Redigerer Sasanideriket (avsnitt)

== Historie ==
=== Opprinnelse og tidlige historie (205–310) ===
[[Fil: Sassanid empire map.png|left|thumb|Sasanideriket i mørkegrønt; mellomgrønt = territorier hvor sasanider og [[Østromerriket|bysantinere]] skiftet om herredømmet; lysegrønt = rikets største utstrekning under [[Khosrau II]].]]
Detaljene om hvordan [[Partia|det partiske riket]] falt sammen og således ga rom for framveksten av Sasanideriket er skjult i motstridende redegjørelser.<ref> Frye (2005): «The Sassanians», s. 461</ref> Det synes klart at Sasanideriket ble etablert i [[Estakhr]] (i dagens Iran) av [[Ardasjir I av Persia|Ardasjir]] (180–242). Han hersket i Estakhr siden 206, deretter provinsen [[Fars]] siden 222 og til sist var han «konge av konger» av Sasanideriket i 224 da det partiske riket ble veltet.

[[Papak]] var den opprinnelige herskeren av en region som ble kalt for Khir. Ved år 200 hadde han greid å velte [[Gochihr]] og utnevnt seg selv som den nye herskeren av [[bazrangidene]] i sørvestlige Iran. Hans mor, Rodhagh, var datteren av provinsguvernøren av Fars. Papak og hans eldste sønn Sjafur greide å ekspandere deres makt over hele Fars. De påfølgende hendelser er uklare grunnet kildenes unnvikende vesen. Det er imidlertid sikkert at etter Papeks død ble Ardasjir, som på denne tiden var guvernør av Darabgerd, ble involvert i en maktkamp med sin egen bror Sjafur. Kildene avslører at Sjafur som reiste for å møte sin bror ble drept da taket på en bygning ramlet sammen over ham. Ved 208 hadde Ardasjir ryddet vei blant sine andre brødre og erklærte seg som hersker av Fars.<ref> Farrokh (2007): ''Shadows in the Desert'', s. 178</ref><ref> Zarinkoob (1999): ''Ruzgaran:Tarikh-i Iran'', s. 194-198</ref>

[[Fil:Ghal'eh Dokhtar2.jpg|thumb|[[Ghal'eh Dokhtar]] (eller «Jomfrufestningen») dagens provins [[Fars]], [[Firuzabad]], [[Iran]], bygget av Ardasjir i 209, før han endleige greide å beseire det partiske riket.]]
Straks Ardasjir ble utnevnt til ''sjâhansjâh'', «keiser» eller bokstavelig «kongenes konge», tilsvarende dagens tittel [[sjah]], flyttet han sin hovedstad lengre sør i Fars og grunnla Ardasjir-Khwarrah (tidligere Gur, dagens by [[Firuzabad (Fars)|Firuzabad]]). Byen var beskyttet av høye fjell og lett å forsvare grunnet tilgang via trange pass, ble sentrum i Ardasjirs streben etter mer makt. Byen var omgitt av en høy, sirkulær forsvarsmur, antagelig etterlignet fra en tilsvarende i Darabgird. På nordsiden var det et stort palass hvor levningene fortsatt eksisterer. Etter å ha etablert sitt styre over Fars, utvidet Ardasjir raskt sitt territorium som han kontrollerte: naboprovinsene [[Kermān (provins)|Kerman]], [[Isfahan (provins)|Isfahan]], [[Susa|Susiana]] og [[Mesene]]. Denne ekspansjonen fikk oppmerksomheten og bekymringen til [[Artabanes IV av Parthia|Artabanes IV av Partia]]. Han beordret guvernøren av provinsen [[Khuzestan]] til å erklære krig mot Ardasjir i 224. Ardasjir gikk seirende ut av disse slagene. I et andre forsøk på å ødelegge Ardasjir, gikk Artabanes IV selv i konfrontasjon og møtte ham i slaget ved Hormozgan, men ble selv drept. Som følge av at den partiske herskeren var død invaderte Ardasjir de vestlige provinsene av det nå oppløste partiske riket.<ref> Farrokh (2007): ''Shadows in the Desert'', s. 180</ref>

På denne tiden var det partiske arsakidedyanstiet splittet mellom tilhengerne av [[Artabanes IV av Parthia|Artabanes IV]] og [[Vologases VI av Parthia|Vologases VI]], som antagelig lot Ardasjir bygge opp sin autoritet i sør med liten eller ingen innblanding fra partierne. Ardasjir dro nytte av de geografiske forholdene i provinsen Fars som adskilte landområdet fra resten av Iran.<ref> Frye (2005): «The Sassanians», s. 465-466</ref> I 224 kronet han seg i [[Ktesifon]] (i dagens Irak) som enehersker av Persia. Han tok tittelen ''sjâhansjâh'', «kongenes konge» (inskripsjonene nevner Adhur-Anahid som hans ''banbishnan banbishn'', «dronning av dronninger», men hennes forhold til Ardasjir er ikke etablert), noe som var konstateringen av at det 400 år gamle partiske riket var avsluttet og begynnelsen på 400 år med styret til Sasanideriket.<ref> Frye (2005): «The Sassanians», s. 466-467</ref>

I løpet av de neste få årene oppsto det lokale opprør rundt om i riket. Det forstyrret ikke Ardasjir som utvidet sitt rike i øst og nordvest, erobret byene og provinsene [[Sīstān|Sistan]], [[Gorgan]], [[Khorasan]], [[Merv|Margiana]] (dagens [[Turkmenistan]]), [[Balkh]] (i dagens [[Afghanistan]]) og det store området [[Khoresm]]. Han underla seg også øya [[Bahrain]] i Arabia og byen [[Mosul]] nord i dagens Irak. Senere inskripsjoner hevder at også kongene av [[Kushriket]], [[Turan]] og [[Makran]] underkastet seg Ardasjir, men basert på [[Numismatikk|numismatisk]] forskning er det mer sannsynlig at disse områdene underkastet seg Ardasjirs sønn, den framtidige [[Sjahpur I av Persia|Sjafur I]]. I vest ble angrep mot [[Hatra]], [[Oldtidens kongedømme Armenia|Armenia]] og [[Adiabene]] mindre vellykket. I 230 angrep han dypt inn i områdene til Romerriket, og en romersk motoffensiv to år senere endte uten avgjørelse, noe som ikke forhindret den romerske keiser [[Alexander Severus]] å feire triumftog i Roma.<ref> [http://www.livius.org/he-hg/herodian/hre605.html «Herodian's Roman History»], ''Livius.org'' 2007</ref><ref> Dodgeon-Greatrex-Lieu (2002): ''The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars'', s. 24 28</ref><ref> Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 124</ref>

[[Fil:Bas relief nagsh-e-rostam al.jpg|thumb|left|Relieffskulptur hogd ut av fjellet ved Naqsh-e Rustam av Sjafur I (på hestryggen) som tar den romerske keiseren [[Valerianus]] (stående) til fange og [[Filip araberen]] (knelende), trygler om fred.]]
Ardasjirs sønn Sjafur fortsatte utvide rikets områder. Han erobret [[Baktria]] og den vestlige delen av [[Kushriket]], og ledet også flere angrep mot Romerriket. Da han invaderte romerske [[Romersk Syria|Syria]] og Mesopotamia, erobret han byene [[Harran (Mesopotamia)|Carrhae]] og [[Nusaybin|Nisibis]], men i 243 beseiret den romerske general Timesitheus perserne ved [[Slaget ved Resaena|Resaena]] og gjenvant de tapte områdene.<ref name="Frye125"> Frye (1993): "The Political History of Iran under the Sassanians", s. 125</ref> Keiser Gordian III (Gordianus) påfølgende framrykning nedover Eufrat endte i et nederlag [[slaget ved Misiche]] vinteren 244, noe som førte til at keiserens egne soldater drepte ham og samtidig gjorde det mulig for Sjafur å få til en meget framgangsrik fredsavtale med den nye romerske keiser [[Filip araberen|Filip]]. Han sikret seg en umiddelbar betaling på 500 000 denarii og løfter om framtidige utbetalinger.

Sjafur gjenopptok snart krigen, beseiret romerne ved [[Slaget ved Barbalissos|Barbalissos]] i 253, og erobret deretter antagelig byen [[Antiokia ved Orontes]] for å plyndre og ødelegge den.<ref name="Frye125"/><ref>Southern (2001): «Beyond the Eastern Frontiers», s. 235-236</ref> De romerske motangrepene under keiser [[Valerianus]] endte i katastrofe da den romerske hæren ble beseiret og deretter beleiret ved Edessa, og ble deretter enda verre da keiseren lot seg fange av Sjafur og forble hans fange for resten av livet. Sjafur feiret denne seieren og ydmykelsen av romerne ved å få hogd ut et imponerende seiersmonument i [[Naqsh-e Rostam]] og [[Bishafur]], foruten også en monumental inskripsjon på persisk og gresk i nærheten av [[Persepolis]]. Han utnyttet sin framgang ved å invadere Anatolia i 260, men trakk seg tilbake etter en rekke med nederlag ved romerne og deres allierte i [[Odaenathus]] fra [[Palmyra]], og ble ydmyket ved at hans harem ble tatt til fange. Samtidig tapte han alle de romerske besittelsene han hadde okkupert.<ref> Frye (1993): «The Political History of Iran under the Sassanians», s. 126</ref>

[[Fil:HumiliationValerianusHolbein.jpg|thumb|«Sjafurs ydmykelse av Valerianus», tegning av [[Hans Holbein den yngre]], 1521.]]
Sjafur hadde omfattende utviklingsplaner. Han beordret byggingen av de første [[buebro]]er etter romersk mønster i Iran og grunnla en rekke byer, en del av bosatt av emigranter fra romerske områder, inkludert [[Kristendom|kristne]] som kunne utføre sin kristne tro uten større begrensninger under Sasanideriket. To byer, [[Bishafur]] og [[Nishafur]] er navngitt etter ham. Han favoriserte [[manikeisme]], en [[Dualisme|dualistisk]] religion med [[Gnostisisme|gnostiske]] trekk, grunnlagt av [[Mani (religionsleder)|Mani]] (ca. 216–276) som Sjafur ga sin beskyttelse til. Mani dediserte en av sine bøker, ''[[Sjabuhragan]]'', til herskeren. Sjafur lot flere manikeiske misjonærer reise utenlandsk. Sjafur ble også venn med babylonsk [[jøde]] og [[rabbiner]] ved navn [[Samuel av Nehardea|Samuel]]. Dette vennskapet var til fordel for det jødiske samfunnet og ga dem et pusterom fra undertrykkende lover mot dem. Senere konger endret Sjafurs politikk med religiøs toleranse. Under press fra [[zoroastrisme]]n og påvirket av ypperstepresten [[Kartir]] lot Sjafurs sønn [[Bahram I av Persia|Bahram I]] Mani bli drept og forfulgte hans tilhengere. [[Bahram II av Persia|Bahram II]] var som sin far lydhør for zoroastrismens presteskap.<ref> Zarinkoob (1999): ''Ruzgaran:Tarikh-i Iran'', s. 197</ref> Under hans styre ble Sasaniderikets hovedstad [[Ktesifon]] herjet av romerne under keiser Carus, og det meste av Armenia ble etter et halvt århundre med persisk styre avgitt til [[Diokletian]] (Diocletianus).<ref> Zarinkoob (1999): ''Ruzgaran:Tarikh-i Iran'', s. 199</ref>

Etter at [[Bahram III av Persia|Bahram III]] styrte i kort tid i 293, ble han etterfulgt av sin grandonkel [[Nerseh av Persia|Nerseh]] som satte i gang en ny krig med Romerriket. Etter innledende suksess mot keiser [[Galerius]] i et slag i nærheten av [[Al-Raqqah|Callinicum]] ved Eufrat i [[romersk Syria]] i 296, ble han avgjørende beseiret. Galerius hadde fått forsterkninger, antagelig våren 298 av en ny kontingent samlet fra områdene ved Donau.<ref> Barnes, Timothy D. (2006): ''Constantine and Eusebius'', Harvard University Press, opptrykk, s. 18.</ref> Nerseh dro ikke ut fra Armenia og Mesopotamia, og overlot til Galerius å lede offensiven i 298 med et angrep mot nordlige Mesopotamia via Armenia. Narseh trakk seg deretter tilbake til Armenia for å slå tilbake Galerius' hær. Det ulendte terrenget til fordel for det romerske infanteriet, men ikke for Sasaniderikets kavaleri. Lokal støtte ga også Galerius fordelen med å overraske de persiske styrkene, og i to påfølgende kamper sikret Galerius seg seieren over Narseh.<ref name="Barnes18"> Barnes (2006): ''Constantine and Eusebius'', s. 18; Potter, David S. (2004): ''The Roman Empire at Bay, AD 180-395'', Routledge, s. 293.</ref>

[[Fil:Arch-of-Galerius-1.jpg|thumb|Detalj av [[Galerius]] som angriper Narseh; på Galerius' bue og rotunda i Thessaloniki.]]
Under den neste konfrontasjonen angrep romerske styrker Narsehs leir, erobret hans skattekiste, hans harem og hovedhustru.<ref name="Barnes18"/> Galerius fortsatte videre inn i regionen [[Media (region)|Media]] og Adiabene hvor han vant de påfølgende trefningene, den viktigste i nærheten av [[Erzurum]], og sikret seg [[Nusaybin|Nisibis]] før 1. oktober 298. Han bevegde seg deretter nedover Tigris, og erobret [[Ktesifon]]. Narseh hadde tidligere sendt en ambassadør til Galerius med bønn om frigjøre hans hustruer og barn. Fredsforhandlingene begynte våren 299 hvor både Diocletian og Galerius var til stede.

Betingelsene ble tunge for Sasanideriket: landet måtte oppgi områder til Romerriket, og gå med på at Tigris var grensen mellom de to rikene. Ytterligere betingelser slo fast at Armenia kom tilbake under romersk overherredømme og med festningen Ziatha som dens grense; [[kongedømmet Iberia]] (Kaukasisk Iberia) måtte betale lydighet til Roma under romersk klientkonge; Nisibis, nå under romersk styre, vil bli den framskutte byen for handel mellom Sasanideriket og Romerriket; og Roma bille utøve kontroll over fem [[satrap]]er (guvernører) mellom Tigris og Armenia: Ingilene, Sophanene ([[Sophene]]), Arzanene ([[Aghdznik]]), [[Gordiene]], og Zabdicene (nær dagens tyrkiske by [[Hakkâri]]).<ref> Dodgeon, Michael H.; Lieu, Samuel N. C. (1991): [https://books.google.no/books?id=njwgd7YZHi8C&printsec=frontcover&dq=roman+empire+in+persia&hl=en&ei=CaAhTNrBOoKKlwfRx4E2&sa=X&oi=book_result&ct=result&redir_esc=y#v=onepage&q=roman%20empire%20in%20persia&f=false ''The Roman Eastern Frontier and the Persian Wars (AD 226-363): A Documentary History'']. Routledge.</ref> 

Sasanideriket avga fem provinser vest for Tigris, og gikk med på å ikke blande seg inn i de indre anliggender i Armenia og Georgia.<ref> Zarinkoob (1999): ''Ruzgaran:Tarikh-i Ira'', s. 200</ref> I kjølvannet av dette nederlaget oppga Narseh tronen og døde et år senere. Hans sønn [[Hormizd II av Persia|Hormizd II]] overtok tronen. Uro spredte seg over riket og mens Hormizd II undertrykte opprør i [[Sīstān|Sistan]] og [[Kushriket]], var han ikke i stand til å kontrollere adelen og ble til sist myrdet av [[beduiner]] mens han var på jakttur i 309.




Ved slutten av det [[5. århundre]]t angrep en ny fiende, de barbariske [[hunere|hunerne]], Persia. De beseiret den persiske kongen [[Peroz I av Persia|Peroz I]] i [[483]], og i noen år etter dette krevde hunerne store skatter. Det var først under styret til [[Khosrau I av Persia|Khosrau I]] ([[531]]&ndash;[[579]]) at hunerne ble beseiret. Khosrau I, også kjent som Anushrivan den rettferdige, er den mest anerkjente sasanide-herskeren. Han reformerte skattesystemet og reorganiserte hæren og byråkratiet, bandt hæren tettere til det sentrale styret enn de lokale herrene. Under hans styre vokste de såkalte ''dihqans'' fram (direkte oversatt: landsbyherrer), den enkle landeiende adelen som var ryggraden i den senere sasanidiske provinsadministrasjonen og i  innsamlingssystemet for skatt. Kosrau preget sin hovedstad med mange nye bygninger og grunnla nye byer. Han gjenoppbygde kanaler og gårder som var blitt ødelagt i krigene. Han bygde sterke festninger ved passene og plasserte stammer i nøye utvalgte byer ved grensene, slik at de kunne fungere som voktere av staten mot innvaderere.

Justinian betalte Khosrau {{formatnum: 440000 }} gullstykker for å beholde freden, men det ser ut til at han var en mann som foretrakk å nyte fruktene av fred og så uansett ingen grunn til å fortsette en meningsløs krig. Han var tolerant mot alle religioner, selv om han utstedte et dekret som sa at zoroastrisme skulle være den offisielle statsreligionen, men han likte svært dårlig at en av hans sønner ble kristen. Under hans overoppsyn ble mange bøker også bragt fra [[India]] og oversatt til [[pahlavi]]. Noen av disse fant senere sin vei inn i  den islamske verdens litteratur.