Redigerer Saladin (avsnitt)

== Liv og virke ==
Saladins far, Najm ad-Din Ayyub, som var guvernør i [[Baalbek]] under [[seldsjukkene]], sendte ham til Damaskus for utdannelse. Da Saladin ble eldre begynte han å tjenestegjøre for den syriske sultanen [[Nur ad-Din]] slik som hans far og farbror hadde gjort før ham. Han fulgte med sin farbror som hadde befal over en del av Nur ed-Dins arméer til Egypt. Her steg han til rangen av [[Kaptein (grad)|kaptein]] og fikk befal over en del av hæren. Da hans styrke ble beleiret i Al Iskandarīyah ([[Alexandria]]) av de kristne palestinerne viste han seg som en fremragende leder.

Da onkelen døde, fikk Saladin vervet som [[storvesir]] i [[Fatimidekalifatet]] i Egypt og nøt stor makt som [[emir]]. Dette uroet de kristne syrerne og egypterne. De angrep ham, uten hell, noe som førte til at Saladin kunne marsjere inn i [[Palestina (område)|Palestina]].

Nur ed-Din begynte å bli misunnelig på Saladins voksende makt, hvilket førte til en vanskelig balansegang for Saladin – som ikke ville forarge sultanen. Nur ed-Din døde i 1174, og Saladin ble etterhvert stilt opp mot hans etterfølger, som han beseiret. Dermed ble han [[sultan]] over [[Syria]] og Egypt. Han grunnla [[Ayyubide-dynastiet]], som på sitt største hadde kontroll over Egypt, Syria, [[Irak]], [[Hijaz]], [[Jemen]] og [[Kurdistan]].

De følgende ti år tilbragte Saladin for det meste i mindre kriger med kristne samtidig som han befestet sine territorier. Han bygde et [[citadell]] i Al Qāhirah ([[Kairo]]) og stod for en stor del av infrastrukturen i området. Han forente også de forskjellige stridende fraksjonene i området mot de kristne, noe som ikke hadde skjedd tidligere.

De kristne [[korstogene]] hadde pågått en lengre tid innen Saladin kom til makten. Mange kristne festninger var blitt bygget og med dem en infrastruktur både for [[pilegrim]]er som var på vei til [[Jerusalem]] og også for handel.

En fredsavtale ble inngått mellom muslimene og de kristne, og Saladin som var kjent for å stå ved sitt ord, holdt også sin del av avtalen frem til de kristne brøt fredsoverenskomsten ved å plyndre en karavane på vei til [[Mekka]]. Krig ble erklært og de kristne beseiret i [[slaget ved Hattin]], nær [[Tiberias]], i [[1187]]. [[Reynald av Châtillon]] (cirka 1125-4. juli 1187) var greve i kongeriket Jerusalem på 1180-tallet. Han var den som angrep den muslimske karavanen under rådende våpenhvile. Etter at den kristne hær var blitt beseiret i slaget ved Hattin havnet Reynald i fangenskap hos Saladin som senere selv halshugde ham.

I krigen ble [[kongeriket Jerusalem]] stormet, og dets kristne konge, [[Guy av Lusignan]], samt hans to stormestre og en rekke andre personer av høy rang ble tatt til fange. Nå fantes det knapt noen kristne befestninger igjen i området og Jerusalem var under islamsk styre.

Da disse nyheter nådde [[Europa]], ble det etter folkelig påtrykk besluttet at et [[Det tredje korstog|tredje korstog]] skulle initieres for å gjenerobre Jerusalem. Korstoget ble ledet av Frankrikes kong [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]], [[Fredrik I Barbarossa]], keiser av [[det tysk-romerske rike]] (som imidlertid døde på vei til krigsskueplassen) og [[England]]s kong [[Rikard I Løvehjerte]]. I [[1191]] inntok det [[Akko]]. Rikard Løvehjerte vant to ganger over Saladin og inntok [[Caesarea Maritima|Caesarea]] og [[Jaffa]]. En avtale ble så inngått dem imellom, og i 1192 ble hele området fra Jaffa til Sūr ([[Tyros]]) langs kysten overlatt til de kristne. Rikard kunne imidlertid aldri marsjere inn i Jerusalem for det ble ansett for alt for risikabelt. Hans arméer hadde allerede blitt svekket vesentlig og et inntog i Jerusalem skulle kunne føre til en total kollaps.

De to kongene forlot Midtøsten og dro tilbake til Europa og et halvår senere, i [[1193]], døde Saladin i Damaskus i [[Syria]]. Han var da en fattig mann, fordi han hadde gitt bort hele formuen sin til sine fattige underståtter, [[islam]]ske interesser, og [[Veldedighet|veldedige formål]]. Sønnene overtok, og delte [[Ayyubide-dynastiet|dynastiet]] seg imellom. Han hadde tre sønner, og disse fikk makt over hver sin by:

* Afzal fikk Damaskus
* Aziz fikk Kairo
* Tzahi fikk Aleppo