Redigerer Robert Bruce, 5. lord av Annandale (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Robert V var kjent som Robert «den edle», og var oldebarn av kong David I av Skottland og Maud, grevinne av Huntingdon. Robert tilhørte den fremste adelen i Skottland, men hadde også store eiendommer i England. I tillegg til [[Annandale]] i sørlige Skottland var han lord av [[Hartlepool]] (ellers kjent som Hartness) i grevskapet [[Durham (grevskap)|Durham]], og [[Writtle]] og Hatfield Broadoak i Essex, [[England]]. Hans første kone brakte til ham landsbyen Ripe i [[Sussex]], og hans andre kone, herredømmet Ireby i Cumberland.<ref> Richardson (2005) s. 731</ref>

Hans eiendommer og besittelser økte etter nederlaget til [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]] i slaget ved Evesham (1265), via en rekke tilskudd som omfattet eiendommene til de tidligere opprørsbaronene Walter de Fauconberg, John de Melsa og broren Bernard. Disse tilskuddene var muligens kompensasjon for løsepengene hans sønn Robert forhandlet fram og betalte til broren Bernard, og nevøen Gilbert de Clare, 7. jarl av Gloucester, for hans løslatelse etter hans fange, i slaget ved Lewes (1264). Kong [[Henrik III av England|Henrik III]] gjenoppnevnte også Robert til dommer, og konstabel av [[Carlisle Castle]] og vokter av festningen der i 1267, en stilling han hadde blitt avskjediget fra i 1255. Robert søkte benådning fra Alexander og sluttet seg sannsynligvis til de engelske prinsene [[Edvard I av England|Edvard]] og Edmund på deres [[korstog]], ettersom Robert, om ikke Richard muligens unnlot å delta, eller kom tidlig tilbake, ettersom den yngre Robert er registrert som å ha mottatt et dokument med krav om oppgi rettigheter i Writtle, Essex, i oktober 1271.<ref>Dictionary of National Biography (DNB)</ref>

I 1264 døde hans første kone Isabella de Clare fra Gloucester og Hertford. Den siste nedtegnelse av henne er at hun mottok en gave med hjort fra kong Henrik i Essex i 1271. I tiden 1271–1272 ble hans sønn Robert IV gift med [[Marjorie av Carrick, 3. grevinne av Carrick|Marjorie av Carrick]], den unge enkearvingen til Niall av Carrick, [[jarl av Carrick]], for sin sønn, også kalt Robert de Brus. 

Den 3. mai 1273 giftet Robert V seg med Christina de Ireby, enke etter Adam Jesmond, sheriff av [[Northumberland]]. Dette ekteskapet la eiendommer i Cumberland og medgiftsland fra hennes forrige ektemann til Bruce-eiendommene. Etter at han inngikk ekteskapet ser det ut til at Robert V har begrenset seg til forvaltningen av familiens nordlige eiendeler, og overlatt den sørlige til sønnene. Robert V brukte sine engelske eiendommer til å forsørge sine to sønner. Hans eldste sønn, Robert IV, fikk Hatfield Regis; den yngre, Richard, holdt herregården Writtle sammen med Brus-andelen i herregården til Kempston og en del av Tottenham-godset, som alle gikk tilbake til hans far i 1287 da Richard døde før ham selv.<ref> Blakely (2005), s. 107</ref>

Robert Bruce var regent av Skottland en tid da hans andre fetter kong [[Aleksander III av Skottland]] (1241–1286) var under minoritet da Aleksander bare syv da han ble konge i 1249 og kun 10 år da han ble gift med Margaret av England i 1251.<ref name="Alexander">[https://www.bbc.co.uk/scotland/history/articles/alexander_iii/ «Alexander III, King of Scots 1249 – 1286»], BBC</ref> Robert ble tidvis anerkjent som en [[Tanisteri|tanist]] av den skotske tronen. Han var den nærmeste overlevende mannlige slektningen til kongen: Margaret av Huntingdons etterkommere var alle kvinner frem til fødselen av Hugh Balliol en gang på 1260-tallet. Da Aleksander ennå var barnløs, ble Robert V offisielt utnevnt til arving, men han vant aldri tronen da Aleksander til sist klarte å avle tre barn. Arvefølgen i hovedlinjen til [[Huset Dunkeld]] ble svært prekær da mot slutten av Aleksanders regjeringstid da alle hans tre barn døde i løpet av få år. Den middelaldrende Aleksander III fikk i 1284 kongens råd/parlament til å anerkjenne hans barnebarn [[Margrete av Skottland|Margaret]], kalt for «Jomfruen fra Norge», som sin arving da hun var hans eneste overlevende etterkommer. Behovet for en mannlig arving førte til at Aleksander inngitt et nytt ekteskap med Yolande de Dreux den 1. november 1285. Alt dette var til slutt forgjeves. Aleksander døde plutselig, i et fall fra hesten sin, bare 45 år gammel, i 1286.<ref name="Alexander"/>

=== «Den store saken» ===
Etter mannlige slektslinjen til det skotske kongehuset (linjen fra [[Vilhelm I av Skottland]]) døde ut var [[David av Skottland, jarl av Huntingdon|David av Huntingdons]] etterkommere de fremste kandidatene til tronen. De to mest bemerkelsesverdige fordringshavere til tronen, [[John Balliol]] og Robert selv representerte avstamning gjennom Davids døtre, henholdsvis [[Margaret av Huntingdon|Margaret]] og [[Isobel av Huntingdon|Isobel]].

Robert Bruce argumenterte [[tanisteri]] og nærhet i blod i arvestriden. Han stammet fra den andre datteren til David av Huntingdon, mens John Balliol stammet fra den eldste, og dermed hadde den lineære retten. Imidlertid var Robert tremenning av konger av Skottland og stammet i fjerde generasjon fra kong [[David I av Skottland]], mens John Balliol var firmenning av kongene og nedstammet i femte generasjon fra kong David I, den siste felles stamfaren som hadde vært skotsk konge. Den påfølgende «Great Cause» (''Den store saken'') ble avsluttet i 1292. Den ga kronen av Skottland til familiens store rival, John Balliol. Begivenhetene fant sted som følger:

Rett etter den unge [[Margrete av Skottland|Margaret]] døde brått og før hun ble kronet som skotsk dronning, samlet Robert Bruce et mannskap ved hjelp av jarlene til Mar og Atholl og marsjerte til [[Perth (Skottland)|Perth]] med en betydelig hærfølge og uklare intensjoner. Biskop William Fraser av [[St. Andrews]] var bekymret for muligheten for en borgerkrig. Han skrev til kong [[Edvard I av England]] og ba om hans hjelp til å velge en ny monark.

Edward tok denne sjansen til å kreve ''sasine'' (i henhold til daværende skotsk lov er levering av [[Føydalisme|føydal]] eiendom, typisk land) av den skotske kongelige eiendommen,<ref>[https://www.ros.gov.uk/about/what-we-do/our-history «Our history»], ''Registers of Scotland''.</ref> men gikk med på å avsi dom i retur for anerkjennelse av hans suverenitet, at han var øverste herre, og at den skotske adelen var hans vassaler. Skottlands voktere nektet ham dette, men Robert Bruce var raskt ute med å gi Edvard sin hyllest, muligens ettersom han allerede var engelsk vassal for sine engelske besittelser. Til sist sverget alle fordringshavere til den skotske tronen sin hyllest, og John Balliol var den siste som gjorde det. Skottlands voktere ble tvunget til å innrømme suverenitet og ble dermed gjeninnsatt av Edvard.

Behandlingen av dommen gikk sakte. Den 3. august 1291 ba Edward både Balliol og Bruce om å velge førti revisorer mens han selv valgte tjuefire for å avgjøre saken. Etter å ha vurdert alle argumentene, bestemte domstolen i begynnelsen av november 1292 til fordel for John Balliol, med det overordnede kravet i føydal lov, dessuten større støtte fra kongeriket Skottland. I samsvar med dette ble endelig dom avsagt av Edvard den 17. november. Den 30. november ble John Balliol kronet som konge av skottene ved [[klosteret i Scone]], den tradisjonelle skotske troningsstedet. Den 26. desember, i [[Newcastle upon Tyne]], sverget kong John hyllest til Edvard for kongeriket Skottland. Edvard gjorde det snart klart at han betraktet landet som sin vasallstat. Familien Bruce mistet dermed det de anså som sin rettmessige plass på den skotske tronen.

=== Senere år ===
Robert, 5. lord av Annandale trakk seg fra herredømmet til Annandale og hans krav på tronen til sin eldste sønn Robert IV. Kort tid etterpå, i 1292, døde den yngre Roberts kone Marjorie av Carrick og jarldømmet Carrick, som Robert hadde styrt ''[[iure uxoris]]'', ble gitt deres eldste sønn, også kalt Robert, den fremtidige kongen.

I 1292 holdt Robert V Bruce et marked i Ireby, Cumberland, i retten til sin hustru. Året etter hadde han et marked i [[Hartlepool]] i [[Durham (grevskap)|Durham]] innenfor frihetene til biskopen av Durham.<ref name="Richardson_732">Richardson (2005), s. 732</ref> Robert de Brus døde på [[Lochmaben Castle]] og ble gravlagt ved Gisborough Priory i [[Redcar and Cleveland|Cleveland]].<ref name="Richardson_732"/> Bruce-familien var beskyttere av klosteret i Gisborough, såvel slekten i Skottland som slektsgrenen i Yorkshire. Robert V Bruce var den siste Bruce som ble gravlagt i Gisborough etter at Yorkshire-grenen døde ut. «Han som søkte å bli skottenes konge,» skrev Ruth Margaret Blakely, «som hadde levd sine siste år og døde i Skottland, 
valgte likevel å bli gravlagt sammen med sine forfedre i England. Slik var styrken til familiebånd.»<ref>Blakely (2005), s. 3</ref>