Redigerer Roanoke-øya (avsnitt)

==Den tapte koloni==
Roanoke-kolonien var den andre [[britisk kolonisering av Amerika|engelske koloni]] i den nye verden etter [[St. John’s (Newfoundland og Labrador)|St. John's på Newfoundland]]. Den ble grunnlagt på Roanoke-øya i det som da var [[Virginia]] (nå [[Nord-Carolina]], [[USA]]).

Foretaket ble finansiert og organisert av sir [[Walter Raleigh]] som hadde fått en kontrakt for kolonisering av [[Virginia]] av dronning [[Elizabeth I av England]] som spesifiserte at Raleigh hadde ti år på seg til å etablere en bosetning i [[Nord-Amerika]] eller miste sine koloniseringsrettigheter. Raleigh og Elizabeth hadde tenkt at foretaket skulle gi både rikdommer fra den nye verden og en base for å angripe og stjele fra de [[Spania|spanske]] skatteflåtene. Med det i tankene ble en ekspedisjon sendt i [[1584]] for å utforske den østlige kysten av Nord-Amerika for en passende plassering.

Ekspedisjonen i 1584 ble ledet av kapteinene [[Phillip Amadas]] og [[Arthur Barlowe]] som valgte de ytre bankene av dagens North Carolina som en ideell plassering og tok kontakt med de innfødte. De returnerte til England og rapporterte om sine funn, prøver av den lokale [[flora (botanikk)|flora]] og [[fauna]] og to innfødte, [[Manteo]] og [[Wanchese]].

Den etterfølgende våren ble en koloniseringsekspedisjon sendt for å etablere en koloni. Ekspedisjonen bestod utelukkende av menn, mange av dem veteransoldater som hadde kjempet for å etablere det engelske styret i [[Irland]]. Lederen av bosetningsforsøket, sir [[Richard Grenville]], hadde i oppdrag å drive med videre utforsking av området, etablere kolonien og returnere til England med nyheter om foretakets suksess. To hendelser kunne ha ført til hans avgjørelse om å utsette forsøket:
#Da han ankom de ytre bankene traff lederskipet en sandbank og tok inn vann, noe som ødela mesteparten av koloniens matlager.
#Etter den innledende utforskingen av kysten til fastlandet og de innfødte landsbyene der, ble det oppdaget at en sølvkopp var forvunnet. Høvdingen i den siste landsbyen de besøkte ble brent i hevn.

Til tross for mangel på mat og denne harde starten i forholdet med de potensielle naboene, valgte Grenville å forlate [[Richard Lane]] og rundt 100 mann til å etablere den engelske kolonien i den nordlige enden av Roanoke-øya og gav løfte om å komme tilbake i april [[1586]] med flere menn og friske forsyninger. 

Det som engelskmennene ikke visste var at området ved de ytre bankene var i begynnelsen av en av de verste tørkeperiodene på 400 år. Selv om de innfødte var villige til å bytte mat mot smykker i koloniens tidlige dager, ble de innfødte mer og mer motvillige i handel etter som året gikk inn i vinteren. Lanes reaksjon var å true til seg mat. Da trusler ikke virket lenger, tok kolonien til militære operasjoner. Blant annet tok han sønnen til en lokal leder, [[Skikko]], til fange og krevde mat i kompensasjon.

I april 1586 hadde forholdet med nabostammene blitt så dårlig at de angrep en ekspedisjon ledet av Lane for å utforske [[Roanoke-elven]]. Hans respons var å angripe de innfødte i deres hovedstad hvor han drepte lederen, [[Wingina]].

April gikk og det var ingen tegn til Grenvilles unnsettelsesflåte. Da sir [[Francis Drake]] ankom i juni på vei hjem fra et vellykket raid i [[Det karibiske hav]], tilbød han å ta kolonistene med tilbake til England, noe de aksepterte. Kort tid etter at Drakes flåte hadde reist, ankom Grenville og forsyningene.

Da Grenville fant kolonien forlatt, bestemte han seg for å returnere til England med hovedstyrken. Femten mann ble etterlatt for å opprettholde både en engelsk tilstedeværelse og Raleighs krav til [[Virginia]].

Raleigh sendte av gårde en ny gruppe kolonister i [[1587]], denne gangen bestod den av menn, kvinner og barn ledet av [[John White]], en kunstner og venn av Raleighs venner som hadde fulgt den foregående ekspedisjonen til Roanoke. De nye kolonistene hadde i oppdrag å plukke opp de femten mennene som var etterlatt i Roanoke og slå seg ned i [[Chesapeake Bay]]-området. Men da de ankom Roanoke, nektet flåtens navigatør, [[Simon Fernandez]] å transportere kolonien lenger enn de ytre bankene og hevdet at ved å fortsette til bukten ville hans retur til England bli utsatt på grunn av stormsesongen i [[Atlanterhavet|Nord-Atlanteren]] og på den måten utsette flåten for fare.

Tvunget til å akseptere begrunnelsen ble Roanoke-bosetningen reetablert etter at førti av koloniens menn hadde blitt fraktet til Roanoke-øya for å lete etter de femten mennene som var stasjonert der. Av de femten mennene som ble etterlatt der året før, ble bare benene av én enkelt mann funnet. Den eneste lokale stammen som fremdeles var vennligsinnet ovenfor engelskmennene, [[croatan]]ene på dagens [[Hatteras-øya]], rapporterte at mennene hadde blitt angrepet og ni overlevende hadde tatt båten sin og seilt opp langs kysten.

Gruppen av engelske bosettere gikk i land på Roanoke [[22. juli]] [[1587]]. [[18. august]] fikk guvernør Whites datter det første engelske barnet som ble født i Amerika, [[Virginia Dare]]. Før hennes fødsel reetablerte White forholdet med nabostammen croatanene og forsøkte å gjenetablere relasjoner med de stammene som Ralph Lane hadde angrepet ett år tidligere. De krenkede stammene nektet å møte de nye kolonistene. Kort tid etterpå ble [[Ralph Howe]] drept av innfødte da han fisket etter [[krabber|krabbe]] alene i Albemarle Sound. Kolonistene visste hva som hadde skjedd under Ralph Lanes styre i området og fryktet for sine liv. De overbeviste guvernør White om å returnere til England for å forklare koloniens situasjon og be om hjelp. Det var rundt 117 kolonister, 115 menn og kvinner som hadde reist over Atlanterhavet og to nyfødte babyer (inkludert Whites barnebarn) da White returnerte til England.

Skip som forlot Roanoke så sent som White gjorde var i fare og bekreftet det Fernandez hevdet. Whites farkost klarte seg så vidt tilbake til England. Planer om en forsterkningsflåte ble utsatt i begynnelsen på grunn av at kapteiner nektet å seile tilbake i løpet av vinteren. Ankomsten til [[den spanske armada]] førte til at alle seilbare skip i England ble kommandert til å bekjempe armadaen, noe som etterlot White uten brukbare skip til å returnere til Roanoke.

Vinteren og våren [[1588]] ble Whites forsøk på å reise tilbake til Roanoke hindret av menneskelige faktorer. Farkostene som ble frigitt fra forsvarstjeneste var små og kapteinene som var villige til å seile med dem var grådige. De forsøkte å ta flere farkoster på reise utover for å forbedre profitten av foretaket, inntil de ble erobret selv og deres last tatt. Uten noen ting å levere til kolonistene, returnerte skipene til England.

Av ukjente grunner klarte ikke White å utruste et nytt forsyningsforsøk i to år til. Han klarte til slutt å få innpass i en sjørøver-ekspedisjon som gikk med på å stoppe ved Roanoke på veien tilbake fra Det karibiske hav. White returnerte på sitt barnebarns treårsdag og fant bosetningen forlatt. Han organiserte en leteaksjon, men hans menn kunne ikke finne spor av kolonistene. Rundt nitti menn, sytten kvinner og ni barn hadde forsvunnet. Der var ingen tegn til kamp av noe slag. Det eneste sporet var ordet «croatoan» som var skåret inn i et [[tre]]. White forstod dette som at de hadde flyttet til [[Croatoan-øya]], men de var ikke i stand til å lete. En [[orkan]] traff de ytre bankene og blåste flåten til sjøs. Innen stormen gav seg var flåten nærmere England enn Virginia. Flåten begynte å gå tom for forsyninger og returnerte til England.