Redigerer Selvmordsgenterapi (avsnitt)

== Metode ==
Genene er de [[protein]]<nowiki/>kodende delene av menneskenes arvestoff, og er altså målområdet for genterapi. Genterapi tar sikte på å fjerne eller endre eksisterende gener, men kan også være å tillegge nye gener. Genterapi kan overordnet deles inn i somatisk genterapi og kimcelle-genterapi. Genterapi rettet mot somatiske celler vil endre genene i målcellene (for eksempel [[tumorceller]]), men disse vil ikke bli videreført til neste generasjon med celler. Ved å endre genene i kimcelle tar man sikte på å endre et gen slik at dette videreføres ved neste celledeling og således til videre generasjoner med celler. Sistnevnte er naturligvis strengere regulert da denne endringen tar sikte på å være permanent. Fra tidligere hadde man sett hvordan bakterier kunne overføre genetisk materiale seg i mellom og hvordan enkelt virus kunne føre til kreft hos mennesker ved å endre på DNA. De første forsøkene med genterapi tok sikte på å overføre gener ved hjelp av vektorer.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=History of gene therapy|publikasjon=Gene|doi=10.1016/j.gene.2013.03.137|url=https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23618815/|dato=2013-08-10|fornavn=Thomas|etternavn=Wirth|etternavn2=Parker|fornavn2=Nigel|etternavn3=Ylä-Herttuala|fornavn3=Seppo|serie=2|bind=525|sider=162–169|issn=1879-0038|pmid=23618815|besøksdato=2022-05-02}}</ref> En form for genterapi er selvmordsgenterapi. som ble utviklet på 1980-tallet for å behandle kreft.

Enkelt forklart baserer metoden seg på to steg: 

# Første steg går ut på å sette inn et gen i tumorcellene som koder for et spesifikt enzym (selvmordsgenet). Dette enzymet kan omdanne et prodrug til en giftig metabolitt som dreper cellen.
# Det andre steget går ut på å administrere et prodrug. Hovedhensikten er å modifisere tumorcellenes DNA slik at de dør av et medikament, mens cellene som ikke er utsatt for genforandringen overlever.

Når man prøver å finne et såkalt [[prodrug]], er det flere aspekter som vektlegges. Viktigst er at produget må kun aktiveres av det tilførte «unaturlige» enzymet, altså være spesifikt. Man ønsker også at cellen som drepes ikke skader friskt vev. Avhengig av hvor målorganet ligger i kroppen må prodruget ha evne til å krysse eventuelle barrierer. For eksempel vil substrater til hjernen være spesielt tilpasset for å kunne passere blod-hjerne-barrieren. Via celle-cellekontakter kan celler overføre substrater til hverandre. Det er foreløpig urealistisk å tenke seg et scenario hvor man klarer å transdusere alle cellene i en tumor. Derfor tar man sikte på en såkalt bystander-effekt. Den går ut på at etter at prodruget er omdannet til en giftig metabolitt av en celle som er transdusert med det aktuelle enzymet, så kan den giftige metabolitten overføres til en nabocelle og således drepe også den.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Suicide gene therapy for the treatment of high-grade glioma: past lessons, present trends, and future prospects|publikasjon=Neuro-Oncology Advances|doi=10.1093/noajnl/vdaa013|url=https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/32642680/|dato=2020|fornavn=Jubayer A.|etternavn=Hossain|etternavn2=Marchini|fornavn2=Antonio|etternavn3=Fehse|fornavn3=Boris|etternavn4=Bjerkvig|fornavn4=Rolf|etternavn5=Miletic|fornavn5=Hrvoje|serie=1|bind=2|sider=vdaa013|issn=2632-2498|pmc=7212909|pmid=32642680|besøksdato=2022-05-02}}</ref>