Redigerer Simeon I av Bulgaria (avsnitt)

== Biografi ==
=== Bakgrunn og oppvekst ===
Simeon ble født i [[864]] eller [[865]] som tredje sønn av knjaz [[Boris I av Bulgaria|Boris I]]<ref name="zlat-p280" /> av [[Krum av Bulgaria|Krum]]s dynasti.<ref>[http://www.historymuseum.org/upload/fck_editor/40%20mazenizi(6).htm?PHPSESSID=c3baefb9cf4c28b27bbb7c03d78cfeec Bulgarias nasjonalhistoriske museum: Chramǎt “Sveti Tjetirideset mǎtjenitsi”] {{Wayback|url=http://www.historymuseum.org/upload/fck_editor/40%20mazenizi(6).htm?PHPSESSID=c3baefb9cf4c28b27bbb7c03d78cfeec |date=20060907142609 }}.</ref> Siden Boris var herskeren som kristna Bulgaria i år 865, var Simeon kristen hele sitt liv.<ref name="zlat-p280" /><ref name="fine-p132">Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 132.</ref> Da hans eldste bror [[Vladimir av Bulgaria|Vladimir]] ble utnevnt til arving til Bulgarias trone tenkte Boris at Simeon skulle få en høy kirkelig post,<ref name="delev9">Delev, ''Bǎlgarskata dǎrzjava pri tsar Simeon''.</ref> muligens bulgarsk erkebiskop, og sendte ham til det ledende [[Universitetet i Konstantinopel]] da han var tretten eller fjorten år gammel for at han skulle få en teologisk utdanning.<ref name="fine-p132" /> Han tok det [[hebraisk]]e navnet [[Simeon]]<ref>"Fra den greske formen av det hebraiske navnet שִׁמְעוֹן (''Shim'on'') som betyr «lyttende». [http://www.behindthename.com/nmc/bibl2.php Behind the Name: Biblical names].</ref> som novise i et kloster i Konstantinopel.<ref name="fine-p132" /> I løpet av det tiåret (cirka 878&ndash;888) han tilbragte i den bysantinske hovedstaden fikk han utmerka utdanning og studerte [[Demosthenes (taler)|Demosthenes]]' retorikk og [[Aristoteles]].<ref>«Hunc etenim Simeonem emiargon, id est semigrecum, esse aiebant, eo quod a puericia Bizantii Demostenis rhetoricam Aristotelisque sillogismos didicerit». [[Liutprand av Cremona]]. ''Antapodosis'', kap. 29, s. 66. Sitert i Drinov, Martin (1876). ''Juzjnyje slavjane i Vizantija v X veke'', s. 374.</ref> Han lærte seg også flytende [[gresk]], i en slik grad at han ble omtalt som «halvgrekeren» i bysantinske krøniker.<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 132.<br /> * Delev, ''Bǎlgarskata dǎrzjava pri tsar Simeon''.<br /> * Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 282.</ref> Det spekuleres i om han fikk undervisning av patriark [[Photios|Fotios I av Konstantinopel]],<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 281.</ref> men dette har ikke støtte i noen kilder.<ref name="fine-p132" />

Rundt 888 dro Simeon tilbake til Bulgaria og slo seg ned i det nyoppretta kongelige klosteret i [[Preslav]] «ved munningen av  [[Kamtsjija|Tiča]]»,<ref>Dette skal ikke forstås bokstavelig, da Titjas munning ligger i øst, ved kysten av Svartehavet. Forskere har forbundet ordet ''ustie'' («elvemunning») i kildene med en smal del av elva eller med Ustiepasset nær byen. Nikolova, Bistra (2002). ''Pravoslavnite tsǎrkvi prez Bǎlgarskoto srednovekovie'', s. 88. ISBN 954-430-762-1.</ref> der han, under ledelse av [[Naum av Preslav]], henga seg til aktiv oversettelse av viktige religiøse verk fra gresk til [[kirkeslavisk]], med hjelp fra andre studenter fra Konstantinopel.<ref name="fine-p132" /> I mellomtida hadde Vladimir innsatt Boris, som hadde trukket seg tilbake til et kloster, som hersker over Bulgaria. Vladimir forsøkte å gjeninnføre [[hedenskap|hedendom]] i riket og inngikk muligens en anti-bysantinsk pakt med [[Arnulf av Det tysk-romerske rike|Arnulf av Kärnten]],<ref>''[[Annales Fuldenses]]'', s. 408. Sitert i Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 133.</ref> noe som tvang Boris til å gjeninnta tronen kun for å avsette og straffe Vladimir og innsette Simeon til ny hersker.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 283.</ref><ref name="lexikon">Todt, ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon''.</ref> Dette ble gjort under en sammenkomst i Preslav der man også utropte bulgarsk som statens og kirkens eneste språk<ref name="crampton">Crampton, R.J. (2005). ''A Concise History of Bulgaria ISBN 0-521-85085-1, s. 16-17.</ref> og beslutta å flytte hovedstaden fra [[Pliska]] til Preslav.<ref>[http://liternet.bg/publish/akaloianov/civilizacia.htm Slavjanskata pravoslavna tsivilizatsija]</ref> Det er ukjent hvorfor Boris ikke satte sin andre sønn, Gavril, på tronen, og i stedet foretrakk Simeon.<ref name="zlat-p280" />

=== Handelskrig med Bysants og magyariske invasjoner ===
Med Simeon på tronen kom den langvarige freden med [[Østromerriket|Det bysantinske riket]], som ble inngått av faren hans, til å nærme seg slutten. Det oppsto en konflikt da den bysantinske keiseren [[Leo VI (bysantinsk keiser)|Leo VI]], etter press fra sin hustru [[Zoe Karbonopsina]] og hennes far, flytta markedsplassen for bulgarske varer fra Konstantinopel til [[Thessaloniki]],<ref name="delev9" /> hvor de bulgarske kjøpmennene ble hardt beskatta. Bulgarerne søkte beskyttelse av Simeon, som i sin tur klagde det inn for Leo. Den bysantinske keiseren ignorerte imidlertid Simeons forespørsel<ref>[[Johannes Skylitzes]]. Skylitzes&ndash;Kedrenos, II, s. 254.<sub>4–16</sub>.</ref><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 144-145.</ref>
[[Fil: Bulgaria-ZarSimeón.svg|right|thumb|250px|Kart over Bulgarias største utbredelse under Simeon Is regjeringstid år 893-927.]]

Simeon ble tvunget til å handle, og invaderte Det bysantinske riket nordfra på høsten 894. Han møtte liten motstand<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 289.</ref> ettersom de fleste bysantinske styrkene var sendt til østre [[Anatolia]] for å stå imot [[arabere|arabiske]] invasjoner.<ref>[[Teofanes]] Continuatus, s. 312, sitert i Vasiljev, A. (1902). ''Vizantija i araby, II'', s. 88, s. 104, s. 108-111.</ref> Da han ble informert om det bulgarske framstøtet sendte den overraskede Leo en armé bestående av gardeoffiserer og andre militære enheter fra hovedstaden for å stoppe Simeon, men troppene hans ble fullstendig nedkjempa<ref name="delev9" /><ref name="canev-p198">Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 198.</ref> et sted i [[thema]]et Makedonia.<ref name="bakalov" /> Bulgarerne tok de fleste av de [[khazarer|khazariske]] gardeoffiserene til fange og drepte mange [[arkont]]er, deriblant lederen av hæren. I stedet for å fortsette framstøtet mot den bysantinske hovedstaden dro imidlertid Simeon raskt tilbake troppene sine for å møte en [[madjarere|magyarisk]] invasjon fra nord.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 289-291.</ref> Disse hendelsene har seinere blitt kalt «den første handelskrigen i [[middelalderen]]s [[Europa]]» av bulgarske historikere.<ref name="canev-p198" />

Bysantinerne kunne ikke svare effektivt på det bulgarske felttoget siden styrkene deres var sysselsatt i kamper mot araberne. De overtalte i stedet magyarerne til å angripe Bulgaria,<ref name="delev9" /> og lovet å transportere dem over [[Donau]] med [[den bysantinske flåten]].<ref name="canev-p198" /><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 145.</ref> Muligens gjorde Leo VI en avtale med Arnulf for å forsikre seg om at [[frankere|frankerne]] ikke skulle støtte Simeon mot magyarerne.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 294-295.</ref> Dessuten ble den begava kommandanten Nikeforos Fokas kalt tilbake fra [[Italia]] for å lede en separat armé mot Bulgaria i 895, kun med det formål å gjøre bulgarerne redde.<ref name="ReferenceA">Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 146.</ref> Simeon, som ikke kjente til trusselen fra nord, skyndte seg å møte Fokas' styrker, men de to armeene gikk ikke i kamp med hverandre.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 295.</ref> I stedet tilbød bysantinerne fred, og informerte ham om både felttoget til lands og til sjøs, men ga med vilje ingen beskjed om det planlagte magyariske angrepet. Simeon stolte ikke på sendebudet og satte ham i fengsel, og ga orde om at den bysantinske flåtens vei inn i Donau skulle sperres av med rep og kjeder, for å holde den der til han hadde tatt hånd om Fokas.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 296-297.</ref>

På tross av problemene de møtte på grunn av avsperringa lyktes det bysantinerne til slutt å føre de magyariske styrkene, under ledelse av [[Árpád]]s sønn Liüntika, over Donau,<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 297.</ref> muligens nær dagens [[Galaţi]],<ref>Ifølge [[toponymi]]ske belegg. Kuun, Géza (1895). ''Relationum Hungarorum cum oriente gentibusque originis historia antiquissima'', s. 23.</ref> og bisto dem med å plyndre de nærliggende bulgarske områdene. Da han hadde fått vite om den overraskende invasjonen dro Simeon nordover for å stoppe magyarerne, men lot noen av troppene sine være igjen ved sørgrensa for å forhindre et mulig angrep fra Fokas.<ref name="zlat-pp298-299">Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 298-299.</ref> Simeons to møter med fienden i nordre [[Dobrudsja]] resulterte i seire for magyarerne,<ref name="delev9" /> og tvang ham til å trekke seg tilbake til [[Silistra|Drǎstǎr]].<ref name="zlat-pp298-299" /><ref>Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 199</ref> Etter å ha plyndra store deler av Bulgaria og nådd fram til Preslav dro magyarerne tilbake til områdene sine,<ref>Bakalov, ''Istorija na Bǎlgarija'', "Simeon I Veliki".<br />* Delev, ''Bǎlgarskata dǎrzjava pri tsar Simeon''.<br /> * Canev, ''Bǎlgarski hroniki'', s. 199</ref> men ikke før Simeon hadde inngått våpenhvile med Bysants før sommeren 895.<ref name="ReferenceA" /> En fullstendig fred lot vente på seg, ettersom Leo VI krevde at de bysantinske fangene fra handelskrigen skulle slippes fri.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 301-304.</ref>

=== Felttog mot magyarerne og ytterligere krig mot Bysants ===
Siden han hadde håndtert trykket fra magyarerne og bysantinerne, hadde Simeon mulighet til å planlegge et felttog mot magyarerne for å ta hevn. Han forhandla fram en felles armé med magyarernes naboer i øst, [[petsjeneger]]ne, og tok det bysantinske sendebudet Leo Magister til fange for å drøye frisettelsen av fanger til etter felttoget mot magyarerne.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 304.</ref> Dette skulle gjøre det mulig for ham å reforhandle fredsvilkåra til sin fordel. I en brevveksling med sendebudet nekta Simeon å slippe fangene fri, og hånte Leo VIs [[astrologi]]ske evner.<ref name="delev9" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 304-311.</ref>

Simeon tok i bruk en magyarsk invasjon av slavernes områder i år 896 som ''[[casus belli]]'' og marsjerte mot magyarerne sammen med sine petsjenegiske allierte. De beseira magyarerne<ref name="ReferenceB">Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 147.</ref> i [[slaget ved Søndre Bug]] og fikk dem til å forlate [[Etelköz]] for alltid og slå seg ned i [[Pannonia]].<ref name="bakalov" /><ref name="delev9" /> Etter å ha overvunnet magyarerne slapp Simeon til slutt de bysantinske fangene fri i bytte mot bulgarere som hadde blitt tatt til fange i 895.<ref name="delev9" />
[[Fil:Skylitzes - Simeon at Bulgarophygon 896.jpg|right|thumb|180px|Bulgarerne slår de bysantinske styrkene i [[slaget ved Bulgarophygon|Bulgarophygon]] 896. Fra [[Madrid Skylitzes]].]]

Simeon hevda at ikke alle fangene hadde blitt sluppet fri,<ref name="ReferenceB" /> og invaderte Det bysantinske riket på nytt sommeren 896, og gikk rett mot Konstantinopel.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 315.</ref> Han ble møtt i [[Thrakia]] av en raskt oppsamla bysantinsk armé, men slo de bysantinske styrkene i [[slaget ved Bulgarophygon]] (ved dagens [[Babaeski]] i [[Tyrkia]]).<ref name="delev9" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 316.</ref> Gjennom en desperat handling bestående i å bevæpne arabiske fanger og sende dem i strid mot bulgarerne lyktes det Leo VI å slå tilbake bulgarerne fra Konstantinopel, som de hadde beleira.<ref name="delev9" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 317.</ref> Krigen endte med en fredsavtale som formelt varte til omkring Leo VIs død i 912<ref name="bakalov" /> og som innebar at Det bysantinske riket måtte betale en årlig skatt til Bulgaria.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 148.</ref> Ifølge avtalen avsto bysantinerne også et område mellom Svartehavet og [[Strandzja]] til det bulgarske riket.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 318-321.</ref> I mellomtida hadde Simeon også lagt under seg Serbia i bytte mot å anerkjenne [[Petar Gojniković]] som serbernes hersker.<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 141.</ref>

Simeon brøt ofte fredsavtalen med Bysants. Han angrep og erobra bysantinsk territorium ved flere anledninger,<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 321.</ref> slik som i 904, da bulgarernes raid ble brukt av arabere under ledelse av den bysantinske overløperen [[Leo av Tripoli]] for å gjennomføre et sjøkrigstog og innta Thessaloniki.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 324.</ref> Etter at araberne hadde plyndra byen var den et lett mål for Bulgaria og de nærliggende slaviske stammene. For å hindre Simeon i å innta byen og befolke den med slavere,<ref name="delev9" /><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 152.</ref> var Leo VI tvunget til å avstå ytterligere landområder til Bulgaria i [[Makedonia (region)|Makedonia]]. På grunn av avtalen fra 904 ble alle de slaviskbefolkede områdene i det sørlige Makedonia og det sørlige [[Albania]] avstått til det bulgarske riket,<ref name="bakalov" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 334-337.</ref> og grensen kom til å ligge cirka 20 kilometer nord for Thessaloniki.<ref>"I året 6412 etter verdens skapelse, [[indiksjon]] 7 (904). Grense mellom bysantinere og bulgarere. I Simeons, av guds nåde bulgarernes fyrste, tid, under Olgu Tarkan Teodor og under Komit Drista." Grensemarkerende innskrift fra Narǎsj (dagens [[Hellas]]). Uspenskij, Fjodor (1898). ''Pogranitjnyj stolb mezjdu Vizantiej i Bolgariej pri Simeone'' i ''Izvestija russkogo archeologitjeskogo instituta v Konstantinopole'', s. 184-194.</ref>

=== Anerkjennelse som keiser ===
[[Leo VI (bysantinsk keiser)|Leo VI]] døde den [[11. mai]] [[912]], og hans mindreårige sønn [[Konstantin VII]] tiltrådte som keiser under veiledning av Leos bror [[Alexander (bysantinsk keiser)|Alexander]], som kasta ut Leos kone Zoe fra palasset. Dette ga Simeon en stor mulighet til å forsøke seg på et nytt felttog mot Konstantinopel, som han i hele sitt liv drømte forgjeves om å erobre. Våren 913 ble Simeons sendebud, som hadde kommet til Konstantinopel for å fornye 896 års fred, sendt bort av Alexander, som nekta å betale den årlige skatten og ba Simeon forberede seg på krig.<ref>Todt, ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon''.<br /> * Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 155.<br /> * Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 352.<br /> * ''Bǎlgarite i Bǎlgarija'', 1.2.</ref>

Før Simeon kunne angripe, døde Alexander den [[6. juni]] [[913]], og riket havna i hendene på et regentskapsråd under ledelse av patriarken [[Nikolaos Mystikos]].<ref>Todt, ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon''.<br /> * Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 155.<br /> * Tsanev, ''Bǎlgarski hroniki'', s. 212.</ref> Mange av Konstantinopels innbyggere anerkjente ikke den unge keiseren, og støtta tronpretendenten Konstantin Doukas,<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 156.</ref>
noe som, forsterka av opprør i Sør-Italia og den planlagte arabiske invasjonen i det østre Anatolia, var til Simeons fordel.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 353.</ref>
Nikolaos forsøkte å fraråde Simeon fra å invadere Bysants i en lang rekke bedende brev, men den bulgarske herskeren angrep allikevel med full styrke i slutten av juli eller i august 913, og kom fram til Konstantinopel uten nevneverdig motstand.<ref name="bg1-2">''Bǎlgarite i Bǎlgarija'', 1.2</ref>
Anarkiet i Konstantinopel hadde imidlertid tatt slutt etter at pretendenten Konstantin Doukas hadde blitt drept, og det hadde blitt danna en regjering med patriark Nikolaos som leder.<ref name="zlat-p359">Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko carstvo'', s. 359.</ref>
Dette drev Simeon til å oppheve beleiringa og delta i fredsforhandlinger, til bysantinernes glede.<ref name="zlat-p359" />
De forsinkede forhandlingene førte til at Bysants betalte de gjenstående avdraga på skatten til Bulgaria,<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 157.</ref>
at de avga et løfte om at Konstantin VII skulle gifte seg med en av Simeons døtre<ref name="delev9" /><ref name="bg1-2" /> og viktigst av alt, at patriark Nikolaos offisielt anerkjente Simeon som bulgarernes keiser<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 144-148.</ref><ref>Ostrogorsky, George (1935). ''Avtokrator i samodržac'' i ''Glas Srpske kraljevske akademije'', s. 95-187.</ref>
i palasset [[Blachernaepalasset|Blachernai]].

Kort tid etter Simeons besøk i Konstantinopel vendte Konstantins mor Zoe tilbake til palasset på oppfordring fra den unge keiseren, og begynte umiddelbart å gjøre seg av med riksforstanderne. Gjennom et komplott lyktes hun i å ta makta i februar 914, da hun praktisk talt fjerna patriark Nikolaos fra regjeringsmakta, tok avstand fra hans anerkjennelse av Simeons keisertittel<ref>Loud, G.A. (1978). ''A re-examination of the ‘coronation’ of Symeon of Bulgaria in 913'', ''The Journal of Theological Studies'', s. 109-120.</ref>
og avlyste det planlagte ekteskapet mellom sønnen hennes og en av Simeons døtre.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 367-368.</ref>
Simeon ble tvunget til å gå til krig for å oppnå målsettingene sine. Han invaderte Thrakia sommeren 914, og inntok [[Edirne|Adrianopel]]. Zoe var rask med å sende mange gaver til Simeon for å blidgjøre ham, og lyktes i å overtale ham til å gi tilbake Adrianopel og trekke tilbake armeen sin. I de påfølgende åra kjempa Simeons styrker i de nordvestre bysantinske provinsene, rundt [[Durrës]] og Thessaloniki, men de gikk ikke til angrep på Konstantinopel.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 158-159.</ref>

=== Seire ved Anchialos og Katasyrtai ===
[[Fil:Skylitzes Simeon at Anchialos 917.jpg|left|thumb|280px|Den bulgarske seieren ved Anchialos. Madrid Skylitzes.]]
I år 917 hadde Simeon begynt å forberede enda en krig mot Bysants. Han forsøkte å danne en antibysantinsk union med petjenegerne, men tilbudene hans holdt ikke mål mot bysantinernes økonomiske ressurser, og bysantinerne lyktes med å by over dem.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 159.</ref> Bysantinerne planla et stort felttog mot Bulgaria, og forsøkte også å overtale den serbiske fyrsten Petar Gojniković til å angripe bulgarerne med hjelp fra magyarerne.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo''.</ref>

917 invaderte en meget sterk bysantinsk armé leda av Leo Fokas, sønn av [[Nikeforos Fokas]], Bulgaria etterfulgt av den bysantinske flåten under [[Romanos I|Romanos Lekapenos]]' kommando. Flåten seilte til de bulgarske havnene ved Svartehavet. På veien til Mesembria ([[Nesebâr|Nesebǎr]]), hvor de skulle få forsterkninger fra tropper som ble transportert av flåten, stoppa Fokas styrker opp for å ta en hvilepause nær elva Achelaos, ikke langt fra havna Anchialos ([[Pomorie]]).<ref name="runciman-pp160-161">Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 160-161.</ref><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 376-377.</ref> Da Simeon hadde blitt informert om invasjonen skyndte han seg å avskjære bysantinerne, og angrep dem fra de nærliggende høydene mens de hvilte og var uorganiserte. I [[slaget ved Anchialos]] [[20. august]] [[917]], ett av middelalderens største,<ref>Dimitrov, ''Bulgaria: illustrated history''.</ref> beseira bulgarerne bysantinerne fullstendig, og drepte mange av lederne deres. Fokas lyktes imidlertid i å flykte til Mesembria.<ref>[http://homepage.mac.com/paulstephenson/trans/theocont2.htmlPaul Stephenson: Symeon of Bulgaria wins the Battle of Acheloos, 917]{{død lenke|dato=september 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Et tiår seinere skrev [[Leo Diaconus]] at "hauger av bein kan fremdeles ses i dag ved elva Achelaos, hvor bysantinernes armé ble drept".<ref>Leo Diaconus, ''[http://oldru.narod.ru/biblio/ldiakon1.htm History]   {{Wayback|url=http://oldru.narod.ru/biblio/ldiakon1.htm |date=20060907142609 }}'', s. 124<sub>10-12</sub>. Sitert i Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 216.</ref>
[[Fil:Battle of Anchialos (917).svg|right|thumb|250px|Bulgarsk seier 20. august 917 i slaget om Anchialos.<ref>Ifølge Čolpanov, Boris (1988). ''Slavata na Bǎlgarija: istoriko-chudozjestven otjerk''</ref>]]

Det planlagte petjenegiske angrepet fra nord ble også mislykka, ettersom petjenegerne krangla med admiral Lekapenos, som ikke ville transportere dem over Donau for å hjelpe den større bysantinske armeen.<ref name="runciman-pp160-161" /> Bysantinerne fikk ingen hjelp av serbere eller magyarere heller: magyarerne var i strid i [[Vest-Europa]] som allierte med frankerne, og serberne under Petar Gojniković' ledelse var ikke villige til å angripe Bulgaria siden Mihailo Višević i [[Zahumlje]], som var alliert med Bulgaria, hadde informert Simeon om planene deres.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 370</ref>

Simeons armé fulgte raskt opp seieren ved Anchialos med en annen framgang.<ref name="bg1-2" /> De bulgarerne som hadde blitt sendt for å forfølge det som var igjen av den bysantinske armeen nærma seg Konstantinopel og møtte bysantinske styrker under ledelse av Leo Fokas, som hadde dratt tilbake til hovedstaden, ved byen [[slaget ved Katasyrtai|Katasyrtai]] like ved Konstantinopel.<ref>De Boor, Carl Gothard (1888). ''Vita Euthymii'', s. 214.</ref> De bulgarske regimentene angrep og beseira bysantinerne på nytt, og ødela noen av de siste enhetene deres før de dro tilbake til Bulgaria.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 382.</ref>

=== Undertrykkelse av serbiske uroligheter og seinere felttog mot Bysants ===
Umiddelbart etter dette felttoget fikk Simeon straffa den serbiske herskeren Petar Gojniković, som hadde forsøkt å forrå ham ved å danne en allianse med bysantinerne.<ref name="bakalov" /> Simeon sendte en armé under ledelse av to av kommandantene sine, [[Teodor Sigritsa]] og Marmais, til Serbia. De to klarte å overtale Petar til å delta i et personlig møte. Under møtet la de ham i lenker, og han ble frakta til Bulgaria, hvor han døde i et fangehull. Simeon satte Pavle Branović, som tidligere var i eksil i Bulgaria, på den serbiske tronen, og gjeninnførte dermed den bulgarske innflytelsen i Serbia for en periode.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 385-386.</ref>

I mellomtida tvang de militære motgangene fram enda et regjeringsskifte i Konstantinopel: admiralen Romanos Lekapenos bytta ut Zoe som riksforstander med den unge Konstantin VII i år 919, og tvang henne tilbake til et kloster. Romanos forlova bort dattera si Helena til Konstantin, og rykka opp til å bli medkeiser i desember 920. Dermed overtok han i praksis styret over riket,<ref>''[[Oxford Dictionary of Byzantium]]'' (1991), Oxford University Press</ref><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 163.</ref> som stort sett var det Simeon hadde planlagt å gjøre.<ref>Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 217</ref>

Siden han ikke lenger hadde mulighet til å ta over den bysantinske tronen med diplomatiske midler ble Simeon nok en gang tvunget til å føre krig for å få gjennom viljen sin. Mellom 920 og 922 økte Bulgaria presset mot Bysants. Bulgarerne førte felttog i vest gjennom [[Thessalia]] og i øst i Thrakia, og nådde fram til [[Dardanellene]] og [[Korinteidet]].<ref name="delev9" /><ref name="medlands">[http://fmg.ac/Projects/MedLands/BULGARIA.htm#_Toc137439346 Cawley, Charles (2006-2007). ''Medieval Lands'']</ref> Simeons styrker kom fram til Konstantinopel i 921. De krevde Romanos avgang og erobra Adrianopel. I 922 seira de i [[slaget ved Pigae]], brente store deler av [[Det gylne horn]] og inntok [[Vize|Bizye]].<ref name="runciman-ss164-165">Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 164-165.</ref><ref>''Vita S. Mariae Junioris''.</ref> Imens forsøkte bysantinerne å sette opp Serbia mot Simeon, men han erstatta Pavle med Zaharije Pribisavljević, en tidligere flykting som han hadde tatt til fange i Konstantinopel.<ref name="delev9" /><ref name="runciman-ss164-165" />
[[Fil:Skylitzes Simeon sending envoys to the Fatimids.jpg|right|thumb|320px|Simeon sender sendebud til fatimiderne. Madrid Skylitzes.]]

Simeon, som var desperat etter å erobre Konstantinopel, planla et stort felttog i år 924 og sendte sendebud til den [[fatimid]]iske [[kalif]]en [[Ubayd Allah al-Mahdi Billah]], som eide en mektig flåte, noe Simeon trengte. Kalifen samtykte og sendte egne representanter tilbake med bulgarerne for å gjøre klar alliansen. Sendebuda ble imidlertid tatt til fange av bysantinerne i [[Kalabria]]. Romanos tilbød araberne fred og ga dem i tillegg sjenerøse gaver. Dermed gjorde han slutt på unionen med Bulgaria.<ref name="delev9" /><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 168-169.</ref>

I Serbia ble Zaharije overtalt av bysantinerne til å gjøre opprør mot Simeon. Zaharije fikk støtte fra mange bulgarere som var leie av Simeons endeløse felttog mot Bysants.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 446-447.</ref> Den bulgarske keiseren sendte troppene sine som var leda av Sigritsa og [[Marmais]], men de ble beseira og de to kommandantene ble halshugd. Dette tvang Simeon til å inngå våpenhvile med Bysants for å konsentrere seg om å slå ned opprøret. Han lyktes i dette fordi Zaharije rømte til nabolandet [[Kroatia]], og Serbia ble satt under direkte bulgarsk kontroll.<ref name="delev9" /><ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 459.</ref>

Sommeren 924 reiste Simeon likevel til Konstantinopel og begjærte å få møte patriarken og keiseren. Han snakka med Romanos ved Det gylne horn 9. september 924 og fikk til en avtale om våpenhvile, som sa at Bysants skulle betale en årlig skatt til Bulgaria, men at de i gjengjeld skulle få tilbake noen områder ved kysten av Svartehavet.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 169-172.</ref> Det sies at to ørner møttes på himmelen under de to regentenes samtale, og at de deretter fløy fra hverandre, den ene for å fly over Konstantinopel og den andre i retning Thrakia, som et tegn på de to herskernes uenighet.<ref>Theophanes Continuatus, s. 405-407.</ref> I sin beskrivelse av dette møtet nevner [[Teofanes|Theophanes]] Continuatus at «de to ''keiserne''… samtalte», noe som kan tyde på en fornya bysantinsk anerkjennelse av Simeons beslag på keisertittelen.<ref>"tôn ''basileôn'' omilountôn". Diskuteres i [https://archive.today/20120525110204/homepage.mac.com/paulstephenson/trans/theocont3.html Paul Stephenson: The peace agreed between Romanos Lekapenos and Symeon of Bulgaria, AD 924 (translation of Theophanes Continuatus)].</ref>

=== Krig mot Kroatia og død ===
[[Fil:Preslav-Vhod.jpg|thumb|300px|Ruin i Preslav]]
Antagelig etter (eller muligens rundt samme tid som) patriark Nikolaos død i år 925 heva Simeon den bulgarske ortodokse kirkens stilling til et patriarkat.<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 156</ref> Dette kan ha å gjøre med Simeons diplomatiske forbindelser med [[pave]]dømmet mellom 924 og 926, da han begjærte og fikk pave [[Johannes X]]s anerkjennelse av tittelen som «Romernes keiser». Denne tittelen var sannsynligvis likestilt med den bysantinske keiseren, og kanskje en bekreftelse på den bulgarske ortodokse kirkens overhodes stilling som patriark.<ref>Mladjov, Ian (1999). ''Between Byzantium and Rome: Bulgaria and the West in the Aftermath of the Photian Schism'' i ''Byzantine Studies/Études Byzantines'', s. 173-181.</ref>

I år 926 invaderte Simeons tropper Kroatia, som på den tida var alliert med Bysants, men ble beseira av kong [[Tomislav]]s armé i [[slaget i de bosniske høylanda]].<ref name="bakalov" /> Siden Tomislav frykta hevn fra bulgarerne gikk han med på å avslutte unionen med Bysants og slutte fred på basis av ''[[status quo]]''. Dette ble megla fram av pavens sendebud Madalbert.<ref>Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 225.</ref><ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 176.</ref> I de siste månedene av sitt liv forberedte Simeon en ny beleiring av Konstantinopel<ref name="medlands" /> til tross for Romanos' desperate bønner om fred.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 489-491.</ref>

[[27. mai]] [[927]] døde Simeon av [[hjertesvikt]] i palasset sitt i Preslav. Bysantinske krønikeskrivere knytter døden hans til en legende, som sier at Romanos halshugde en statue som var en livløs dobbeltgjenger til Simeon, og at Simeon døde i samme øyeblikk.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 176-77.</ref><ref>Tsanev, ''Bǎlgarski chroniki'', s. 226-227.</ref>

Han ble etterfulgt av sønnen [[Peter I av Bulgaria|Peter I]], i begynnelsen med Georg Sursuvul, den nye keiserens onkel, som riksforstander.<ref name="medlands" /> Som en del av fredsavtalen som Bulgaria og Bysans slutta i oktober 927, og av Peters ekteskap med Maria (Eirene), barnebarnet til Romanos, ble de eksisterende grensene bekrefta. Det samme ble den bulgarske herskerens keisertittel og den bulgarske kirkens overhodets tittel som patriark.<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans''.</ref>