Redigerer Seksdagerskrigen (avsnitt)

==Bakgrunn==
Høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra elva [[Jordan (elv)|Jordan]]. Da [[Den Forente Arabiske Republikk]] sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959, ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av [[Tiransundet]]. [[Gamal Abdel Nasser|Nasser]] vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. Isteden begynte til og med Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk. På det arabiske toppmøtet som ble holdt i [[Kairo]] 13. til 17. januar 1964, ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordan. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på elva [[Hasbani]] slik at vannet i stedet havnet i elva [[Banias (elv)|Banias]] i Syria og derfra til [[Jarmuk]] i Jordan. I [[Knesset]] forklarte den israelske statsministeren [[Levi Eshkol]] at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene. Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, en beslutning som aldri ble omsatt i praksis.

Syria hadde hatt flere militærkupp i begynnelsen av 1960-tallet. Den [[23. februar]] gjennomførte en gruppe yngre offiserer tilhørende [[Baathpartiet]] et kupp. Det nye regimet foreslo et militært angrep på Israel for å spre sin egen arabiske sosialisme samt for å støtte [[PLO]], blant annet med treningsleirer i Syria. På grensen mellom Syria, Jordan og Israel var forholdene urolige. FN hadde sendt en overvåkningsgruppe dit, [[United Nations Truce Supervision Organization]], for å overvåke den [[Demilitarisert sone|demilitariserte sonen]]. I 1965 kom et angrep utført av den palestinske [[Al Fatah]] mot en israelsk pumpestasjon. Egypts president, Nasser, forsøkte å holde seg på talefot med USA for å få økonomisk støtte, men militærkuppet i Syria kom bare en uke etter at USA hadde offentliggjort at de skulle selge jagerfly og luftvernraketter til Israel. Nasser distanserte seg fra Jordan og Saudi-Arabia som han mente var reaksjonære og gjorde tilnærminger mot Syria.

På grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den [[14. juli]] [[1966]]. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod [[Sovjetunionen]] som erklærte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den [[4. november]] undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale.

Den [[13. november]] angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen Sammu i nærheten av [[Hebron]] som svar på flere angrep fra Al Fatah. Den [[7. april]] [[1967]] ble situasjonen ytterligere skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen. Det israelske flyvåpenet skjøt ned seks syriske jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad [[Damaskus]].

Den [[13. mai]] fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 11–13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep den [[17. mai]]. Denne rapporten skulle senere vise seg å ikke være riktig. I en tale den [[14. mai]] forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser besluttet deretter å sende sine egyptiske styrker over Suezkanalen og den [[16. mai]] ba han FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3&nbsp;400 mann, om å forlate området ved grensen mellom Egypt og Israel.

[[FNs generalsekretær]], [[U Thant]], spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk, besluttet han den [[18. mai]] at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Den [[22. mai]] mobiliserte Israel og samme dag erklærte Nasser at egyptiske styrker igjen befant seg i [[Sharm el-Sheikh]] etter FNs tilbaketrekning og at Tiransundet igjen var stengt for israelske skip. Da U Thant kom til Kairo den [[23. mai]] forklarte Nasser ham at Egypt ikke hadde til hensikt å angripe Israel og at våpenhvileavtalen fra 1956 fortsatt bestod. Andre ledere var ikke like fredelige. PLOs [[Ahmed esh-Shuqeiri]] erklærte at «Nå har tiden kommet som vårt folk har ventet på i 19 år!»

Israels statsminister, [[Levi Eshkol]], forklarte at stengningen av Tiransundet var ''[[casus belli]]'' for Israel og at landet planla å ta alle midler i bruk for å sikre fri adgang gjennom sundet. Sovjetunionen opprettholdt sin støtte til Egypt så lenge ikke Egypt gikk til angrep først. USA og Frankrike advarte Israel mot å angripe først. Den [[30. mai]] 1967 ble omverdenen igjen urolig, da Jordans [[Hussein av Jordan|kong Hussein]] klarte å få i stand en forsvarsavtale med Nasser i Kairo. Kun dager før hadde de vært bitre uvenner, men etter avtalen kom i stand, erklærte Nasser samme dag: «Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det arabiske folk er klare til å sloss». I Israel forberedte man seg på en krig når som helst, og en samlingsregjering tiltrådte den [[1. juni]]. Den [[4. juni]] sluttet Irak seg til den syrisk-egyptisk-jordanske militærkommandoen.