Redigerer Romersk-britonsk kultur (avsnitt)

== Romernes ankomst ==
Romerske tropper, bestående hovedsakelig fra de nærmeste germanske provinsene, invaderte britonisk-keltisk land i 43 e.Kr. i det som i dag er England. Det skjedde under styret til keiser  [[Claudius]]. I løpet av de neste få årene ble provinsen Britannia opprettet, til sist omfattet det hele det landområdet som i dag er [[England]], foruten [[Wales]] og deler av [[Skottland]].<ref>Kinder, H. & Hilgemann W. (1978): ''The Penguin Atlas of World History'', London: Penguin Books, ISBN 0-14-051054-0</ref> Tusener av romerske forretningsmenn og myndighetspersoner bosatte seg med sine familier i Britannia. Romerske tropper fra over hele Europa så langt unna som [[Spania]], [[Syria]] og [[Egypt]], men hovedsakelig fra de germanske provinsene som dag utgjør [[Nederland]], [[Belgia]] og den [[Tyskland|tyske]] vestlige regionen [[Rhinland]] ble stasjonert i romerske byer og mange av dem giftet seg med lokale britonere. Denne prosessen omformet Britannias kulturer og religioner, mens flertallet av befolkningen forble hovedsakelig britonsk, men med et romersk levevis. 

[[Fil:Chichester inscription.jpg|thumb| Cogidubnus' inskripsjon i Cirencester.]]
Romersk Britannia ble omformet på romersk vis. [[Romersk vei|Rette, brosteinsbelagte veier]] ble bygget som omformet kommunikasjonen over land, og forble i bruk i århundrer. Handel med kontinentet økte. Byer utviklet seg som senter for administrasjon, militære og handel, viktigst var den største, hovedstaden [[Londinium]], som utviklet seg ved det laveste stedet hvor det var mulig å bygge en bro over [[Themsen]]. Regionale hovedsteder var Eboracum ([[York]]), Lindum ([[Lincoln (England)|Lincoln]]) og Corinium ([[Cirencester]]). Mange bosetninger utviklet seg fra eksisterende, som latiniserte navn med britonsk rot antyder i stedsnavnet [[Eboracum]] i nordlige England. Det meste av Britannia forble likevel rural. Grovt regnet 80 prosent av befolkningen levde i rundt 100 000 små bosetninger preget av jordbruk. Det var rundt 2000 [[Romersk villa|villaer]], eiendommer og gods av varierende størrelse konsentrert hovedsakelig i sørøst. Bare rundt 20 til 30 av disse villaene var [[palass]]aktige og som tilhørte en liten [[Patrisier|patrisisk]] samfunnsklasse av tjenestegjørende og pensjonerte romerske myndighetspersoner og soldater, og til en romerifisert, innfødt rikmannsklasse og adel som hadde beholdt arveretten til forfedres landområder. Mindre villaer tilhørte kanskje familier som enten var innenlandske eller kom utenfor Britannia, men som hadde tilpasset seg romersk levevis.<ref> Tombs, Robert (2015): ''The English and Their History'', London: Penguin Books, s. 12</ref>

Senere ble Britannia uavhengig av resten av Romerriket for et antall år av politisk uro i Europa, først som en del av [[det galliske riket]], tjue år senere under tronranerne [[Carausius]] og [[Allectus]].

[[Kristendommen]] kom til Britannia på [[200-tallet]]. En tidlig figur var [[Alban av Britannia|Alban]], som i henhold til tradisjonen ble [[martyr]] i nærheten av den romerske byen [[Verulamium]] på det sted som nå har fått navn etter helgenen, [[St. Albans]], noen mil nord for London. Det skjedde under styret til keiser [[Decius]].

=== Romersk statsborgerskap ===
[[File:All Roman coins 1997 - 2010 (2).jpg|thumb|right|Funn av romerske mynter som klart viser områder med størst kulturell «romanisering» og tilstedeværelse.]]
Et aspekt av den romerske innflytelsen i britonsk liv var innvilget romersk [[Romersk borger|statsborgerskap]].<ref> [http://www.romanempire.net/romepage/Citizenship/Roman_Citizenship.htm «Roman Citizenship»], ''Romanempire.net''.</ref> I begynnelsen ble statsborgerskap gitt meget selektivt: til rådsmedlemmer av bestemte samfunnsklasser i byene; til veteraner, enten legionærer eller hjelpesoldater i egne enheter; og til et antall innfødte hvis beskyttere skaffet dem borgerskap. En del lokal britonske småkonger, som [[Togidubnus]], mottok statsborgerskap på dette vis, og tok det romerske navnet Tiberius Claudius Cogidubnus. Hans belønning for å støtte romerne var muligens [[Det romerske palass i Fishbourne|det store palasset ved Fishbourne]].<ref> Pollard, Justin (2005): ''Seven Ages of Britain'', Hodder, s. 75</ref> Antallet borger økte gradvis etter hvert som folk arvet borgerskap og flere innrømmelser ble gitt. Til sist i 212 var alle, unntatt slaver og frisatte slaver, gitt borgerskap ved ''[[Constitutio Antoniniana]]''.

Andre innbyggere som ikke hadde statsborgerskap, som ''Peregrini'', fortsatte å leve under lovene til deres forfedre. En ''peregrinus'' var en romersk betegnelse som ble benyttet fra 30 f.Kr. og fram til 212 e.Kr. for en fri undersått i provinsene som ikke var romersk borger. De som ikke hadde statsborgerskap kunne ikke eie land med en latinsk tittel, ikke tjenestegjøre som legionær i hæren, men kunne fungere i en enhet av støttetropper, og eventuelt bli romersk borger ved utskrivning. Det store flertallet av innbyggerne, rundt 80 prosent, var bønder som var knyttet til sin jord, og statsborgerskap ville ikke endre deres dagligliv uansett.