Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

==Etymologi og definisjon ==
[[Bilde:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|miniatyr|''[[Friheten leder folket]]'' av [[Eugène Delacroix]] er et maleri som ofte regnes blant de store romantiske maleriene. Maleriet er fra 1830, rundt da man regner at romantikken innen musikk begynte.]]Ordet «romantikk» henspiller på den [[Høvisk litteratur|middelalderske romansen]]. Generelt, og særlig i tysktalende land, var den romantiske poesien ofte lengtende, i brudd med konvensjoner og regler og rik i beskrivelser. Slik var den i kontrast til den «klassiske» poesien, som var objektivt vakker, avgrenset i tema og tidløs i utforming. Mot slutten av 1800-tallet ble romantisk musikk brukt for å skille musikken fra klassisistisk, og skillet gikk gjerne rundt 1820.<ref>Side 602, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: ''A History of Western Music'', 7. utgave, Norton & Company, New York & London 2006</ref>

Begrepet «romantikken» er, som «klassisismen», et begrep som sprer seg over forskjellige sjangre, deriblant arkitektur, kunst, litteratur, musikk, kritikk og historiografi.<ref>[https://global.britannica.com/art/Romanticism «Romanticism»] - ''Encyclopedia Britannica''</ref> Disse periodene varierer; innen litteratur er perioden gjerne regnet fra 1800 til 1830<ref>Side 11, [http://www.nb.no/nbsok/nb/34e5dea3d715c53dba468b573c719d84?index=6#9 F. J. Billeskow Jansen: «Romantikken»] og side 21, Claude David: «Tysk litteratur» i ''Verdens litteraturhistorie. 7 : Romantikken : (1800-1830)'', Edvard Beyer (red.), Cappelen, Oslo, 1972</ref>, innen kunst fra sent 1700-tall til rundt 1830<ref>[http://www.scholastic.com/browse/article.jsp?id=3753923 «Romanticism (late 1700s-mid 1800s)»] {{Wayback|url=http://www.scholastic.com/browse/article.jsp?id=3753923 |date=20170331205833 }} - ''Scolastic.com'' (fra The New Book of Knowledge)</ref> og innen musikk fra 1830 til 1910. Felles for dem var et brudd med den raske utviklingen og ofte en lengten mot tidligere tider, men også som en støtte for nasjonen – et nytt begrep i tiden – og dets folk.<ref>Side 602, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Slik ble også etter hvert en nasjonalromantisk retning utviklet.

Innen romantikken var også den frigjorte komponisten idealet. Dyrkelsen av komponisten som et geni og forakt for tidlige tider, der komponistene opptrådte som tjenere, bundet av krav og ute av stand til å skrive sin musikk, var vanlig. Samtidig, på tross av at utviklingen gikk mot mer selvstendige komponister og bedre tider, var det ikke uvanlig for romantikere å føle seg fremmedgjort og flykte inn i egen stemningsverden.<ref>Side 516, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 5, Cappelen, 1980</ref>

Ulempen med å definere romantikken i musikk fra 1830, er at den dermed begynner når romantikken innen litteratur og kunst mer eller mindre er over, mens avslutningen på romantikken i musikk kommer langt etter at den i litteratur er erstattet med realisme, naturalisme og nyklassisisme. Den amerikanske musikkprofessoren Rey M. Longyear omtaler romantikken i sin smaleste definisjon som fra 1828 til 1880, og i sin bredeste fra 1789 til 1914.<ref>Side 1, Rey M. Longyear: ''Nineteenth-Centurey Romanticism in Music'', Prentice-Hall, Englewood Cliffs (New Jersey), 1969</ref> Den amerikanske musikkforskeren Neal Zaslaw mente at klassisismen ble avsluttet i 1798.<ref>side 394, Neal Zaslaw (red.) ''The Classical Era From the 1740s to the end of the 18th century'', Man and Music-serien, MacMillan, Basingstoke, 1989</ref> Den danske organisten og musikkforskeren Jens Peter Larsen foreslo å omtale perioden fra 1800 som «tidligromantikk».<ref>side 9, Reinhard G. Pauly: ''Music in the Classic Period'' (Third Edititon) - Prentice Hall, Eaglewood Cliffs, New Jersey, 1988</ref>

Andre definerer romantikkens start til 1820,<ref>Side 127, John Burrows (red.) ''Klassisk musikk'', N.W. Damm & Søn, Oslo, 2006</ref> eller til Beethovens og Schuberts død rett før 1830. Den tysk-amerikanske professoren Reinhard Georg Pauly omtalte perioden 1800 til 1830 som en overgangsfase til romantikken.<ref>233-251, Pauly</ref> Rosen, en amerikansk pianist og forsker, inkluderer på sin side hele Beethovens liv inn i den klassiske perioden. Han anser også ''[[Symfoni nr. 9 (Beethoven)|Den niende symfonien]]'' som bedre forstått i fortsettelse av klassisk musikk enn i brudd med den.<ref>Side 439-440, Charles Rosen: ''The Classical Style'', Faber and Faber, London/Boston 1976</ref> Dermed vil romantikken begynne først rundt 1830, men romantiske trekk vil altså dukke opp i slutten av den klassisistiske perioden. I denne artikkelen vil perioden regnes fra 1830, slik at Beethoven regnes innunder klassisismen. Likevel vil klassiske komponister som slår gjennom før 1830, deriblant Weber og Mendelssohn, inkluderes. Grunnen til at Beethovens liv ikke inkluderes i romantikken kan uppsummeres av Carles Rosen slik:

:«''Beethovens død i 1827 må ha kommet som en frihetsfølelse for komponister født nesten to tiår før: Chopin og Schumann i 1810, Mendelssohn året før, Liszt året etter. Det var kanskje bare Chopin som ikke ble skremt av den dominerende autoritetsfiguren som Beethoven framsto som for fremtidige generasjoner. Jeg anser det som sannsynlig at Beethovens død fremskyndte den raske utviklingen av den nye stilistiske tendensene som allerede hadde gjort seg kjent, og som faktisk også inspirerte hans ''<nowiki>[Beethovens]</nowiki>'' egne musikk.''»<ref>«The death of Beethoven in 1827 must have given a sense of freeedom to the composers born almost two decades earlier: Chopin and Schumann in 1810, Mendelssohn the year before, Liszt the year after. Perhaps only Chopin was not intimidated by the commanding figure of authority that Beethoven represented for generations to come. I think it is probable that Beethoven's death hastened the rapid development of new stylistic tendencies which had already made themselves felt and which, indeed, even influenced his own music». Side ix, Charles Rosen: ''The Romantic Generation'', Harvard Universitey Press, Cambridge (Massachusetts), 1995</ref>

Avslutningen av den romantiske perioden i 1910 skyldes blant annet, som Longyear kommenterer, at rundt da ble musikken omtalt som «samtidsmusikk». Imidlertid var det allerede før den andre musikalske retninger som gikk parallelt med romantikken, som impresjonismen. Impresjonismen vil ikke behandles i denne artikkelen, og dermed heller ikke komponister som [[Claude Debussy]], [[Maurice Ravel]], [[Paul Dukas]] og [[Aleksandr Skrjabin]]. Enda perioden ender i 1910 vil ved enkelte tilfeller komposisjoner kort tid etterpå inkluderes såfremt de regnes som romantiske. Samtidige musikere som er mest kjent i andre sjangre, som [[Scott Joplin]] og [[John Philip Sousa]]<ref>Sousa skrev både operetter, sanger, danser og suiter, men disse hadde beskjeden påvirkning på et bredt publikum</ref>, blir heller ikke inkludert.

Som kunstnerisk periode var romantikken ifølge Longyear definert mer av reisen, enn av målet, ønsket om å oppnå heller en oppnåelsen, og slik sett var den i kontrast til klassisismen.<ref>Side 2-3, Longyear</ref> Den norske doktoranden Elef Nesheim omtaler romantikken som en periode som henga seg mer til følelser enn fornuften, og til mystikken, det ukjente og det følelsesmessige. Han skiller også mellom de to hovedretningene innen musikk. På den ene siden den tysk-østerrikske med [[Leipzig]] og [[Wien]] som hovedsentre og også [[Paris]], som opera-midtpunkt på den ene siden, og på den andre siden nasjonalt dominert musikk som en motretning, ofte inspirert av den nasjonale kulturen og folkemusikken, med [[Russland]], [[Tsjekkia]] og [[Norden]] som viktige områder. Han ser også på den tysk-østerrikske delen som delt mellom den klassisistiske (Schubert, Medelssohn, Schumann, Brahms og Bruckner) og den nytyske retningen ([[Hector Berlioz]], Liszt, Wagner, Mahler og [[Richard Strauss]]).<ref>Med Paris som et av hovedsetene og franske Berlioz, ungarske Liszt og böhmiskfødte Mahler i gruppen, må «nytysk» forstås som en mentalitet, og ikke en geografisk avgrensning</ref> Den nasjonalt dominerte musikken inkluderer Chopin, Grieg, Mussorgskij, Smetana, Dvorak Verdi, Bizet og Tsjaikovskij.<ref>Side 148-153, Elef Nesheim: ''Musikkhistorie'', Norsk musikkforlag, Oslo, Revidert utgave 2004</ref>

Den tysk-amerikanske musikkviteren [[Alfred Einstein]] støttet opp om denne kontrasten der han anså Berlioz og Wagner som foraktfulle overfor de fleste tidligere komponistene (med unntak av [[Christoph Willibald Gluck]] og Beethoven og til dels [[Wolfgang Amadeus Mozart]]) og på den andre siden Schumann og Brahms, som hadde mye godt å si om fortiden. Kontrasten mellom det intime i Chopin og Schumanns verk og det teatralske i Weber og Wagner var også til stede. Wagners subjektive, nær egosentriske stil sto i kontrast til både Brahms', Schumanns, Webers og Schuberts mer folkelige stil, og begge var i kontrast til den mer intellektuelle og storbyfokuserte stilen til Berlioz. Verdi på sin side hadde røttene i lange italienske tradisjoner innen opera, og var nært knyttet til Italias befolkning, mens Wagner var revolusjonær og individualistisk.<ref>Side 4-5, Alfred Einstein: ''Music in the Romantic Era'' Norton & Company, New York 1947</ref> Enda et viktig skille er mellom programmusikk, knyttet til poesi, romaner, kunst eller en annen inspirasjon, og absolutt musikk, som er musikk for sin egen del. I den første delen finner man Berlioz, i den siste delen Mendelssohn.<ref>Side 6, Einstein. Side 153-54, Nesheim. Nesheim plasserer hele den nytyske gruppen innen programmusikken, men legger til at mesteparten av musikken befinner seg mellom absolutt musikk og programmusikk, i en gruppe han selv kaller «karakteriserende musikk».</ref>