Redigerer Romerretten (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Romerretten, som vist i antikkens juridiske tekster, litteratur, [[papyrus]], vokstavler og inskripsjoner, dekket slike aspekter av det romerske hverdagslivet som forbrytelser og straff, eierskap til land og eiendom, handel, maritim og landbruksproduksjon, [[Romersk borger|borgerskap]], seksualitet og [[prostitusjon]], [[slaveri]] og frigjøring av slaver, lokal og statlig politikk, ansvar og skader på eiendom, og bevaring av freden.<ref name="ancient"/>

Loven var etablert ved en rekke virkemidler, eksempelvis ved statuetter, beslutninger fra [[Magistrat (romersk)|magistrater]], [[Liste over romerske keisere|keisernes]] bestemmelser, [[Det romerske sanat|senatets]] forordninger, stemmegivning i råd, og ble fleksibel nok til å behandle de stadige endringene i den romerske verden, fra romersk kongedømme, romersk republikk og keiserdømme, fra lokal til nasjonal handel, og til utenrikspolitiske forhold mellom nasjonene.<ref name="ancient"/>

Fra tiden før 400 f.Kr. var den romerske rett en uskreven [[sedvanerett]], men det kan antas, at flere av de senere kodifiserte (nedskrevne) rettsprinsippene har rot i [[Roma]]s aller eldste historie.

''[[Tolvtavleloven]]'' skal ha blitt utarbeidet av en kommisjon i 451 f.Kr., det vil si i [[Det romerske kongedømme|de romerske kongers tid]].<ref> Long, George (1875): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Lex_XII_Tabularum.html «Lex Duodecim Tabularum»], ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'', John Murray, London.</ref> Det finnes i dag ingen overlevert framstilling av loven, som derfor kun kjennes i bruddstykker fra senere, primært klassiske, forfattere. Vi vet imidlertid at loven inneholdt regler om prosess, sivilrett og strafferett.

I løpet av den [[republikk|republikanske]] tid ble romerretten utviklet og kodifisert, slik at sedvanen etter hvert kom til å spille en mindre rolle i forhold til de egentlige lovtekster. I denne perioden fremkommer også de første jurister, fagutdannede personer, som beskjeftiger seg med fortolkning av retten og fører rettssaker.

I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. økte Roma sitt territorium enormt, og ifølge romersk lov tilfalt den erobrede jorden staten, men den skulle fordeles til romerske borgere mot en avgift. Ifølge våre kilder ([[Appian]] og [[Plutark]]) var det opprinnelig formulert i loven: At man ikke må overta mer jord enn man selv kan dyrke. Men etter hvert endret den seg så: Man kan overta den jord man ''regner med'' å kunne dyrke opp. Situasjonen i Italia på 100-tallet f.Kr. var at de rike langsomt presset de fattige ut av landbruket, og i stedet for de tradisjonelle familiebrukene oppsto det store slavedrevne gods. De mange krigene betydde også at mange ble rekruttert som soldater, men de hadde etter endt tjeneste ingen andre steder å dra enn til Roma, der de kom til å inngå i byens store gruppe av arbeidsløse.

I keisertiden (31 f.Kr. og framover) ble romerretten utviklet og forfinet ytterligere. Det finnes fra denne perioden en lang rekke av [[rettsregel|lov]]er, kommentarer og så videre. Romerretten får en samlet framstilling i [[Østromerriket]] omkring 530 e.Kr. i ''[[Corpus Iuris Civilis]]'', som ble utgitt under keiser [[Justinian den store]], blant annet i et forsøk på å gjenforene det splittede riket.

Romerretten var en sentral inspirasjonskilde for [[kirkerett]]en. I dag er mange av verdens rettssystemer grunnlagt på romerrettens prinsipper, noe som ikke minst skyldes kirkerettens tendens til å utøve innflytelse på de lokale rettssystemene, som den kom i berøring med i [[middelalderen]].