Redigerer Sagbruk (avsnitt)

==Historie==
Man kunne jo tenke seg det at håndsaga kom først. Eilert Sundt skriver om ''håndsagskjæring'' slik det foregikk midt på 1800-tallet. De hadde stokken som skulle skjæres på en stor bukk, en ''stilling'' også kalt sagmare. Saga ble ført opp og ned av to mann, en sto oppå stillingen, den andre sto under. På denne tiden var håndsagskjæring stadig konkurransedyktig virksomhet, bl.a. fordi de kunne utnytte en stokk med bue.{{tr}} 

Var det en slik håndsag som ble utstyrt med vannhjul og veivaksel? De første sagbladene var for tunge og klumpete til å egne seg til håndsagskjæring, sier de som har studert sagteknologi i historisk perspektiv. Vanndrevne sager kom først.{{tr}} 

===Vannhjul===
I 1503 hører en for første gang omtale to sager ved [[Mossefossen]] i [[Østfold]]. I løpet av 1500-tallet ble de vanlige i Norge, og rundt 1600 var det rundt 180 vannsager på [[Vestlandet]]. I 1603 var det ti sagbruk i [[Sogn og Fjordane|Sogn]].<ref>[http://www.kvitrud.no/luster-1349-1600.htm Arne Kvitrud, Stavanger: Luster etter svartedøden]</ref> På 1600-talllet var det bønder, [[embetsmann|embetsmenn]] og borgere som eide sagbrukene. Borgerne hadde riktignok [[enerett]] til å selge treverket, men sagbrukseierne kunne skjære så mye de ville. Trelastprisene stagnerte etter 1650, og mange borgere gikk inn for begrensning i salget. De påpekte også at Norge ble [[avskoging|avskoget]]. I 1688 vedtok [[Christian V|kong Christian 5.]] derfor at 550 av Sør-Norges rundt 1.200 sager skulle nedlegges, og de som fortsatte driften, fikk bare skjære to tredjedeler av tidligere mengde. Dette var til fordel for de store sagbrukseierne, og presset ut de mindre for godt, selv om det pågikk en del [[smugling]] og eksport i det skjulte.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 135), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5</ref>

Opprinnelig var et sagbruk bare en sag drevet av et [[vannhjul]] («[[oppgangssag]]»). Hjulets rundt-og-rundt-bevegelse ble gjort om til en fram-og-tilbake-bevegelse av sagen. Da var bare sagen vanndrevet, og tømmeret måtte lastes og flyttes for hånd, men nok en tidlig oppfinnelse var en liten vanndrevet kjerre som gjorde at tømmeret stadig beveget seg innover sagen.{{tr}} 

Etter [[den amerikanske borgerkrig]] ble opprettelsen av sagbruk og hogst av gamle skoger en del av gjenoppbyggingen av de raserte [[sørstatene]] og stabilisering av økonomien deres. Tidlig på 1900-tallet vokste det frem tusenvis av ''sawmill towns'' til nytte for tømmerindustrien som også ga arbeid til mange.<ref>[https://www.fs.usda.gov/research/treesearch/61601 James P. Barnett, Everett W. Lueck: «Sawmill towns», ''US Forest Service]</ref>

===Sager===
Den neste forbedringen var bruken av runde sagblad, og rett etterpå gangsager. Gangsager hadde flere blader slik at tømmeret raskt ble redusert til fine planker som folk kunne bruke. Runde sagblader var ekstremt dyre, og ble fort ødelagt av varme eller skittent tømmer. 
Det skapte behov for en ny type teknikere, ''sagfilerne''. Sagfilere var eksperter på å forme metall. Hovedjobben deres var å reparere og legge til tenner på sagblad. De kunne også hamre på sagblad uten å ødelegge dem, slik at et sagblad som var blitt ødelagt av varme, kunne hamres rett igjen. Mange moderne rundsager har tenner som det går an å bytte ut, men de trenger fortsatt hamring.

===Dampkraft===
Introduksjonen av dampkraft gjorde dem uavhengig av vannkraft, og de ble mer mekaniske. Effektiviteten økte også, men man måtte betale mye mer for møllene. Det første dampsagbruk i Norge ble bygd på [[Spillum]] ved [[Namsos]] først i 1850-årene.{{tr}}

Engelskbruket på [[Halsøy]] i [[Vefsn]] kom i drift i 1867, og var også et dampsagbruk. Bruket foredlet ca. 75 000 kubikkmeter tømmer per år. Det ble fløtt nedover elva [[Vefsna]].{{tr}}

På Spillum like sør for Namsos, og ikke langt unna stedet hvor landets første dampsagbruk lå, finner man i dag [[Spillum Dampsag & Høvleri]], landets eneste bevarte dampsagbruk og en del av [[Norsk Sagbruksmuseum]].{{tr}}