Redigerer Satire (avsnitt)

==Historikk og eksempler==
[[Fil:Satire (Orazio) - pag. 12.JPG|thumb|300px|right|<div style="text-align:center">"Le satire e l'epistole di Q. Orazio Flacco", trykt i 1814.</div>]]
Samfunnskritisk spøk og syrlige kommentarer har lange [[tradisjon]]er i menneskenes [[kulturhistorie]]. Satire var i [[antikken]] en type folkelige, dramatiske festspill, såkalte [[satyr]]spill, men ble etter hvert en dikt[[sjanger]] som skulle vise menneskenes dårskap og laster i privatlivet og offentligheten. Av [[Romerriket|romerske]] satirikere kan nevnes [[Ennius]], [[Horats]] og spesielt [[Juvenalis]] (ca. 60–127 e.Kr.), som i fem bøker fritt kritiserte [[Roma]]s [[moral]]ske forfall og latterliggjorde både grekere, romerske [[patrisier]]e og [[transvestitt]]er.

I 1500-tallets [[Danmark]] sirkulerte historien om hvordan selve [[djevel]]en under navnet «broder Rus» hadde fått innpass i [[Esrum kloster]] som kokk. Der var han vitne til [[munk]]enes moralske forfall.<ref>[https://runeberg.org/dalihist/0resatir.html «Satirer», ''Den danske Literaturs Historie fra dens Begyndelse til vore Dage]</ref> Historien tilhører samme tradisjon som [[Boccaccio]], da han i ''[[Dekameronen]]'' fortalte om broder Cipolla, munken som ville vise landbefolkningen en fjær fra [[erkeengelen Gabriel]]. Da broder Cipolla oppdaget at fjæren var blitt til noen [[kull]]biter, forsikret han mengden om at kullene stammet fra den ilden der man hadde brent [[St. Laurentius]] over.<ref>Roger Osborne: ''Civilization'' (s. 191), forlaget Pimlico, 2006, ISBN 978-0-7126-9138-3</ref>

Fra [[1400-tallet]] ble [[sjanger]]en igjen populær og nådde et høydepunkt på [[1700-tallet]]. Satirikere i denne tradisjonen omfatter [[William Shakespeare|Shakespeare]], [[François Rabelais|Rabelais]], [[Erasmus]], [[Nicolas Boileau-Despréaux|Boileau]], [[Miguel de Cervantes|Cervantes]], [[Jonathan Swift|Swift]], [[Voltaire]] og [[Ludvig Holberg|Holberg]]. Av kjente eksempler på satirisk [[litteratur]] kan nevnes [[Sebastian Brant]]s [[allegori]]ske ''[[Narrenes skip]]'' fra 1492 og [[Jonathan Swift]]s ''[[Gullivers reiser]]'' fra 1726. [[H.C. Andersen]]s [[eventyr]] ''[[Keiserens nye klær]]'' gjør narr av folks [[snobb]]ethet som hindrer dem i å innrømme at keiseren vandrer omkring uten klær på - inntil et lite barn sier høyt det alle har sett. 

[[Samuel Johnson]] anså satire som en effektiv måte «å justere ondsinn og dårskap» på, mens [[John Dryden]] sa: «Satirens sanne mål er å korrigere laster.»<ref>Alain de Botton: ''Statusjag'' (s. 170), forlaget Damm, Oslo 2005, ISBN 82-04-10858-3</ref> At satire har brodd, viser angrepene på det franske [[tidsskrift]]et ''[[Charlie Hebdo]]'' (en [[brannstiftelse]] i 2011 og et dødelig [[attentat]] i januar 2015 med tap av 17 menneskeliv).<ref>[https://www.britannica.com/event/Charlie-Hebdo-shooting/The-response Nicki Peter Petrikowski: «Charlie Hebdo», ''Britannica]</ref>

Satire er i vår tid kjent fra en uendelig mengde underholdningsinnslag i [[massemediene]], enten det dreier seg om det russiske [[vittighetsblad]]et ''[[Krokodil]]'',<ref>[https://www.eastview.com/resources/journals/krokodil/ ''Krokodil'', arkiv]</ref> den amerikanske [[TV-serie]]n ''[[South Park]]'' eller radioprogrammet ''[[Hallo i uken]]'' fra [[NRK]]. [[Knut Nærum]] er en typisk samfunnskritisk [[forfatter]] som bruker satire som et viktig virkemiddel i sine bøker og [[tegneserie]]r.