Redigerer Roberto Farinacci (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Farinacci flyttet i en alder av åtte år med sine foreldre først til [[Tortona]] i [[Piemonte]], og dernest til [[Cremona]]. Etter grunnskolen ble han  jernbanestjenestemann, og stod i det yrket i tolv år.

===Sosialist===
Han var [[sosialist]] i sine yngre år.{{Tr}} Hans politiske interesse meldte seg tidlig og han engasjerte seg i fagforeningsbevegelsen. Der medvirket han ved omstruktureringen av landarbeidernes fagforening.{{Tr}} [[Benito Mussolini]] - da klart å regne som sosialistisk aktivist - inviterte ham til å medarbeid i hans nye avisprosjekt ''[[Il Popolo d'Italia]]''. Dette samarbeidet ble forpurret av [[første verdenskrig]]s utbrudd. Farinacci gikk ikke inn for Italias inntreden i verdenskrigen, men deltok i den som frivillig.

Etter krigen forlot han [[Partito Socialista Riformista Italiano]] sammen med [[Leonida Bissolati]].

===Fascistisk politiker===
Etter fredsslutningen i 1918 ble Farinacci en av [[Benito Mussolini]]s fremste medarbeidere. I mars 1919 var han et grunnleggende medlem av Benito Mussolinis ''[[Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet|Fasci di combattimento]]'' - «svartskjortene». 

Farinacci satset nå på sin egen videreutdannelse. Han klarte på meget kort til å ta gymnaseksamen, og tok deretter juridisk doktorgrad med det arbeid som ble mistenkt i noen kretser for å være delvis plagiert.{{Tr}} Andre kilder spekulerer på om hans akademiske grad snarere var å  forstå som en slags ''«[[honoris causa]]»'', og muligens resultat av påtrykk<ref>Denis Mack Smith: ''Storia d'Italia 1861-1961'' (Laterza, Bari, 1972)</ref>. Ved siden av var han i Cremona byens «''[[Ras (Etiopia)|Ras]]''» (kommandant, låneord fra Etiopia) for det stedlige ''fascio'', gjordfe seg selv til borgermester, hvorved hans stil var preget av særlig terroristisk brutalitet - de fascistiske ''squadri'' var her blant Italias mest hensynsløse.{{Tr}}

Han samarbeidet nå særlig med [[Achille Starace]] med en stor propagandakampanje i [[Trentino-Alto Adige|regionen Trentino/Südtirol]]. I 1922 grunnla ham avisen ''Cremona Nuova'', som i 1929 fikk det nye navn ''[[Il Regime Fascista]]''. Han tok i 1922 sete i [[Italias deputertkammer]], der han frem til 1926 ledet en ekstremistisk gruppe på partiets høyrefløy som han skulle å tilhøre også i ettertid. Etter [[Giacomo Matteotti]]s død var Farinacci i 1924-1926 generalsekretær for [[fascistpartiet]] og gjennomførte en grundig reorganisering innen partiet.

Partiets høyrefløy og Fadinacci betraktet Mussolini som å være for liberal.{{Tr}} Han var motstander av Mussolinis [[Vatikanstaten|Vatikanpolitikk]]. Farinacci ble også fascistenes mest kjente og markante antisemitter, men havnet også med dette helt i partiets ytterste men likefullt innflytelsesrike ytterkant.<ref name="SchlemmerWoller172" /> Omvendt oppfattet Mussolini han som både for brutal og som uansvarlig.{{Tr}} Ikke desto mindre hadde Mussolini i 1925 utnevnt ham til partisekretær, og dermed til fascistregimets da nest mektigste mann.  

Et brudd kom i 1926. Farinacci måtte da tre tilbake. Tusener av hans radikale tilhengere ble fjernet fra sine partistillinger. ''Ras''-ene ble fratatt ekte makt, og den statlige forvaltning styrket. Farinacci arbeidet deretter som advokat.  

I 1935 deltok han i [[Den andre italiensk-abessinske krig|Abessiniakrigen]] som frivillig i [[Milizia Volontaria per la Sicurezza Nazionale]] (MVSN), og ble forfremmet til generalløytnant.  

Under fiske med [[håndgranat]]er mistet han en arm. Samme året ble han inntatt som medlem av [[Det fascistiske storrådet]]. Dette var et tydelig tegn på at hans stjerne atter var stigende. Farinacci deltok som observatør i [[den spanske borgerkrig]], ble også regjeringsminister i 1938 og engasjerte seg for [[de italienske raselover]] (''leggi razziali'') som ble innført det året og senere utvidet. 
[[File:Votazione odg Grandi.jpg|thumb|left|200px|[[Det fascistiske storrådet]]s avstemning mot Mussiloini, der Farinacci var i minoritet]]
===Andre verdenskrig===
Da [[andre verdenskrig]] brøt ut, var Farinacci en av de få partifunksjonærer som gikk inn for at landet raskt skulle tre inn i krigen.{{Tr}} Han hadde svært gode forbindelser til [[NSDAP|nazistpartiets]] ledere, i særdeles til [[Hermann Göring]], og ble Mussolinis tysklandsrådgiver.{{Tr}} I 1941 ble Farinacci generalinspektør før militsen som var sendt inn i Albania. 

I juli 1943 stemte han i Det fascistiske storrådet til fordel for Mussolini. Etter at Mussolini ble arrestert, flyktet han til Tyskland. Der ble det allerede vurdert om ham skulle innsette ham som leder av de deler av Italia som ikke var under de vestallierte styrkers kontroll. Men så lyktes det SS-offiseren [[Otto Skorzeny]] å befri Mussolini fra [[Gran Sasso]] i kommandoaksjonen ''Unternehmen Eiche''. Farinacci vendte nå tilbake til Cremona, men deltok ikke lenger i det politiske liv.
[[File:Roberto_Farinacci_1945.jpg|thumb|Farinaccis henrettelse, 1945]]
Henimot krigsslutt ble han tatt til fange av partisaner den 27. april 1945. Det var noe uenighet om hva å gjøre; trrestanter for det kristeligdemokratiske parti og det liberale parti ville overlevere ham til de allierte, mens kommunistene og sosialistene ville dømme han til døden.{{Tr}} Det endte med at han ble sømt til døden og henrettet med eksekusjonspelotong på torvet i Vimercate den 28. april 1945. Partisanene ønsket å skyte ham i ryggen, men han snudde seg i siste øyeblikk og ble skutt i grustet mens han ropte ut «Italia lenge leve»<ref>Guido Gerosa, ''I gerarchi di Mussolini'', s. 117</ref><ref>Giordano Bruno Guerri, ''Fascisti: Gli italiani di Mussolini, il regime degli italiani'', p. 115</ref><ref>Giuseppe Pardini, ''Roberto Farinacci. Ovvero della rivoluzione fascista'', s. 459</ref>

Sammen med [[Giovanni Preziosi]] var Farinacci en av de mest fremtredende fascistiske stemmer for rasemotivert antisemittisme under Mussolinis regime.<ref>Kertzer, David I., The Popes Against the Jews, 283</ref><ref>De Felice (1993), ''passim''</ref>