Redigerer Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Etter Endurance-ekspedisjonen ===
Etter å ha hjulpet til å berge de skipbrudne etter «Endurance»-forliset kom Shackleton hjem til England i slutten av mai 1917, mens [[første verdenskrig]] fremdeles pågikk. Han var for gammel til å verve seg, men søkte allikevel en aktiv rolle i krigen<ref>Huntford (2000), s. 549–51</ref> og reiste til [[Murmansk]] med majors grad for et militært oppdrag i Nord-Russland. Shackleton var imidlertid ikke tilfreds med situasjonen, og han uttrykte sin misnøye i et brev hjem: «Jeg føler at jeg er til ingen nytte dersom jeg ikke trosser storm i villmarken.»<ref>Fisher, s. 435</ref> 

Han dro tilbake til England i februar 1919 og startet planleggingen av et selskap som i samarbeid med [[den hvite armé|de nordrussiske myndighetene]] skulle utvikle naturressursene i regionen.<ref>Fisher, s. 437</ref> Denne planen kom det ikke noe ut av da [[Den røde armé]] fikk kontroll over denne delen av Russland under [[den russiske borgerkrigen]], og Shackleton ble avhengig av å holde foredrag for å skaffe seg en inntekt. Fra desember 1919 til mai 1920 holdt han i løpet av fem måneder to daglige foredrag, seks dager i uken, i Philharmonic Hall i [[Great Portland Street]] i London.<ref name=Huntford575>Huntford (2000), s. 575–77</ref><ref name= Fisher441>Fisher, s. 441</ref> Parallelt med dette begynte han å planlegge et nytt ekspedisjonsforetak, til tross for den store utestående gjelden etter Endurance-ekspedisjonen.<ref name= Fisher441/> Mot slutten av 1919 gav han ut boken ''South'', som omhandlet Endurance-ekspedisjonen. Boken solgte godt, og fikk gode kritikker av anmeldere.<ref name=Huntford575/>

=== Kanadisk forslag ===
[[Fil:Sea ice terrain.jpg|thumb|Tett pakkis i [[Beauforthavet]]]]
Shackleton hadde bestemt seg for å droppe Antarktis og heller vende blikket nordover, der [[Beauforthavet]] nord for Alaska i all hovedsak var uutforsket. Shackleton antok på bakgrunn av tidevannsdata at sjøen inneholdt store, uoppdagete landmasser som «ville være av stor vitenskapelig interesse for verden, i tillegg til den mulige økonomiske verdien».<ref name= Fisher442>Fisher, s. 442</ref> Han håpet også å nå den nordlige «[[utilgjengelighetspolen]]», det mest avsidesliggende stedet i Arktis.<ref>Wild, s. 2</ref> I mars 1920 mottok hans planer en overordnet godkjenning fra [[Royal Geographical Society]] (RGS) og støtte fra de kanadiske myndighetene. Med dette som bakgrunn startet Shackleton arbeidet med å skaffe nødvendig finansiering, anslått til om lag [[Britisk pund|£]]50&nbsp;000.<ref name= Fisher442/> Senere samme år møtte Shackleton ved en tilfeldighet en gammel skolekamerat, [[John Quiller Rowett]], som gikk med på å bidra med kjernekapital for at Shackleton skulle komme ut av startgropen. Med disse pengene var Shackelton i stand til å anskaffe den norske hvalfangstskuta «Foca I» i januar 1921, og å skaffe til veie annet utstyr og hyre inn mannskap.<ref name= Fisher442/>

I mai 1921 ble de kanadiske planene skrinlagt. Myndighetene endret sin politikk med hensyn på finansiering av ekspedisjoner da [[Arthur Meighen]] overtok som statsminister, og trakk sin støtte til Shackletons planer.<ref name= Huntford582>Huntford (2000), s. 582</ref> Shackletons respons var ikke å avlyse ekspedisjonen, men snarere å omorganisere den. I midten av mai mottok hans kompanjong [[Alexander Macklin]], som var i Canada for å forhandle om anskaffelse av hunder, et telegram fra Shackleton der han ble orientert om at bestemmelsesstedet var Antarktis. Et variert program med utforskning, kartlegging av kyststrekninger, mineralleting og [[oseanografi]]sk forskning i de sørlige farvann hadde erstattet ekspedisjonen til Beauforthavet.<ref name= Fisher442/>