Redigerer Satyrspill (avsnitt)

== Opprinnelse ==
Opprinnelsen til teatertradisjonen og framkomsten av satyrspill kan bli sporet til antikkens rurale feiringer til ære for guden Dionysos. Rush Rehm har argumentert at disse innledet «jordbruksyklusen med såing og høsting», nært assosiert med Dionysos, som representerte legemliggjørelsen av «et grunnleggende iboende paradoks for verden, livgivende, men potensielt destruktivt».<ref>Rehm (1992), s. 12-13</ref> Dramafestivalene under urbane Dionysia i Athen, tilsvarende dedikert til Dionysos, krevde at hver dramatiker stilte med tre tragedier og et satyrspill i en tevling som fungerte som siste stykke framført ved festivalen.<ref>Rehm (1992), s. 39; Lancelyn Green (1957), s. 11</ref> Den nøyaktige opprinnelsen til satyrspillet er fortsatt diskutert blant forskerne. Brockett har argumentert at de fleste bevis har «kreditert Pratinas for å ha oppfunnet denne formen en gang før 501 f.Kr.»,<ref>Brockett (1999), s. 17</ref> noe som er støttet av P. E. Easterlings argument at ved 400-tallet f.Kr. ble satyrspillet betraktet som en helhetlig bestanddel av ''tragike didaskalia''.<ref>Easterling (1997), s. 40</ref> Brockett har også foreslått muligheten for at satyrspillet var den første form for drama hvor fra både tragedien og komedien til sist oppsto fra.<ref>Brockett (1999, s. 17</ref>

A. E. Haigh har imidlertid holdt fast ved det faktum at satyrspillet er en overlevelse fra «den primitive perioden av [[Dionysiske mysterier|bakkisk dyrkelse]]».<ref>Haigh (1907), s. 16</ref> Haigh lister flere eksempler på nedtegnelser for urbane Dionysia; således, i 472 f.Kr. vant [[Aiskhylos]] førsteprisen med ''Phineus'', ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', ''Glaukos'' og satyrspillet ''Promethevs''. Blant [[Evripides]]’ bidrag, framhever Haigh stykkene ''Theristai'' (431 f.Kr.), ''Sisyfos'' (415 f.Kr.) og ''[[Alkestis (Evripides)|Alkestis]]'' som Evripides fikk lov til å presentere som erstatning for det tradisjonelle satyrspillet.<ref>Haigh (1907), s. 17</ref>

De [[mytologi]]ske opprinnelsene til satyrene er nært tilknyttet til ankomsten av Dionysos inn i den [[Hellenisme|hellenistiske]] kulturen. Satyrene og deres kvinnelige motpart, [[mænade]]ne, var tilhengere av Dionysos, en «etternøler til [[Gresk mytologi|Olympos]] og antagelig av [[asia]]tisk opprinnelse».<ref>Lancelyn Green (1957), s. 9</ref> I henhold til Roger Lancelyn Green begynte antagelig satyrene som mindre naturguddommer, mens deres utpekte leder [[Silenos]] var opprinnelig en vannånd, en som gjorde vannkilder og fontener.<ref name="Lancelyn-10">Lancelyn Green (1957), s. 10</ref> Silenos var allerede deltagende i kulten til Dionysos da satyrene ble en del av gudens følge, og ble deretter utpekt som deres far. Satyrene ble karakterisert ved deres umoralskhet, omfattende drikking og fyll, og nedbrytning av tradisjonelle verdier og grenser.<ref name="Lancelyn-10"/> Eric Csapo og Margaret C. Miller har i tillegg argumentert at satyrer har en sterk forbindelse til [[musikk]] og [[dans]], og betrakter dem som «arketypiske musikere og dansere»,<ref>Csapo and Miller (2007), s. 21</ref> således knyttet dem til de [[dionysisk]]e prosesjoner og til teaterkulturens opprinnelse.<ref>Csapo and Miller (2007), s. 22</ref>