisket]]. Fra før hadde samene solgt sel, hval og sjøfugl, så overgangen til lofotfisket var bare en fortsettelse av disse tradisjonelle næringene.<ref name=Hol290292/>

[[Fil:Kystsamisk befolkning nordnorge 1601.jpg|mini|Sjøsamer i Nord-Norge i henhold til det dansk-norske skattmanntallet av 1601. <br /><small>Illustrasjon fra Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

Senere finnes mer detaljert dokumentasjon i form av skattelister fra 1500-tallet. Disse forteller om sjøsamenes bosetning og leveveier. På begynnelsen av 1600-tallet blir så de dansk-norske skattelistene for samene systematiske. Figuren viser kart over skattemanntallet for sjøsamer fra 1601. Samene var da bosatt i alle større fjorder og større øyer nord for Bodø-halvøyen.<ref name=KS4/>

==== Finnekonger ====
Den samiske samfunnsorganiseringen har vært sett på som [[Egalitarisme|egalitært]], altså uten noen klare ledere. Nyere forskning har imidlertid kommet til andre oppfatninger. Deling av fangst er et aspekt som taler for det egalitære, men en tro at dette var situasjonsavhengig. Der fangsten ble foretatt av en gruppe, som for eksempel fiske og villreinfangst ble utbyttet fordelt kollektivt. Derimot for individuelle jaktformer ser en for seg at jegeren tok hele utbyttet. Gravfunn på den annen side tyder på sosial lagdeling. En tror derfor at det har vært et mangfold i sosial organisering, men dog med variasjoner både i tid og sted.<ref name=Hol349350>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 349–350.]]</ref>

De historiske kildene etter den svenske biskopen [[Olaus Magnus]] og den norske presten [[Peder Claussøn Friis]] omtaler ''finnekonger'' fra sagatiden. Disse omtaler også Finnmǫrk som et eget kongerike. Historikeren [[Håvard Dahl Bratrein]] har sett på mulighetene av samiske lederskikkelser. Bratrein har arbeidet med en kilde fra 1313 som omtaler en viss Martin finnekonge som dro til Bergen for å forhandle med kong [[Håkon V Magnusson]]. Anledningen var at den islandsk høvdingen [[Gizzur Galle]] hadde blitt satt inn som skatteoppkrever i Finnmǫrk, og at han for frem brutalt. Samene var da fattige og i stor nød, og Martin finnekonge ville be om skattelettelser.<ref name=Hol349350/>

==== Etablering av fiskevær i Nord-Troms og Finnmark ====
[[Fil:Olaus Magnus - On Finnmark and its Inhabitants.jpg|mini|Lys og mørke i Finnmark illustrert i bokverket [[Historia de gentibus septentrionalibus]] av den svenske biskopen [[Olaus Magnus]].]]

I tidlig middelalder kom bare norske [[Fiskerbonden|fiskebønder]] opp til Finnmǫrk for å delta i sesongfiske, ellers var det ikke noen gårdsbosetning hverken for nordmenn eller samer så langt nord.<ref name=Nie346>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 346.]]</ref>

Helt nord i Finnmǫrk fikk samene erfaring med nært og helårlig naboskap med norsktalende på 1200-tallet. Dette hadde sammenheng med at [[Hansaforbundet|hanseatene]] etablerte handelssamband og at fiskeriene var gode. Det ble i dette århundret etablert [[fiskevær]] ytterst på kysten der avstanden til fiskefeltene var kort.<ref name=Å1011>[[#Å|Aarseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 10–11.]]</ref> Det kom i denne tiden en del nordmenn som slo seg ned og ble fastboende. Disse var mer avhengig av [[Jektefarten|jektefart]] for handel med Bergen eller Trondheim for å få tak i mel og andre varer.<ref name=Nie346/>

Sjøsamene var del av mangfoldigheten i disse værene, der folk fra mange kanter av kysten deltok i sesongfiske.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 363.]]</ref>

==== Tradisjonelle bosetninger og næringsveier ====
[[Fil:Fishing boats at Vardø (cropped).jpg|mini|Fiskebåter i [[Vardø]] rundt 1900. {{byline|Ellisif Wessel}}]]

Tradisjonelt har sjøsamenes økonomi kretset om jakt, fangst og fiske. Et karakteristisk trekk er at de har foretatt forflytninger mellom forskjellige sesongboplasser. Dette for å utnytte de tilgjengelige ressursene best mulig.<ref>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 4–5.]]</ref> Skriftlige kilder fra 1600-tallet om sjøsamenes næringer i nordlige deler av Nordland og Sør-Troms beretter om at de drev med [[åker]]bruk, husdyr og fiske, i tillegg til jakt og fangst. De drev også med båtbygging og [[Smie|smiing]], noe norske fiskerbønder ikke drev med. Mer detaljert kjenner en til at sjøsamer i Tysfjord var mobile ved at de hadde vinterboplasser i ytre fjordområder og sommerboplasser inne i fjordene. De som bodde lenger nord i landet er ikke kjent for å ha drevet med åkerbruk, for dem var jakt og fangst det viktigste. Videre drev sjøsamene som bodde ute på øyer med reinhold.<ref>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 5–6.]]</ref>

På slutten av 1500-tallet kunne sjøsamenes årssyklus med skifte av bosted i Finnmark bestå av:<ref  name=Nie394>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 394.]]</ref>

* sommer – fiske og jakt på fugl ute i fjordene og på øyene, innsamling av egg, fjær og dun,
* høst – flytting innover i landet i fjordene, fiske i godt vært, ellers skogsdrift for tømmer til båtbygging,
* vinter – boplasser i fjellene under tregrensen med jakt og fangst og
* vår – boplasser ved sjøkanten for fiske i godt vær, i dårlig vær kunne aktivitetene ha vært båtbygging og jakt til fjells.<ref  name=Nie394/>

Lensherre over Nordlandene [[Hartvig Knudssøn Bille|Hartvig Bille]] skriver i 1609 at samene i [[Lofoten]], Vesterålen og [[Andøya]] betaler skatt og bruker «nordmenns habitt» (klesdrakt). Lenger sør på [[Helgeland]]skysten sier han at samene betaler «nordmannsskatt» og ellers hadde sluttet med samisk klesdrakt. Sjøsamene her var blitt som fastboende fiskerbønder å regne. Imidlertid har neppe [[Assimilering|assimilasjonen]] vært særlig sterk på 1600-tallet, samene hold fortsatt godt på sin kultur.<ref  name=Nie394/>

Et spesielt trekk med sjøsamenes fiske var at kvinnene var med, de både rodde og overnattet sammen med mennene på fiske.<ref name="ReferenceB">[[#Loe|Lorenz: ''Samefolket i historien'' side 77.]]</ref> For norske fiskere var det utenkelig at kvinner skulle være med på fiske, da folketroen forbød dette.

==== Skatter og nasjonstilhøringhet ====
Helt fra vikingtiden ser det ut til at en oppfattet samenes bosetningsområder, i alle fal ved kysten, som norske interesseområder. Etter rikssamlingen rundt år 900 bestemte kongen at den gamle retten høvdingene hadde hatt på ''finneskatt'' og oppkjøp av varer, skulle tilfalle ham. Fra 1200-tallet kom det til flere stridigheter om hvem som hadde rett til å ta skatter fra samene. I en overenskomst fra 1330 sies det at russerne har rett til å ta skatt fra samene langs kystområdene ned til [[Lyngen]] og østover mot [[Kjølen]]. Norges konge har rett til å kreve inn skatter fra samer helt til sørspissen av [[Kolahalvøya]] og helt ned til [[Kandalaksjabukta]] ved [[Kvitsjøen]]. Denne beskatningen foregikk fra 1200-tallet frem til rundt 1600.<ref>[[#Å|Aarseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 13–15.]]</ref>

Samene var ikke bare underlagt beskatning fra Russland og Danmark-Norge, men også Sverige. Russerne hadde interesser i kystene på Nordkalotten, men hadde måtte akseptere at samen utgjorde en kystbosetning som var Danmark-Norges domene og derfor utenfor deres kontroll. Derimot var samene i innlandet og fjordene noe som russerne anså som underlagt deres gamle skattekrav. Det finnes skattelister fra begynnelsen av 1600-tallet som viser at samene ble beskattet helt sør til [[Malangen]] av russerne. I områdene lengre sør til Tysfjorden var det Danmark-Norge og Sverige som krevde inn skatter fra sjøsamene.<ref name=Nie395397>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 395–397.]]</ref>

{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center"  
|+ Finnemantallet fra 1601 i Finnmark (Skatteytere i «de rette finnefjorder»)<ref name=Nie391392>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 391–392.]]</ref><ref>{{Kilde www  | url = http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/1601_Sjoesamemanntallet.pdf | tittel = Mandtal over sjøfinnene 1601. | besøksdato = 30. desember 2018 |forfatter = O.A. Johnsen | utgivelsesdato = | format =  |verk = | utgiver = lenvik-museum.no |sider =  | språk =  |doi =  |arkiv_url =  |arkivdato =  |sitat =  }}</ref>
! Sted !! Veranger <br />(Varanger) !! Thanenn <br />(Tana) !! Laxefiordt <br />(Laksefjord) !! Porsanger !! Alltenn <br />(Altafjord)
|-
| Manntall || 67 || 5 || 13 || 35 || 83
|}
<small> Anslagsvis kan antallet skatteytere mulitpliseres med fem for å få et overslag over antallet innbygere.<ref name=Nie391392/></small>

==== Tre muligheter for handelssamband ====
[[Fil:Peso dello stoccafisso.jpg|mini|[[Tørrfisk]] ble fra 1000-tallet en svært viktig norsk eksportartikkel, der torsk fra [[Lofotfiskets historie|lofotfisket]] mellom februar og april dannet basis for et økonomisk system der kornvarer ble importer til landet i bytte mot fisk. Handelen skjedde via Bergen der fiskerne fra Nord-Norge selv transportere varene langs Norskekysten. {{byline|Paolo Tonon}}]]

På 1500-tallet og spesielt i siste halvdel av århundret var det tre virksome handelssystemer som gjorde seg gjeldende på Nordkalotten. Det første var handelen via Bergen ([[nordlandshandel]]en) der Hanseatene kjøpte tørrfisk fra Nord-Norge og solgte korn. Et annet system ble drevet av handelsmenn fra [[Bottenviken]] som dro nordover for å handle med både samer i innlandet og ved kysten. Det tredje systemet drives av russiske handelsmenn som også ferdes ved kysten og i innlandet. Senere kom dette tredje systemet opp på et mer profesjonelt nivå, kjent som [[pomorhandel]].<ref name=H>{{Kilde artikkel | forfattere = Hansen, Lars Ivar | tittel = ...kommer the husar winter medh kiöbenskf till för:de Siöfinder... Kystsamer og handel på Nordkalotten i eldre tid | publikasjon = Ottar | forlag = Universitetet i Tromsø | år = 1982 | bind = 4 | side =44–58 |  doi = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500015}}</ref>

Den tradisjonelle nordlandshandelen var lite interessert i samenes pelsverk, dette var derimot de svenske handelsmennene (''birkarlene'') og russerne svært interessert i. De svenske birkarlene var også interessert i tørrfisk noe det var stor etterspørsel etter i Sverige. En annen ting var at den svenske kongen [[Gustav Vasa]] arbeidet for en sterkere og sentralstyrt stat, til dette formålet trengtes effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Utnyttelse av fiskeriene langs [[Nordkalotten]]s kyster ble sette på som en viktig strategi for å øke statlige inntekter.<ref name=H/>

De svenske handelsmennene brakte med seg matvarer som mel og smør, samt utstyr for fiskebåtene som hamp, tekstiler og jernvarer. Ofte skjedde handelen på samens vinterboplasser og birlkarlene holder derfor et stort antall rein for varetransport. Stedene birlkarlene dro til er Tysfjorden, Lyngen, [[Alta]] og [[Varanger]]. Dette var hovedstøttepunkter for videre transport ut til kystområdene. På denne tiden skjer det også at en del innlandssamer blir [[nomade]]r, altså at de driver sesongmessigste forflytninger av større reinflokker over store avstander. Disse nomadiske samene blir et bindeledd mellom sjøsamene og de svenske handelsfolkene, men delvis solgte de også sine egne produkter. Spesielt var de interessert i å kjøpe opp skinn som ble solgt videre til birlkarlene.<ref name=H/>

Selv om flere forhold rundt sjøsamenes handel og næringsveger på 1500-, 1600- og 1700-tallet er uklart, har flere historikere ment at samene var bedre rustet til å møte kriser og nedgangstider enn nordmennene. Årsaker er påpekt å være deres allsidig ressursutnyttelse og flere handelsmuligheter enn bare nordlandshandelen som nordmennene var avhengig av. Imidlertid regner en med at sjøsamene i dagens Nordland og Troms på 1700-tallet var like tilknyttet nordlandshandelen som nordmennene, selv om regionale forskjeller fantes.<ref name=H/>

Amtmann [[Hans Hansen Lilienskiold]] skriver rundt 1700 at samene som ikke var avhengig av noe handelsmonopol (nordlandshandelen), greier seg bedre enn nordmenn som har latt seg bli avhengig av dette. Blant annet var nordlandshandelen preget av tidvis sviktende tilførsel.<ref name=V/>

=== Geopolitiske rivaliseringer om Nordkalotten ===
{{Hovedartikkel|Kalmarkrigen}}

==== Tre stater i konflikt om skattelegging av samene ====
[[Fil:Christian IV of Denmark.jpg|mini|Danmark-Norges svar på andre lands interesse for Nord-Norge var i form av diplomati og et økt sjømilitært oppsyn. Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] reise til Finnmark og Kolahalvøya i 1599 skulle demonstrere at Danmark-Norge hadde suverenitet over Nordkalotten og havområdene utenfor.<ref name=Å1620/>]]

På 1500-tallet var det tre stater som hadde interesser i nordområdene der samene hold til; Danmark-Norge, Sverige og Russland. I [[senmiddelalderen]] gikk de dansk-norske interessene mer og mer over til å dreie seg om kystfisket, mens [[pelshandel]] som siden vikingtiden var av interesse i nordøst, gradvis ble et russisk og svensk anliggende.<ref name=Å1620>[[#Å|Aarseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 16–20.]]</ref> Der det tidligere var tre stater som krevde skatter fra samene, var det fra midten av 1500-tallet Danmark-Norge og Sverige som krevde skatt fra samer fra Varanger og ned til Tysfjord.<ref name=Nie395397/>

Da Kong [[Karl IX av Sverige]] ble kronet i 1607 tok han tittelen ''De lappars i Nordlanden Konung''. Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge som del av Sverige. Det ble samme år innsatt en spesiell [[stattholder]] i Lappmarken, som også inkluderte Finnmark len.<ref name=Å2023>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 20–23.]]</ref> Med utgangspunkt i gamle skattekrav til samene forsøkte den svenske kongen å få overhøyhet over Finnmarksfjordene.<ref name=Nie395397/>

Christian IV ville ikke tillate at svenskene skulle få kontroll over både kyst og innland fra Tysfjord til Varanger. Danmark-Norge erklærte Sverige krig, men kamphandlingene foregikk langt unna Nord-Norge. De avgjørende krigshandlinger fant sted ved [[Kalmar]] i sør Sverige, derfor kalt [[Kalmarkrigen]].<ref name=Å2023/>

==== Kalmarkrigen og dens konsekvenser ====
[[Fil:Wojna Kalmarska 1611 ubt.jpeg|mini|[[Kalmarkrigen]] ble først og fremst utkjempet mellom dansker og svensker langt unna Nordkalottens kyster, til tross for at dette territoriet var utgangspunkt for konflikten.]]

Sjøsamene ble påvirket av krigstilstanden, selv om det knapt kom til noen krigshandlinger i Norge. Blant annet ble de pålagt å flytte fra fjordene og ut på øyene. Dessuten at de måtte ta med seg alle båter for å vanskeliggjøre mulige svenske fremstøt.<ref name=Nie395397/><ref name=Å2023/>

Da det kom til fredsslutning måtte Sverige oppgi alle sine krav om skatter fra sjøsamene. Dermed kunne de heller ikke kreve noen overhøyhet til kysten i Nord-Norge.<ref name=Å2023/> Etter Kalmarkrigen kom hele området med sjøsamer fra Helgeland til Varanger under kontroll av Danmark-Norge. Samene i kystområdene ble deretter oppført i skattelistene, [[manntall]]et, i [[Bøteregister|bøteregistrene]] og [[Kirkebok|kirkebøkene]].<ref name=Å2023/> Fra nå av skulle sjøsamene i de såkalte ''rette finnefjorder'', det vil si fjordområder der de var nesten eneste befolkning, betale ''finneskatt''. Samer ute på øyene sammen med norske fiskerbønder skulle fra da av betale vanlig landskatt og leidang. Historikerne mener at dette er de første omfattende tiltak for assimilasjon av samene.<ref name=Nie395397/>

I ''[[Lappekodisillen|Lappekodisillen av 1751]]'' het det at svenske samer skulle få lov til å bruke kystområdene i Nord-Norge til sommerbeite for reinflokkene. Innlandssamene fikk etter hvert store reinflokker, dermed førte dette til press på enkelt områder der sjøsamene hold til. Dette i så stor grad at bofaste samer som holdt noen få reinsdyr måtte oppgi denne næringsveien.<ref name=Å2426>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng’' side 24–26.]]</ref>

I 1826 ble grensen mellom Norge og Russland endelig trukket opp, men dette fikk liten innvirkning på sjøsamene (imidlertid ble andre samer berørt).<ref name=Å2426/>

=== Nedgangstid og uår på 1600-tallet ===
==== Endrede markedsforhold for tørrfisk ====
På grunn av reformasjonen ble ikke lenger faste en viktig del av nordeuropeisk kultur. I fastetiden kunne folk ikke spise kjøtt, men fisk var tillatt. Når denne tradisjonen ble borte etter reformasjonen ble markedene for fisk fra Nord-Norge redusert. En annen hendelse var at Hansaforbundet brøt sammen i løpet av 1600-tallet. Dette førte til at transporten og omsetningen av fisk fra Norge til Europa fikk store problemer. Ytterligere vansker oppstod på grunn av mye uvær og svart hav (feilslått fiske). Kystbefolkningen i Nord-Norge fikk i denne tiden store problemer med å livnære seg av fiske. Folk forflyttet seg sørover og folketallet sank kraftig i fiskeværene nordpå.<ref name=Å1920>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 19–20.]]</ref>

En del nordmenn flyttet inn i fjordene for å finne nytt livsgrunnlag i landbruket. Dermed gikk de i næringen til samene som hadde vært nesten alene i fjordene nord for Salten.<ref name=Å1920/> I en del fjorder ble sjøsamene fortrengt og det kom til konflikter mellom dem og nordmenn. Rettssaker der samer anklages for trolldom på 1600-tallet forteller om uvennskapet som oppstod. Historikeren [[Jens Petter Nielsen]] har beskrevet interessekonfliktene i Altafjorden der sjøsamene ble fortrengt. Nordmennene overtok først samiske boplasser, senere ble samenes rett til den tilhørende utmarken fratatt dem.<ref name=Nie439444>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 439–444.]]</ref>

==== Finneodel ====
Selv om det oppstod konflikter mellom samer og nordmenn utover på 1600-tallet, gjorde myndighetene tiltak for å få samenes lojalitet. I den vanskelige krigstiden på begynnelsen av 1600-tallet fikk sjøsamene fra Salten til Malangen en spesiell rettighet (privilegium) til dyrkningsjord. Dette var plasser som de hadde ryddet i allmenningene, men som ikke var innført i matrikkelen. Systemet var kjent som ''finneodel'', og skulle etter tradisjonen ha blitt til under [[Håkon IV Håkonsson]] på 1200-tallet. Disse jordlappene betalte de ikke noe avgift for, bare andre indirekte skatter, som fra 1600-tallet ble utvidet til en liten avgift til forsvaret (''finneleidang''). Finneodelen ble en beskyttelse av livsformen sjøsamene hadde. I nedgangen som fulgte på 1600-tallet var dette til hjelp for å takle vanskene.<ref name=Nie439444/><ref name=Å26>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 26.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 313–314.]]</ref>

Samtidig med den dårlige utviklingen i fiskeriene la samene om sine næringsveger på 1500- og 1600-tallet. Pelsdyr minker i antall og pelsmarkedene i Europa får innført pels fra Sibir og Nord-Amerika. I kyststrøkene økte den samiske befolkningen. Samenes tradisjonelle veidekultur går på 1500- og 1600-tallet over til mer spesialiserte næringsveger. Tamreindrift fikk en større plass, fiske både i sjøen og innlands ble viktigere og husdyrhold utvikles også. Sør for Malangen startet samene dyrking av korn på nybrottsplasser. Utviklingen fører til flere kulturelle grupperinger kjennetegnet at geografisk tilhørighet og næringsveger. Rundt 1600 avvikles veidekulturen gradvis og samene driver kombinasjonsbruk mellom flere nærigner.<ref name=Å1920/>
Historikeren Einar Niemi har konkludert med at samene i Varanger begynte med småfe rundt 1600 og storfe rundt 1650. Jakt på rein og annet vilt var da i nedgang.<ref name=Nie439444/>

==== Ganding og trolldom ====
Samene var kjent for å kunne [[ganding]], det vil si kaste forbannelser over folk. Hekseforfølgelser tok til utover 1600-tallet, og i 1609 fikk lensherre for Nordlandene [[Hartvig Knudssøn Bille]] en instruks fra kongen om at samene spesielt måtte følges opp. To konkrete saker fra Nordland dreier seg om en same fra Tysfjord og en annen fra [[Sørfold]] som ble henrettet i henholdsvis 1612 og 1615. Begge disse var menn. En kjenner til to norske kvinner som ble brent på bål i Finnmark på grunn av trolldomskunster de hadde lært av samer. Dette uten at en kjenner til noen reaksjon mot de samiske kvinnene.<ref name=Huk8285>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 82–85 .]]</ref>

For kirken var det et mindre problem at de hedenske samene drev med trolldom, men ikke akseptabelt at de kristne drev med slikt. Således kan det se ut som om samene ble forfulgt for trolldom i mindre grad enn ha som kunne ha vært forventet. På slutten av 1600-tallet sluttet hekseforfølgelser helt.<ref name=Huk8285/>

=== Endringer frem til moderne tid ===
I et manuskript fra Det kongelige bibliotek i København med tittel ''Om Lappernis Waesen i Lewemaade og Afguds Dyrckelse i Nordlandene fra forrige Tiider'' er det en beskrivelse av samekulturen på 1700-tallet. Manuskriptet har ukjent forfatter, men gir en beskrivelse av samer (lapper) i Nordlandene. Sjøsamene, som alment kalles for ''bygdelapper'', bor ute ved kysten eller i utmarken, de har ryddet sine boplasser, pløyer jordene, sår og har kreatur og bor ellers som bønder. De gjorde ellers stor nytte av skogen som blant annet brukes til ved. De med best råd har reinsdyr som de lar svenske samer passe, samt at de melker reinen og lager ost og smør som sjøsamene får på høsten. For dette betaler sjøsamene med fisk. Sjøsamene beskrives som norskkyndige, men taler samisk seg imellom. De unge samene er i sin «Gudskundskap» på alle måter like så gode som bufolk, det vil si den norske allmuen. Mange av bygdesamene hadde også ord på seg for å være gode snekkere og båtbyggere, blant annet bygger de jekter. Noen er også gode smeder. Manuskriptet omtaler også samer som var så fattige at de vandrer rundt i bygdene og tigger. Disse har svensk opphav og det forklares at de ikke har greid å betale sine årlige skatter. Skattene i Sverige omtales som høye og de som har blitt utarmet har blitt jaget derifra. Spesielt på Helgeland omtales det at fattige samer flakker rundt i båter, gjør arbeid for bøndene og får betaling i form av mat. Når vinteren kommer kjøper de eldre hester som de spiser. I andre tekster omtales de fattige svenske samene som ''markefinner''.<ref name=FP>{{Kilde bok | forfatter= Fjellström, Phebe | redaktør= | utgivelsesår= 1985 | tittel= Samernas samhälle i tradition och nutid | utgivelsessted= Umeå | forlag= P. A. Nordstedt & Söners Förlag | isbn= 91-1-853222-5 | språk= Svensk | url = | side = 27–31}}</ref>

==== Påvirkning av innflyttere ====
I Nord-Troms og Finnmark var sjøsamene så å si alene i sine bosetningsområder, og selv da det på slutten av 1700-tallet kom norske og finske tilflyttere kom de ikke inn på samenes områder. Derimot i områder lengre sør som i Ofoten, kom det norske bosettere så tidlig som fra slutten av 1500-tallet. Samenes respons på dette er å flytte ut til mer marginale områder. På lang sikt ble samene assimilert med nordmenn i disse områdene.<ref name=KS6>[[#KS|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 6.]]</ref>

Denne forskjellen på påvirkning fra andre innflyttere gjør at områdene med sjøsamer i Nord-Troms og Finnmark har hatt en større stabil bosetning. Dermed har sjøsamene i disse områdene drevet med tradisjonelle næringer som fiske, husdyrhold og utmarksnæringer opp til moderne tid. Her har også noen drevet med reindrift, om enn som en binæring. I Finnmark har systemet med sesongmessig bosetninger vært drevet helt frem til begynnelsen av 1900-tallet, deretter ble sjøsamene bofaste.<ref>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 6.]]</ref>

==== Sjøsamenes næringsveger i forandring ====
I dagens Nordland og Troms hadde utviklingen ført til tre kategorier samer rundt år 1600; de tidlig etablerte sjøsamer (''bufinner''), [[bygdesamer]] (''skovlapper'' eller ''markefinner'') og ''fjellapper'' som lever nomadisk. Bygdelapper hadde svensk avstamning og hadde vandret over for å slå seg ned i utkanten av norske kystbygder. Markefinner ble de derfor også kalt fordi de slo seg ned i «marka», som ofte var tidligere sommerboplasser.<ref name=Å1213>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 12–13.]]</ref>

[[Fil:Kystsamer fjellsamer skogsamer.jpg|mini|Skisse som viser ulike tilpasninger for samisk reindriftsnomadisme med trekkrute gjennom året. <small>Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

En driver for sjøsamenes liv og næringer har vært utviklingen for innlandssamene. Frem til 1500- og 1600-tallet drev innlandssamene med jakt, fiske og fangst, men etter dette gikk de mer over til mer reindrift. Da antallet rein økte måtte de ta større området i bruk, noe som gjorde at kystområder ble utnyttet til sommerbeite. Etter som dårlige beiteår, reinpest og andre vansker inntraff bestemmer innlandssamer seg for å heller satse på et liv ved kysten. Dette skjer gjerne med tilknytning til gamle sommerbeiteområder. I nordlige deler av Nordland og Sør-Troms bosatte disse nye sjøsamene seg i ubebodde områder, eller andre områder som de ut fra sine forutsetninger kunne utnytte.<ref name=KS6/> Disse nye bosetningene for kystsamer vokste til å bli store bygder i enkelte fjorder. Helt frem til rundt 1940 var disse bygdene basert på fiske og jordbruk. I motsetning til den tidligere etablerte kystsamebefolkningen kan det se ut til at de utnyttet utmarken i større grad, hvilket vil si jakt, fangst, bærplukking, skogsdrift og noe reindrift.<ref name=KS7>[[#K|Kalstad og Storm: ''Bosetningsmønstre'' side 7.]]</ref>

Sjøsamene hadde kraftig befolkningsvekst fra 1500-tallet og helt ut til 1900-tallet. Derimot sank den norskspråklige befolkningen i Finnmark frem mot år 1800. De norskspråklige befolkningen var bare halvparten så stor i år 1900 som den var i år 1550. Samene i fjordstrøkene hadde på samme tid økt til det fire- eller femdobbelte. Årsaker til dette mener historikeren er at samene hadde et allsidig næringsgrunnlag og skaffet mye mat fra havet. I tillegg kunne de dra nyte av handelskontakter mot både svenske- og russiske kjøpmenn, slik at de ikke på samme måte som nordmennene var avhengig av nordlandshandelen.<ref name=Å2426/>

Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

I henhold til etnografen [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.<ref name=FP/>

==== Pomorhandel med Russland ====

{{utdypende artikkel|Pomorhandel}}
Pomorhandel med russiske skippere og bønder kjenner en til fra 1700-tallet, men den går lengre tilbake i tid. Det foregikk byttehandel med livsviktige varer om sommeren i kyststrøkene. Dette passet godt med sjøsamenes årsrytme, blant annet med sommerfiske i fjordene. Den viktigste varen var brødmel. Pomorhandlene var ulovlig og norske handelsborgere motarbeidet den. Imidlertid innså myndighetene at det var nyttig at livsviktige varer fant veien til Finnmark, dermed så de mellom fingrene med virksomheten.<ref>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 27.]]</ref>

==== Eiendom og rettigheter ====
Finneodelen som ble innstiftet på begynnelsen av 1600-tallet kom under press i slutten av århundret og utover på 1700-tallet. Det var mange nordmenn som ville flytte inn i fjordene i Nordland på denne tiden, mulighetene for boplasser kom når sjøsamene solgte sine gamle ''finnejorder''. Samene solgte eiendommene for å sanere gjeld. Eiendommene ble gjerne kjøpt opp av kjøpmenn, prester og sorenskrivere og solgt videre til innflyttere.<ref name=Huk144145>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 144–145.]]</ref>

Myndighetene likte ikke denne utviklingen. Kongen ga i 1727 beskjed om at samenes privilegier skulle undersøkes, og at nye byrder ikke måtte pålegges. Kongen skriver at «en del av de norske undersåtter i Nordlandene gjør finnerne og lapperne sammensteds atskillig innpass og uret i de småe plasser, som en del av disse fra arilds tid, innerst i fjordene på en del steder ... har oppryddet».<ref name=Huk144145/>

Presset på samene fortsatte til tross for myndighetenes inngripen for å beskytte deres jordeiendommer. I 1755 kom en bestemmelse om like skattesatser for nordmenn og samer. Så i 1761 ble finneodelen avskaffet.<ref name=Huk144145/>

I Finnmark var forholdene annerledes, ved at staten eide praktisk talt all jord frem til 1775. Da kom det en forordning om salg av jordbruksland. Dette fordi staten ville stimulere til utvikling av jordbruket, og derfor ville innføre privat eiendomsrett til jord. Imidlertid var dette et brudd med samisk tradisjon som innebar at siidaen i fellesskap eide jorden. Systemet ble avviklet av flere årsaker. Både sjøsamer og innlandssamer drev nomadisk reindrift i større utstrekning enn før, dermed ble siidagrensene overskredet. Dessuten kom det innflyttende [[kvæner]] og nordmenn som fikk eiendomsrett, dermed ble det også nødvendig for samene som drev jordbruk å få samme private rettigheter.<ref name=Å26/>

Typisk viste plasseringen i kirkene rangordenen i samfunnet ellers: Handelsmenn og øvrighet satt fremme i kirken, bøndene satt på plassene lenger bak, husmenn på gallerier og samer på de minst standsmessigst plassene. Slik var det i [[Skjerstad kirke]] i Salten bygget i 1759. Her ble samen sett ned på i samfunnet, men andre steder kunne det være helt annerledes. I Tysfjord der halvparten av befolkningen var samer på slutten av 1700-tallet, levde nordmenn og samer tett sammen. De samme forholdene kjenner en til fra [[Skjomen]] i Ofoten. Sjøsamene fra gamle gårder kunne slike steder ha fremtredende stillinger i bygdesamfunnet, blant annet kjenner en til at de var [[Lagrettemann|lagrettemenn]], altså meddommere i retten.<ref>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 174.]]</ref>

==== Fornorskningen av samene ====
{{utdypende artikkel|Fornorsking av samer}}

[[Fil:Shaman.jpg|mini|Same med [[runebomme]] fra [[Knud Leem]]s bok "Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levenmaade og forrige Afgudsdyrkelse" fra 1767.]]

Samenes opprinnelige relgion var [[sjamanisme]], altså en naturtilknyttet religion. Frem til 1600-tallet var samene nesten ukjente med kristendommen, men i det etterfølgende århundret ble kristningen av samene et statsanliggende. Presten [[Thomas von Westen]] var den som ledet dette arbeidet. I år 1716 reiste han nordover med to misjonærer for å lære samene om kristendommen. Han fikk blant annet bygget flere kirker (''finnekapell''). Samenes religion ble sett ned på, og opplæringen og forkynnelsen fikk et tvangsmessig preg, blant annet ble de tradisjonelle religiøse trommene, kalt runebommer, samt offerplasser, ødelagt.<ref name=S2224>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side 22–24.]]</ref>

Med konfirmasjonsloven i 1736 ble konfirmasjon obligatorisk. Denne ordningen betydde organisering av skolegang og kristendomsundervisning, også for samene. Kapeller ble bygget i fjordene slik at samene kunne få gudstjeneste. Westen gikk inn for at opplæringen skulle være på samisk, men det ble etter hans tid besluttet at opplæringen skulle være på dansk.<ref name=S2224/>

[[Læstadianerne|Læstadianismen]] fikk stor betydning for sjøsamene både som religiøs vekkelse og som kulturell oppreisning. Det var den svenske presten [[Lars Levi Læstadius]] som stod bak bevegelsen. Han behersket samiske språk, noe som hans misjonærer også gjorde. Sjøsamer som kom i kontakt med læstadianismen fikk den gjennom reindriftsamer som hadde vært på vekkelsesmøter, og som senere fortalte om dette på sommerbeite ved kysten.<ref name=S2627>[[#S|Skum: ''Sjøsamene'' side 26–27.]]</ref>

Læstadianismen var kjent for sin asketiske livsholdning. Alle skulle være like for Gud, og samenes enkle [[Samedrakt|kofter]] og kommager var klær det sømte seg å bruke.<ref name=S2627/>

Utover i 1870-årene begynte [[sosialdarwinistiske]] ideer å få fotfeste i Europa, og så også i det offisielle Norge. Et grunnsyn innenfor sosialdarwinismen er at noen noen raser er overlegne andre. Historikerne [[Einhart Lorenz]] har beskrevet hvordan tradisjonelle konflikter mellom samer og bofaste nordmenn ble legitimert ved  sosialdarwinistisk tenkning. Kulturer ble inndelt i høytstående og primitive, og det ble sakt at de primitive folkeslag ville bukke under i kampen for tilværelsen.<ref name="ReferenceB"/> Rent praktisk fikk dette betydning for språket undervisningen i skolene foregikk på. Norsk var ikke vanlig i skolene i samisktalende områder før ut i 1960-årene.

==== Samens boliger ====
{{Utdypende artikkel|Gamme}}

[[Fil:Kystsamisk jordgamme.jpg|mini|Sjøsamisk [[gamme]] fra Finnmark. <br /><small>Illustrasjon av Ørnulv Vorren i Ottar, [[Tromsø museum]]</small>]]

[[Fil:Leem kota1.png|mini|[[Knud Leem]]s illustrasjon fra 1767 av hvordan livet i en gamme utfolder seg. Legg merke til inndelingen av gulvarealet i forskjellige soner.]]

Historikere har hatt forskjellige oppfatninger av hva som er samenes opprinnelige husformer. Språkforskeren [[Konrad Nielsen]] mente at det samiske teltet er den opprinnelige boformen, og at gammene med torvdekke trekonstruksjoner utviklet seg fra disse. Etnografen [[Gutorm Gjessing]]s forskning tyder på at det er hus med bein fra hval for de bærende konstruksjoner var opprinnelsen. Gjessing mener at gammer har vært i bruk siden steinalderen langs det meste av Norskekysten. I et større perspektiv har boligformen rundt hele polkalotten vært torv- og jordhus, da torv, jord og stein var nesten de eneste tilgjengelige byggematerialer.<ref name=V/>

Presten [[Knud Leem]] er den første som beskriver sjøsamenes boliger i 1767 (''Beskrivelser over Finnmarkens Lapper''). Han beskriver at en typisk gamme består av krumme stokker. Disse er dekket av mindre runde eller kløyvde stokker. Utenpå disse er det først never og deretter torv. I midten av taket var det et hul for røyken fra ildstedet (samme arrangement som i en [[årestue]]).<ref name=V/>

Da sjøsamene utvidet næringsvirksomheten til husdyrhold, ble det nødvendig å utvide den enkle gammen til et større og mer langstrakt hus. Dette har allerede skjedd på Leems tid, og han beskriver store gammer hvor både mennesker og dyr bor under samme tak rundt 1740. Forskjellige typer har vært i bruk, der noen hadde mange rom slik at en del fungerer som fjøs og andre deler har oppholdsrom for menneskene.<ref name=V/>

I hele Nord-Norge var ikke tømmerlaftede hus i bruk før på begynnelsen av 1500-tallet. Ute i fiskeværene var rorbuene av torv- og steinhytter helt opp til 1800-tallet. I fiskevær som sjøsamene brukte kjenner en også til bruk av telt.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 377.]]</ref>

=== Nyere tid===
==== Typiske næringsveger i Finnmark ====
Sjøsamene i Finnmark drev rundt 1900-tallet og oppover først og fremst et ''høstingsbruk''. Det vil si at det ikke ble gjort mye for å kultivere jorden, annet enn å rydde vek stein og stubber. Jorden ble brukt for å høste fôr til husdyr. Både jord rundt boplassene og såkalte ''utmarkslåtter'' ble utnyttet ved at høyet ble lagret på høylåver til vinterbruk. I tillegg ble tang og tare også benyttet, ofte ved at det ble kokt sammen med fiskeavfall og høy.<ref name=K3035>[[#K|Kalstad: ''Utmarka'' side 30–35.]]</ref>

Jakt og fangst, samt fiske var også viktig, og ble enten solgt eller brukt i egen husholdning. Fiske var  viktigste inntektskilde. Fisket i havet utenfor Finnmark er godt året rundt, men det er i tillegg sesongmessige innsig av loddetorsk (vårtorskefiske) om våren og sei om sommeren. Sjøsamenes muligheter for sjøfiske ble svekket i mellomkrigstiden. Når denne pengeinntekten ble redusert ble fokus rettet mot nydyrking og mer kultivering av jorden. Nye inntektskilder ble i tillegg salg av vilt, innlandsfisk og bær. Som tidligere vekslet en mellom boplasser og gammer langt inne i fjellområdene alt etter sesongen. Typisk hadde hver bygd siden bestemte bruksområder, men ofte kunne disse overlappe.<ref name=K3035/>

En ressurskamp som foregikk i etterkrigstiden dreide seg om småsildfiske i Finnmarksfjordene. Tilreisende snurpenotfiskere fikk gode fangster i fjordene, men de lokale fiskerne som i stor grad var sjøsamer, mente at dette gikk hardt ut over andre fiskearter og yngel. Samfunnsviteren Einar Eythórsson har skrevet om dette. Han mener at de lokale fiskerne ble ignorert av myndigheter og havforskere når de påpekte at snurpenotfisket var skadelig for oppvoksende fisk. Denne konflikten toppet seg i 1960, men var typisk for konflikter i etterkrigstiden der tilreisende fiskere med avansert utstyr kunne utnytte ressursene mer effektivt enn lokale fiskere.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Finstad, Bjørn-Petter, m.fl. | redaktør=Kolle, Nils | utgivelsesår=2014 | artikkel= | tittel=Norges fiskeri- og kysthistorie  | bind=3 En næring i omforming 1880 –1970  | utgave= | utgivelsessted=Bergen | forlag=Fagbokforlaget | isbn=978-82-321-0426-0 | id= | språk= | kommentar= | url= | side =313–319. }}</ref>

==== Sjøsamenes klesdrakt ====
{{Se også|Samedrakt}}

[[Fil:Sjøsamisk Mann Finnmark Norge Ivar Samuelsen 1884 av Bonaparte.jpg|mini|Sjøsamen Ivar Samuelsen fra Finnmark i 1884. På seg har han typisk [[kofte]] som sjøsamene brukte. 
{{byline|Roland Bonaparte}}]]

Sjøsamene brukte klær med samme snitt og sammensetning som fjellsamene. Buksene var av skinn som rakte helt ned til kommagene (skoene). De brukte ikke så mye reinskinn i sine drakter, men sau- og geiteskinn. Disse skinnene tåler sjøvann godt, i tillegg til at de var slitesterke. Sjøhyret var innsatt med tjære og tran for at det skulle bli vanntett og holdbart. De brukte også bukser og kofter av [[vadmel]] som de selv lagde.<ref name=Vor100>[[#Vor|Vorren: ''Samekulturen'' side 100.]]</ref>

Klesdraktene til sjøsamene er det kulturuttrykket som hold seg lengst. Det var både billig og praktisk. Først ut på 1900-tallet begynte de å gå over til vanlig sjøhyre. Blant eldre folk har det tradisjonelle dagligantrekket vært i bruk helt opp til siste del av 1900-tallet.<ref name=Vor100/> Den siste som brukte sjøsamisk drakt i Tysfjord døde rundt 1920.<ref name=Huk295296>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 295–296.]]</ref>

==== Sjøsamenes hurtige assimilering ====
I løpet av 1800-tallet ble sjøsamene mer og mer usynlige. Både på Helgeland, i Lofoten og Ofoten ser det ut til at sjøsamene som ble registrert på 1700-tallet, i det neste århundret er assimilert, altså opptatt i den norske befolkningen. I Nordland var det bare i Vesterålen og i Nord-Salten at sjøsamene gjorde seg gjeldende med sin spesielle kultur. Disse ble også assimilert gjennom 1800-tallet, slik at de registreres som «blandet» i folketellingen i 1900.<ref name=Huk295296/>

Språkforskeren [[Just Qvigstad]] finner mennesker i Tysfjord som snakker sjøsamisk (finnagiella) i 1885, men i 1889 finner han knapt noen som snakker språket i Vesterålen. Tross nedgangen skal det ha vært personer som snakket sjøsamisk i Tysfjord og Vesterålen i 1960-årene.<ref name=Huk295296/> Presten [[Nils Vibe Stockfleth]] forklarer at sjøsamekulturen gjør seg lite gjeldende slik i 1845: «Børnene blive opdragne i det norske sprog, og overgangen skjer her så hurtig, at allerede i anden generation ere kjendemærket paa den finske herkomst så godt som udslettede.»<ref name=Huk295296/>
Andre forhold som spilte inn var naboskap mellom sjøsamer og majoritetsbefolkningen. For eksempel i Tysfjord der nordmenn og samer var nære naboer og delte gårder og utmark. Norsk ble benyttet i større grad og ekteskap mellom samer og nordmenn var vanlig. En annet hendelse på tidlig 1800-tallet er beskrevet av lokalhistorikeren [[Johan Borgos]]. Han gjør rede for et kulturelt og økonomisk press på grunn av jordoppkjøpere som kjøper opp samiske eiendommer, og deretter leier ut den samme jorden, fortrinns til nordmenn.<ref name=Huk295296/>

I de siste århundrene har de gamle sjøsamiske befolkningen i nordlige Nordland og i store deler av Troms gått opp i den norske befolkningen. I store deler av Nord-Troms og Finnmark har det derimot vært større kontinuitet i den samiske befolkningen.<ref name=KS7/>

==== Nedgangen for sjøsamisk kultur ====

[[Fil:Kystsamisk befolkning nordnorge 1900.jpg|miniatyr|Kystsamer eller sjøsamer i Nord-Norge, i henhold til J.A. Friis' karter fra 1888 og 1890 og fra folketellingen i 1900]]
Økonomisk ble den brå slutten på pomorhandelen på grunn av [[Den russiske revolusjon]] i 1917 en krise for sjøsamene. Samene hadde hverken økonomisk kapital eller tekniske og språklige forutsetninger for en overgang til mer teknisk avanserte driftsformer.<ref name=Å2829>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 28–29.]]</ref> Større motoriserte båter gjorde nemlig på denne tiden sitt inntog. Disse måtte finansieres med egenkapital eller lån, noe som på denne tiden ikke var store muligheter for. Konkurransemulighetene for sjøsamene ble dermed vanskelige.<ref name=K3035/> Det var av slike årsaker mange samebygder som i mellomkrigstiden fikk store sosiale problemer, noe som førte til «flukten fra det samiske». Samenes fattigslige kår førte til at de ble sett ned på av majoritetsbefolkningen. Presset på den samiske identiteten fikk de unge til å forlate alt samisk for heller å få en «norsk» livsstil og «norsk» arbeid. Samisk språk og identitet ble forlatt. Sjøsamene følte seg også underlegne og tilsidesatt i forhold til reindriftssamer, samene i samiske kjerneområder og til myndighetene.<ref name=Å2829/>

==== Vanskelig arbeidsmarked og trange kår i mellomkrigstiden ====
Rett etter første verdenskrig var det gode økonomiske tider for mange sjøsamer. Fisket i Vest-Finnmark var ikke spesielt godt, men prisene var uvanlig høye.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Sjøsamene Finnmark levde et halvnomadisk liv, der de flyttet til de stedene der fangstforholdene var best. De hadde sine vinterbosteder innerst i fjordbotnene, om høsten dro de innover i landet for å jakte og på våren dro de ut mot fjordmunningene hvor de bodde og fisket om somrene. Slik artet livet seg helt opp til 1920-årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Krisen som startet rundt 1920 og varte til rundt 1935 rammet alle deler av norsk økonomi, og ga svært alvorlige forhold for bønder, fiskere og arbeidsledige.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

I landbruket skjedde en tilbakegang til driftsformer en tidligere hadde forlatt, ettersom bygdene ble fylt opp av unge og arbeidsløse. Disse gikk i gang med utmarksnæringer. Begrepet ''primitivisering'' er brukt om endringene, men kan like godt snakke om tilpasning under vanskelige forhold. I Kvænangen ble mange ressurser utnyttet, som skjellgraving, jakt, bærplukking og husflid. Det oppstod også ordninger med omvandrende [[agronom]]er som veiledet samer, kvener og nordmenn innen jordbruk, dyrking og dyrehold. Det offentlige ga tilskudd til nydyrkning, i tillegg til å sette fokus på bedre gjødselutnyttelse, innføring av kunstgjødsel, etablering av gjødselkjellere og nye driftsbygninger, samt slutt på [[sulteforing]]en, samt mer potetdyrking. Jordbruksberetningene fra Finnmark viser at det i samiske områder var stor interesse for økte kunnskaper om jordbruk og dyrehold.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

«[[Den finske fare]]» ble vurdert til å være enda større etter første verdenskrig, og jordbrukskoloniseringen ble intensivert. Fra 1928 ble offentlig finansiering av nydyrking i Passvikdalen landets største noen sinne. Mange familier som ikke eide jord fikk muligheter til å opparbeide seg en rimelig gård. Militære så det som svært viktig med størst mulig tilstedeværelse av nordmenn i disse grenseområdene mot Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}}

For mange unge kvinner var det mulig å få arbeid som hushjelp siden mange familier fortsatt hadde råd til slikt, noe mange samiske kvinner benyttet seg av. I henhold til befolkningsstatistikken ble kvinneunderskuddet i samiske distrikter større i mellomkrigstiden, samtidig som antallet ugifte samiske menn økte. I 1920-årene var forholdene spesielt vanskelig, med mye fattigdom, og i enkelt tilfeller sult. Forholdene ble så ille at kommunene ikke lengre hadde penger til å hjelpe de fattige. Spesielt sjøsamene fikk det vanskelig i denne situasjonen. Skoleinternatene ble nå en redning for barn fra fattige familier. Hvordan folk klarte seg i disse tidene med ekstrem fattigdom, var ikke nødvendigvis avhengig av om folk var samisk, kvensk eller norsk, men hvor de bodde og hva slags næring en tilhørte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

Reinsamene greide seg ofte bedre i de økonomiske krisetidene i mellomkrigstiden. [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) har skrevet denne sammenligningen: «Reinsamene er ofte velstående folk, og de lever på fjellvidene som frie fugler. Derfor er de ofte stolte og freidige. De synes sjøsamenes levevis er usselt.» Derimot hadde sjøsamene en annen oppfatning: «Men sjøsamene holder ikke reinsamen mer i ære […]. De mener at de har et mer rolig liv enn reinsamene.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}